thumb|Portrett av Dante Alighieri, Italias og verdenslitteraturens store forfatter, malt av Giotto, Firenze. Italiensk litteratur er den litteratur som er skrevet i Italia, hovedsakelig på italiensk. Det kan også referere til litteratur som er skrevet på italiensk utenfor Italia. Den italienske litteraturen har en lang og innflytelsesrik historie med framstående forfattere som blant annet Dante Alighieri, Niccolò Machiavelli og Francesco Petrarca. Fra moderne tid er blant Umberto Eco, Italo Calvino og Dario Fo. For verker fra antikkens Roma, se latinsk litteratur.
Opprinnelse Italiensk litteratur med utenlandsk grunnlag thumb|En avbildning av Boetius som underviser sine elever (1385). Boetius var en kristen filosof fra 500-tallet som bidro til holde den klassiske tradisjonen levende i det post-romerske Italia.Da Vestromerriket brøt sammen ble den latinske tradisjonen holdt levende av forfattere som Cassiodorus, Boethius, og Symmachus. Litteraturen blomstret i byen Ravenna under Teoderik den store og gotiske konger holdt seg med mestre i retorikk og grammatikk.
Italienere som var interessert i teologi ble trukket mot Paris, men de som ble igjen i hjemlandet studerte ofte romersk lov. Dette fortsatte da middelalderens universiteter ble etablert i Bologna, Padova, Vicenza, Napoli, Modena og Parma og bidro til å spre kultur og forberede grunnen for den nye folkelige kulturen som ville bli skrevet på italiensk framfor latin. Den klassiske tradisjonen forsvant ikke: kjærligheten til minnet om Roma, interessen for politikk, og en forkjærlighet for praksis framfor teori ble grunnlaget for den italienske litteraturen.
Ulikt mange andre land manglet Italia legender, fortellinger, episke dikt og satirer. Den italienske litteraturen oppsto derfor fra utenlandske kilder. Historia de excidio Trojae, tilskrevet Dares Phrygius, hevdet å være en øyevitneopptegnelse fra den trojanske krig. Verket ga inspirasjon for forfattere i andre land som Benoît de Sainte-Maure, Hermann av Fritzlar (også kalt Herbort von Fritzlar), Konrad von Würzburg. Mens Benoît skrev på fransk hentet han sitt materiale fra en latinsk historie. De to andre benyttet en fransk kilde for skrive hvert sitt originale verk på eget språk. Guido delle Colonne fra Messina, en av poetene fra den sicilianske skolen som skrev på folkespråket, skrev Historia destructionis Troiae. I lyrikken etterlignet Guido den provençalske lyrikken i Frankrike, men i denne boken omdannet han Benoîts franske romanse til noe som minnet om en virkelig latinsk historie.
Det intellektuelle livet i Italia var nesten vitenskapelig i studiet av romersk lov. Farfa, Marsicano og andre lærde oversatte Aristoteles, skrifter fra Salernoskolen, og reisene til Marco Polo, og således knyttet antikken og renessansen sammen.
Latin forsvant aldri fra Italia. Bruken av folkespråket i italiensk litteratur var opprinnelig sjeldent, etterfulgt av to perioder av italiensk litteratur på fransk og andre språk. Det var mange italienere som skrev provençalsk lyrikk, blant annet Alberto Malaspina (1100-tallet), Maestro Ferrari Ferrara, Cigala av Genoa, Zorzi av Venezia, Sordello, Buvarello av Bologna, Nicoletto av Torino, og andre. Deres lyrikk om kjærlighet og krig gjorde folket og hoffene vant med nye lyder og harmonier.
