thumb|«Leedsbildet», maleri av Georg Sauter, 1908. thumb|Klosteret Kirkstall Abbey Leeds’ historie er sterkt knyttet til tekstilindustrien som begynte å etablere seg i den byen på 1300-tallet. Byen Leeds er lokalisert i grevskapet West Yorkshire i nordlige England, og er i dag Englands tredje største by etter London og Birmingham. I 1801 hadde byen en befolkning på 94 421 innbyggere; 249 992 i 1851; 552 479 i 1901; 692 003 i 1951; 715 404 i 2001; og 2014 er det 766 399 innbyggere.«Leeds District: total population». Vision of Britain.
Det er ikke påvist noen romersk bebyggelse på stedet. Leeds har avledet sitt navn fra Loidis, et utkantområde for det keltiske området Elmet. Ved normannernes erobring av England var det helt klart bosetning i området med et framgangsrikt gods under overherredømme av den normanniske adelsmannen Ilbert de Lacy. Stedet fikk sitt første charter fra Maurice de Gant i 1207 og vokste langsomt i senmiddelalderen og tudortiden. Byen hadde blitt en del av hertugdømmet Lancaster og overlatt den til kronen i middelalderen, og byen var således en rojalistisk bastion på begynnelsen av den engelske borgerkrigen.
På 1600- og 1700-tallet begynte Leeds blomstre og ekspandere som et sentrum for ullindustrien. Den fortsatte å vokse sterkt under den industrielle revolusjon, som mange andre omliggende byer. På midten på 1900-tallet fikk Leeds en postindustriell nedgang, men mot slutten av århundret ble byen igjen framgangsrik med utviklingen et næringsliv av langt mer mangfoldig karakterer.
Toponymi Navnet Leeds er første gang dokumentert i formen «Loidis». I tiden rundt 731 nevner den angelsaksiske historikeren Beda stedet i bok II, kapittel 14, av sitt verk Anglernes kirkes historie (latin: Historia ecclesiastica gentis Anglorum) i diskusjonen av et alter som overlevde fra en kirke reist av Edwin av Northumbria, lokalisert i «...regione quae vocatur Loidis» («regionen kjent som Lodidis»). Dette var øyensynlig et regionalt navn, men det opptrer senere i Domesday Book (1086) som betegnelse på bosetningen her i den senere angelsaksiske formen Ledes.Mills, A. D. (1991): A Dictionary of English Place Names, Oxford: Oxford University Press Dette navnet er ikke angelsaksisk i formen, og derfor antagelig angelsaksisk utgave av et eldre brytonisk navn. Dette eldre navnet er rekonstruert til keltiske *Lādenses i betydningen «folket ved den sterkt strømmende elv». Det er i referanse til elven Aire som fortsatt flyter gjennom byen.Hanks, Patrick; Hodges, Flavia; Mills, A. D.; Room, Adrian (2002): The Oxford Names Companion. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0198605617, s. 1104 Som stedsnavn henviste det antagelig til en skog som dekket det meste av det brytoniske kongeriket Elmet, og som eksisterte i løpet av 400-tallet og fram til tidlig på 600-tallet.Fletcher, J. S. (1919): The Story of English Towns – Leeds, Society for Promoting Christian Knowledge En innbygger fra Leeds er lokalt kjent som loiner, av usikker opprinnelse,«Loiners of the world unite!». BBC. 22. august 2005. men muligens avledet fra Loidis,Smith, Peter (11. mai 2015 ): «Leeds Rhinos Flashback: Loiners come back from the dead to beat Saints and retain the Cup», Yorkshire Eventing Post eller at i området Briggate refererte de lokale til de tallrike nabogatene som «loins» i den lokale dialekt, en korrupsjon av ordet «lanes», og de som hang i disse gatene ble derfor kalt for «loiners».
Forhistorie til angelsaksisk tid thumb|Leeds plassering på et regionskart over England. Det finnes ingen pålitelig referanse til noe sted som kan assosieres med Leeds før Bedas omtale ca. 730. Han betegnet en region framfor en landsby eller by; det er derfor ikke kjent om det var en bosetning der i romersk Britannia (før 400-tallet) eller i angelsaksisk tid (før 1066).
