Carsten Egeberg Borchgrevink (1864–1934) var en norsk polarforsker og oppdagelsesreisende. Han var en pioner innen antarktisutforskning, og la mye av grunnlaget for senere ekspedisjoner ledet av Robert F. Scott, Ernest Shackleton, Roald Amundsen og andre berømte polfarere som forbindes med den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning. Borchgrevink begynte sin karriere i Antarktis i 1894 som medlem av en norsk hvalfangstekspedisjon, da han ble ett av de første menneskene som gikk i land på det antarktiske kontinentet og samlet inn de første prøvene av levende, organisk materiale sør for den sørlige polarsirkelen.
Han ledet fra 1898 til 1900 den britiske Southern Cross-ekspedisjonen – den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis og som la grunnlaget for kappløpet om Sydpolen. Ekspedisjonen var også den første som utforsket Rossbarrieren siden James Clark Ross' ekspedisjon 60 år tidligere. Borchgrevink og to kolleger besteg barrieren og gjennomførte den første sledeferden på isoverflaten. De nådde en sørlig bredde på 78°50', det sørligste punkt til da nådd av mennesker. Ved tilbakekomsten til England ble ekspedisjonen til tross for sin pionervirksomhet mottatt med liten interesse av allmennheten og geografimiljøet; oppmerksomheten var festet på Scotts forestående Discovery-ekspedisjon. Borchgrevinks følgesvenner var kritiske til hans lederskap, og hans egen fremstilling av ekspedisjonen ble sett på som journalistisk og upålitelig.
Etter Southern Cross-ekspedisjonen var Borchgrevink én av tre vitenskapsmenn som ble sendt til Karibia i 1902 av National Geographic Society for å rapportere om ettervirkningen av vulkanutbruddet fra Montagne Pelée. Deretter bosatte han seg i Oslo, der han levde et tilbaketrukket liv. Hans pionerarbeid i Antarktis ble etter hvert anerkjent og hedret av flere land, og i 1912 mottok han en gjev hyllest fra Roald Amundsen. I 1930 anerkjente omsider Storbritannias Royal Geographical Society Borchgrevinks bidrag til polarutforskningen og tildelte ham Patron's Medal. Foreningen innrømmet i sin omtale at hans arbeid i forbindelse med Southern Cross-ekspedisjonen ikke hadde blitt ytt den rettferdighet den fortjente.
Tidlig liv Carsten Borchgrevink ble født i Oslo som sønn av den norske advokaten Henrik Christian Borchgrevink og hans engelske hustru, Annie f. Ridley. Familien bodde på Uranienborg, der Roald Amundsen, en tidvis lekekamerat, også vokste opp.Huntford (1983), s. 28 Borchgrevink gikk på Gjertsens skole for den høiere almendannelse, og fra 1885 til 1888 på forsthøyskolen i Tharandt i Tyskland.
Ifølge historikeren Roland Huntford var Borchgrevink en rastløs skikkelse med lidenskap for eventyr. Dette førte ham som 24-åring til Australia etter forstutdannelsen.Huntford (2000), s. 38 I fire år arbeidet han med statlige oppmålingsarbeider i Queensland og New South Wales, før han bosatte seg i landsbyen Bowenfels som lærer i språk og naturfag ved Cooerwull Academy. Hans første interesse for polarutforskning fattet han ved å lese presseomtale av lokale vitenskapsmenns arbeid i den første australske komiteen for utforskning av Antarktis. Denne organisasjonen, som ble etablert i 1886, undersøkte mulighetene for å etablere permanente forskningsstasjoner i de antarktiske regioner. Planene ble ikke gjennomført; det var en sterk interesse for kommersiell hvalfangst i Sørishavet som ga Borchgrevink muligheten for å melde seg til en norsk ekspedisjon til Antarktis i 1894.