Episk poesi ble skrevet på et blandet språk, en italiensk dialekt basert på fransk. Hybridord framviste en behandling av lyder i henhold til regler fra begge språk som hadde franske røtter med italiensk avslutning, og ble uttalt i henhold til italienske eller latinske regler. Språket til denne epikken tilhørte begge språk. Eksempler var blant annet chansons de geste, Macaire, Entre en Espagne skrevet av Niccola av Padua, Prise de Pampelune, og andre. Alle dette var betingelser for den rene italienske litteraturen.
framveksten av en ren italiensk litteratur Gradvis gled fransk språk unna for hjemlandets italienske språk i skiftspråket. Hybrider og blandingsspråk skjedde fortsatt, men var ikke lenger dominerende. I Bovo d'Antona og i Rainaldo e Lesengrino er den venetianske dialekten nærværende, skjønt språket er påvirket av franske former. Disse skriftene, som Graziadio Isaia Ascoli har kalt «miste» (blandet), var det som gikk forut et rent italiensk skriftspråk. Det er bevis på at denne formen for litteratur eksisterte før 1200-tallet. Ritmo cassinese, Ritmo su Sant'Alessio, Laudes creaturarum, Ritmo Lucchese, Ritmo laurenziano, Ritmo bellunese er klassifisert av Cesare Segre og andre som «arkaiske verker».
Den tidlige utviklingen skjedde samtidig over hele Italia. I nord var diktene til Giacomino da Verona og Bonvicino da Riva spesielt religiøse og ment for å bli sitert av folket. De ble skrevet i dialekter fra Milano og Venezia, deres stil var påvirket av fransk fortellende poesi. De kan bli sett på som en form for «populærpoesi» i utvidet mening. Denne formen for komposisjon kan ha blitt oppmuntret av de gamle skikker i nordlige Italia ved å høre på sangene til sjonglere ved piazzaer og vegkantene. Tilhørerne var entusiastiske om å høre fortellinger fra romanser, ondskapen til Macaire og ulykkene til Blanziflor, og sangerne av religiøs poesi på folkespråket ble en del av disse sammenkomstene.
Den sicilianske skolen thumb|left|Palazzo dei Normanni, et av de steder som huset Fredrik IIs Magna Curia. Året 1230 markerte begynnelsen på den sicilianske skolen og av en litteratur som viste fellestrekk. Dens viktighet ligger mer i språket (danningen av den første standard av italiensk) enn i dets emner, en kjærlighetssang modellert på den provençalske lyrikken importert fra sør av normannerne og sørtyskere fra Schwaben under Fredrik II. Denne poesien adskiller seg fra dens franske motstykke i dens oppvartning av kvinnen, mindre erotisk og mer platonisk, en åre som ble ytterligere utviklet av Dolce Stil Novo senere på 1200-tallet i Bologna og Firenze. Det vanlige utvalget av riddertemaer ble tatt opp av italienske fonetisk ordbyggere og skapte et nytt italiensk ordforråd. De franske endelsene -ière og –ce skapte hundrevis av nye italienske ord med endelsene -iera og –za, eksempelvis som i riv-iera og costan-za. Disse ble igjen tatt opp og benyttet av Dante og hans samtidige og gitt videre til framtidige generasjoner av italienske forfattere.
Til den sicilianske skolen hører Enzio, konge av Sardinia, Pietro della Vigna, Inghilfredi, Guido og Odo delle Colonne, Jacopo d'Aquino, Ruggieri Apugliese, Giacomo da Lentini, Arrigo Testa, og andre. Det mest berømte er No m'aggio posto in core av Giacomo da Lentini som ledet bevegelsen, men det er faktisk også poesi skrevet av Fredrik II selv. Giacomo da Lentini er også blitt tilskrevet oppfinnelsen av sonetten, en poesiform som senere ble gjort perfekt av Dante og Petrarch. Fredrik IIs sensur betydde at ingen politiske emner ble tålt. I denne respekt er poesien i nord fortsatt delt i kommuner, opprinnelig bystater med relativt demokratiske myndigheter, som frambrakte nye ideer. Disse nye idene er vist i Sirventese-sjangeren, og senere i Dantes hovedverk: hans tekster er full av skjellsord mot samtidige politiske ledere og paver.