Det er dog avdekket spredte objekter fra bronsealderen over hele området Leeds. I henhold til nedtegnelser fra 1800-tallet funnet to gravhauger fra bronsealderen ved Woodhouse Moor, rundt 1,6 km fra Leeds’ sentrum.Wrathmell, Susan et al (2005): Leeds, Pevsner Architectural Guides, New Haven: Yale University Press, s. 4. I førromersk og romersk jernalder var området rundt Leeds tilknyttet den brytoniske stammen briganterne. Det er funnet mulige jordarbeid fra muligens romersk tid; som en steinsatt elveovergang over elven Aire.Codrington, Thomas (1903): «Chapter IV: Erming Street» i: Roman Roads in Britain, Society for Promoting Christian Knowledge, London Det har blitt avdekket levninger fra både briganterne og romere i bosetninger i nabolaget av dagens Leeds, eksempelvis i Adel og i Alwoodley. I forstaden Headingley ble det funnet en steinkiste i 1995 i Beckett's Park som er antatt fra romersk tid.«Headingley - A Test of Time» (PDF), West Yorkshire Archaeology Advisory«Headingley Local History» , Yorkshire Evening Post 22. juni 2006
Bedas redegjørelse indikerer aktivitet i området rundt Leeds, skjønt ikke nødvendigvis selve Leeds som det er kjent i dag. Beda omtaler et område Campodonum som ikke er blitt identifisert. Det er mulig det refererer til et betydningsfullt sted i området; og en abbed Thrythwulf hadde et kloster i nærheten i Bedas tid, skjønt det varte ikke lenge inn i middelalderen. Bevis på betydelig rikdom og status kan leses fra fragmenter fra minst seks steinkors og andre monumenter, preget av dekorasjon i anglo-norrøn kultur fra tiden 800-900-tallet, som ble funnet som byggemateriale i 1300-tallets sognekirke i Leeds da denne kirken ble revet og erstattet i 1838. Det best bevarte bildene som nå er i den moderne kirken, viser blant annet avbildninger av legenden om Volund smed (som i England er blitt hetende «Wayland smith»). I sesongen 2008-2009 ble det oppdaget et liten, men viktig depotfunn, «West Yorkshire Hoard», i området Leeds.Wainwright, Martin (8. november 2011): «Leeds needs a hand to keep its golden hoard», The Guaridan Rikdommene besto av 5 gullsmykker fra 600- til 1000-tallet.«Finger Ring» , Finds, British Museum«Hoard» , Finds, British Museum Det synes sannsynlig at den angelsaksiske bosetningen hovedsakelig var et kirkelig sted, et vadested over elven Aire, og Kirkgate.
Andre bevis på bosetning i angelsaksisk tid finnes ved det gamle «Shire Oak» i Headingley, tingstedet ved et eiketre. Tilsvarende er det mange steder rundt om i Leeds som felles endelse i stedsnavnet i –ley: Bramley, Rodley, Farnley, Armley, Wortley, og Farsley, som er avledet fra angelsaksiske leah i betydningen åpning eller åpen plass i skogen.
Normannisk tid Det er antatt at sognet Leeds utviklet seg fra et større, mangedelt landgods. Det gamle sognet besto av Leeds, Headingley, Allerton, Gipton, Bramley, Armley, Farnley, Beeston og Ristone (Wortley). Leeds var den mest betydningsfulle delen av disse landbrukene, men ble deretter ytterligere oppdelt det i 1086 omtales skriftlig for første gang (som «Ledes») i Domesday Book. Leeds besto da sju gods i dagene under Edvard Bekjenneren.Fraser, Derek (1980): A History of Modern Leeds 1. Manchester: Manchester University Press. ISBN 0-7190-0781-X.
Ved tiden av den normanniske erobringen, var Leeds åpenbart en ren landbruksbesittelse, omtrent på 1000 acre (4 km²) i omfang. Det var inndelt i sju gods, som ble holdt av samme antall thaner; de eide seks ploger; det var en prest og en kirke; og en mølle: dets skattemessige verdi var på seks pund. Da nedtegnelsene i Domesday Book ble gjort hadde de økt noe i verdi; de sju thanene var blitt erstattet med 27 villains, fire sokemen og fire cotters/bordars. Villains er hva vi nå vil kalle dagsarbeidere; sokemen«soke (n.)», Online Etymology Dictionary var folk av ulik art, fra eier av småbruk under en større herre til husmenn; bordars eller cotters er i terminologien til Domesday Book å betrakte som nær slaver, som tømmerhoggere og vannbærere. Møllen, da Domesday-undersøkelsen ble gjort, var verd fire shillinger. Det var 10 acre (40 km²) av gressland. Hovedforpakteren var Ilbert de Lacy som kong Vilhelm Erobreren hadde gitt store «honour» (landeiendommer) til, og som strakte over hele grevskapet, fra Lincolnshire til Lancashire. Hans fremste base var festningen Pontefract Castle som lå noen få km sørøst.