Hvalekspedisjon
Ekspedisjonen Borchgrevink deltok i ble organisert og ledet av Henrik Johan Bull, en norsk forretningsmann som i likhet med Borchgrevink hadde bosatt seg i Australia i slutten av 1880-årene. Bull planla en sel- og hvalfangstekspedisjon i antarktiske farvann. Etter å ha mislyktes med å skape interesse blant Melbournes vitenskapelige selskaper for støtte til et kombinert kommersielt og vitenskapelig foretagende, vendte han hjem til Norge for å organisere ekspedisjonen derfra. Der møtte han Svend Foyn, den 84 år gamle grunnleggeren av moderne hvalfangst. Med Foyns hjelp gikk han til anskaffelse av hvalskuta «Cap Nor» som han døpte om til «Antarctic».Burton, s. 677–78 Bull hyret inn den erfarne hvalskutekapteinen Leonard Kristensen, og med besetning og en liten gruppe vitenskapsmenn forlot de Norge i september 1893. Da Borchgrevink fikk høre at «Antarctic» skulle anløpe Melbourne i september 1894, ilte han dit i håp om å få plass ombord. Han var heldig; William Speirs Bruce, en senere fremtredende antarktisk ekspedisjonsleder, hadde hatt til hensikt å delta i Bulls ekspedisjon som naturforsker, men hadde ikke rukket å nå frem til skipets avgang fra Norge. Dette åpnet en mulighet for Borchgrevink som møtte Bull i Melbourne og overtalte ham til å ta ham med som dekksgutt og deltidsforsker. thumb|left|Henrik Bulls skip «Antarctic» i pakkisen.
I de følgende månedene hadde «Antarctic» suksess med selfangst rundt subantarktiske øyer, men det viste seg å være dårlig med hval. Bull og Kristensen bestemte seg for å føre skipet videre sørover til områder der hval var observert på tidligere ekspedisjoner. Skipet seilte gjennom et isbelte og videre inn i Rosshavet, men hval var fremdeles ikke å finne. Den 17. januar 1895 ble det gjennomført en ilandstigning på Foyn Island i øygruppen Possession Islands, der James Clark Ross hadde plantet det britiske flagget i 1841. Bull og Borchgrevink la igjen en melding i en boks som fremtidig bevis på deres ilandstigning. Borchgrevink fant lav på øya, det første plantelivet oppdaget sør for den sørlige polarsirkelen. Den 24. januar var skipet i nærheten av Kapp Adare på den nordligste delen av Victoria Land på det antarktiske kontinentet. Ross' ekspedisjon hadde ikke vært i stand til å komme i land der i 1841, men da «Antarctic» nærmet seg land, ble forholdene rolige nok til at en lettbåt kunne settes på vannet. En gruppe med Bull, Kristensen, Borchgrevink og flere andre satte kursen mot en rullesteinstrand nedenfor forberget. Hvem som var først i land har vært gjenstand for strid; både Kristensen og Borchgrevink hevdet å ha vært først, sammen med den 17 år gamle, newzealandske sjømannen Alexander von Tunzelmann som fortalte at han hadde «hoppet ut for å holde båten stødig». Gruppen hevdet at dette var den første ilandstigningen på det antarktiske fastlandet, men muligens var den amerikanske kapteinen John Davis i land på Den antarktiske halvøy i 1821. Andre fangstekspedisjoner kan også ha vært i land før ekspedisjonen til Kapp Adare.