Den religiøse litteraturen Det skjedde en religiøs bevegelse i Italia på 1200-tallet med framgang til munkeordenene til dominikanerne og fransiskanerne. Mystikeren og reformeren av den katolske kirke, Frans av Assisi, skrev også poesi. Selv om han var utdannet lærd var hans poesi under den raffinerte poesi ved Fredriks hoff. I henhold til legenden dedikerte Frans hymnen Cantico del Sole i det attende år av hans botsøving, bortimot henført i ekstase (det er dog noe tvil om diktets ekthet). Det var det første større poetiske verk fra Nord-Italia, skrevet i en form for vers som var markert av klanglikhet, et poetisk virkemiddel mer utbredt i nordlige Europa. Andre dikt som tidligere ble tilskrevet Frans er nå generelt akseptert at de mangler autentisitet.
Jacopone da Todi var en poet som representerte den religiøse følelse som hadde gjort spesiell stor framgang i Umbria. Dikteren var besatt av Frans av Assisis mystikk, men han var også en satiriker som hånte kirkens korrupsjon og hykleri, personifisert av pave Bonifatius VIII, og som forfulgte både Jacopone og Dante. Hans hustru døde etter at sittetribunen ved en offentlig turnering raste sammen, og sorgen over hennes plutselig død fikk Jacopone til å selge alle sine eiendeler til fordel for de fattige. Selv dekket han seg i filler og gikk inn Frans’ Tredjeorden, fant glede i flere år av å bli ledd av og forfulgt av mennesker som hånte hans elendighet. Han henga seg til sin sorg og lidelser, men ga luft til sine religiøse forgiftning i sine dikt. Han var mystiker som fra sitt asketiske hjørne skottet ut på verden og voktet spesielt pavestolen, og pisket pavene med ord, noe som førte til at han ble fengslet.
Den religiøse bevegelsen i Umbria ble fulgt av et annet litterært fenomen, det religiøse drama. I 1258 forlot eremitt Raniero Fasani sin hule han hadde levd i flere år og dukket brått opp i Perugia. Han sa at han var sendt av Gud for å avsløre mystiske visjoner, og for annonsere til verden forferdelige besøkende. Dette var en turbulent tid med politiske fraksjoner, interdikter og bannlysninger utstedt av pavene, og represalier av det keiserlig partiet. I dette miljøet stimulerte Fasanis utsagn formasjonen av Compagnie di Disciplinanti, som, for en botsøving, som tuktet seg selv til de silblødde, og sang laudi i dialog med deres brorskap. Disse laudi, tett forbundet til kirkeliturgien, var det første eksempel på drama på morsmålet i Italia. De ble skrevet på dialekten i Umbria, på vers i åtte stavelser, men hadde liten litterær verdi. Utviklingen av dramaet var derimot rask. På slutten av 1200-tallet dukket Devozioni del Giovedi e Venerdi Santo opp, en blanding av liturgi og drama, og senere nådde di un Monaco c/fe ando al servizio di Dio («en munk som går i Guds tjeneste») den endelige formen for religøst drama som ville bli fortsatt i de påfølgende århundrene.
Den toskanske litteraturen Toscana var på 1200-tallet i en unik situasjon. Befolkningen snakket en dialekt som lignet på latin og denne dialekten skulle på slutten av hundreåret bli det språket som dominerte både litteraturen og dagligtalen i Italia. «Lingua Tusca magis apta est ad literam sive literaturam» — «Den toskanske tunge er best egnet for brev eller litteratur», skrev Antonio da Tempo av Padova, født ca. 1275. Ettersom dette området ikke ble preget av den germanske invasjonen ble det heller ikke preget av føydalismen. Etter at huset Hohenstaufen tapte i slaget ved Benevento i 1266 ble Toscana den fremste provinsen i Italia. Fra 1266 skjedde det politiske reformer som i 1282 resulterte i opprettelsen av Priori delle Arti, og etableringen av Arti Minori. Disse institusjonene ble senere hermet av byen Siena i samme region med Magistrato dei Nove, deretter av Lucca, av Pistoia, og andre byer med tilsvarende populære institusjoner. Laugene overtok styringen og det var en god tid med sosial og politisk framgang og vekst.