At Leeds var underlagt en av de fremste favorittene til kongen var heldig; av den grunn ble landområdene til de Lacy sparte da massakrene i Nord-England skjedde vinteren 1069-1070. Mens resten av nordlige England ble nødlidende og sulten spredte seg, hadde Leeds i 1086 en befolkning på minst to hundre mennesker.
Det var to større steder i bosetningen i Leeds: området rundt sognekirken og storgodset 1–2 km vest for kirken. Ilbert de Lacy bygde en festning på Mill Hill (hva som er City Square i dag) og som ble beleiret av kong Stefan under hans marsj mot Skottland i 1139. Samme år, i henhold til Hardyngs krønike,Hardyng, John (1812): The Chronicle of Iohn Hardyng, F. C. and J. Rivington (nyere utgave) ble Rikard II for en tid holdt fengslet i Leeds før han ble fraktet til Pontefract Castle, og ble antagelig myrdet eller sultet i hjel der i februar 1400:Tuck, Anthony (2004): «Richard II (1367–1400)» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/23499.
The kyng then sent kyng Richard to Ledis, there to be kepte durely in previtee; fro thens after to Pykering went he needis, and to Knaresbro' after led was he but to pontefrete last where he did dee.Hardyng, John (1812): The Chronicle of Iohn Hardyng, s. 356
I 1147 hadde munker fra cistercienserordenen bosatt seg i Kirkstall, og der begynte de en gang rundt 1152 å bygge klosteret Kirkstall Abbey nordvest for Leeds.«Kirkstall Abbey: history», The Cisercians in Yorkshire
Senmiddelalderen thumb|Slaget ved Lincoln i 1217 var begynnelsen på at Leeds ble en kronbesittelse. Det føydale land i Leeds, sammen med mye av de øvrige landet i Yorkshire, ble overdratt av slekten de Lacy til slekten Paynel. Ralph Paynel er jevnlig omtalt i Domesday Book. Han var en av de fremste leietakere i Yorkshire. Det var en av hans slektninger, Maurice Paynall, tidvis beskrevet som Maurice de Gant, som innbyggerne av Leeds fikk sitt første charter fra i november 1207.«Leeds», The Story of the English Towns, s. 16-17 Leeds hadde den geografiske fordelene med å være et vadested over elven og lå langs veien York til Chester foruten å ligger nær veien fra Wharfedale til Skipton gjennom Penninene. Godsherrene var ivrige etter å øke sin inntekter ved å utnytte disse fordelene.
Charteret ga ulike virkemidler for utnevnelse av en bailiff (forvalter eller oppsynsmann) for å lede en domstol, for samle inn leie og inntekter, og å bøtelegge de gjenstridige, og forpliktet leietakere å male kornet i hans mølle og bake i hans ovner. Leeds fikk dog en del former for selvstyre og hadde borgere som var frimenn. Likevel ga charteret byfolket i Leeds kun de laveste forhold som var nødvendig for urban utvikling. Det omformet ikke godset til en borough (by med rettigheter som kjøpstad), men etablerte en borough innenfor godset. Den nye byen ble lagt ut langs en gatelinje, senere kalt for Briggate, og som var bred nok til å holde et marked. Ved sørenden av veien var det kryssing av en elv. Fra 1384 er det dokumentert at det var en bru, derav navnet Briggate = «bridge gate». Befolkningtallet var liten i 1207 og forble knapp i lang tid etter. I tiden av koppskatten i 1379 synes det ikke som om befolkningen oversteg 300 innbyggere. Leeds var en av de minste byene i Yorkshire, og steder som Snaith, Ripon, Tickhill, og Selby hadde langt større betydning. Det var den gamle bosetningen rundt sognekirken, den nyopprettede borough, herregårdsboligen og møllen i vest og byens åker ved Burmantofts (= «borough-mennenes tofter»). Skatt i 1334 og 1377 viser at befolkningen for hele sognet før svartedauden var på rundt 1000 innbyggere og hvor 350-400 bodde i det sentrale området, inkludert borough. Leeds begynte langsomt å vokse til bli blant de mer framgangsrike byene i øst.