Mens de var i land ved Kapp Adare samlet Borchgrevink flere prøver av stein og lav; sistnevnte skulle vise seg å være av stor interesse i vitenskapelige kretser, som hadde tvilt på vegetasjonens evne til å overleve så langt sør.Borchgrevink (1901), s. III Han studerte også strandlinjen nøye og vurderte mulighetene for på en fremtidig ekspedisjon å gå i land og etablere en overvintringsleir.Borchgrevink (1901), s. 4–5 Da «Antarctic» nådde Melbourne, mønstret Bull og Borchgrevink av skipet. Begge håpet å skaffe midler tiil en ny Antarktis-ekspedisjon, men ingen av dem lyktes. Et uvennskap utviklet seg mellom dem, muligens på grunn av deres sprikende beretninger om reisen med «Antarctic»; begge fremhevet sin egen rolle uten fullt ut å anerkjenne den andres.Speak, s. 38–40
Planlegging av en egen ekspedisjon
Den internasjonale, geografiske kongressen 1895 For å fremme sine idéer om en ekspedisjon som skulle overvintre ved Kapp Adare på det antarktiske kontinentet, skyndte Borchgrevink seg til London der Royal Geographical Society var vert for den sjette, internasjonale, geografiske kongressen. Den 1. august 1895 henvendte han seg til kongressen, der han redegjorde for muligheten av å benytte stranden ved Kapp Adare som leirplass for en vitenskapelig ekspedisjon gjennom den antarktiske vinteren. Han beskrev området som «en trygg beliggenhet for hytter, telt og proviant», og fortalte at det var indikasjoner på at på denne plassen «utviser ikke polarsirkelens grenseløse kraft hele sin voldsomme evne». Han antydet også at kontinentets indre kunne være tilgjengelig via en enkel rute med «jevn stigning». Han avsluttet sitt foredrag med å kunngjøre at han var villig til å lede en ekspedisjon dit selv.
Hugh Robert Mill, Royal Geographical Societys bibliotekar, var til stede på kongressen og rapporterte reaksjonene på foredraget: «Hans likeframhet og brå tale opprørte de akademiske diskusjonene med en frisk bris av realisme. Ingen hadde mye til overs for Borchgrevink, men han hadde en dynamisk kvalitet og var fast bestemt på å reise ned igjen til det ukjente Sør, noe som falt inn hos flere av oss som et godt tegn for utforskning». Kongressen ga imidlertid ikke sin tilslutning til Borchgrevinks idéer; i stedet vedtok de en generell resolusjon til støtte for utforskning av Antarktis der de foreslo at «de enkelte vitenskapelige selskaper rundt om i verden skulle oppfordre til, på den måten de selv anser mest effektiv, at man går i gang med dette arbeidet før utgangen av århundret».Borchgrevink (1901), s. 9–10
Manglende støtte thumb|upright|Sir Clements Markham, presidenten i Royal Geographical Society som motsatte seg Borchgrevinks planer I de to neste årene reiste Borchgrevink rundt i Europa og Australia for å skaffe støtte og garantier for sine ekspedisjonsideer, men uten særlig resultat. Norsk støtte var umulig fordi «Fram»-ekspedisjonene hadde stukket av med det som var mulig å fremskaffe, og den norske interessen var rettet mot nord.Næss, s. 124 Nansen ble rådspurt, men det resulterte ikke i annet enn en oppfordring om å reise til Vest-Antarktis for å lete etter Adrien de Gerlaches ekspedisjon som hadde vært borte i et år, uten å være utrustet for overvintring. Borchgrevink hadde slettes ikke noe ønske om å endre sine planer, noe Nansen hadde vanskelig for å tilgi ham.Hasle, s. 124
Borchgrevink forsøkte å få til et samarbeid med William S. Bruce, som også planla en ekspedisjon til Antarktis. Deres felles plan strandet da Borchgrevink, som hadde et anstrengt forhold til Henrik Bull, fikk rede på at Bruce var i diskusjoner med ham; «Jeg beklager derfor at vi ikke kan samarbeide», skrev Borchgrevink til Bruce. Han oppdaget også at Royal Geographical Society hadde holdt skjult egne planer om en Antarktis-ekspedisjon siden 1893. Under påvirkning av selskapets president, Clements Markham, var dette prosjektet ikke bare betraktet som en vitenskapelig affære, men også som et forsøk på å gjenopplive Royal Navys tidligere storhet innen polarutforskning.Crane, s. 75 Dette skulle etter hvert utvikle seg til National Antarctic Expedition under ledelse av Robert F. Scott, og det var disse planene fremfor Borchgrevinks moderate planer som tiltrakk interesse fra de vitenskapelige selskapene. Markham var en innbitt motstander av private initiativ som kunne komme til å gå ut over den økonomiske støtten til hans prosjekt, og Borchgrevink, som måtte innse at han sto uten praktisk støtte, skrev: «Det var en bratt motbakke jeg måtte skyve min antarktiske rullestein opp».
George Newnes