thumb|380px|Sør-Afrikas topografi Sør-Afrikas historie har vært dominert av konflikter mellom ulike etniske folkegrupper. Det opphavelige sanfolket har levd i regionen i tusenvis av år. Det meste av den øvrige befolkningen kan spore deres opphav til senere innvandring. Stedegne afrikanere i Sør-Afrika er etterkommere av khoikhoi- og bantufolk som innvandret fra lengre nord i Afrika og som først kom inn den sørafrikanske regionen for rundt 2000 år siden. Hvite sørafrikanere er etterkommere av senere europeiske bosettere, hovedsakelig fra Nederland og Storbritannia. De som karakteriseres som coloured («fargede») er etterkommere fra delvis alle disse gruppene, foruten også slaver fra Madagaskar, Øst-Afrika og de østindiske øyer. Det er også mange sørafrikanere av indisk og kinesisk opprinnelse, etterkommere fra arbeidere som kom til landet på 1800- og tidlig på 1900-tallet.
Historien til Sør-Afrika har blitt vurdert forskjellig av ulike forskere og av dets mange folkegrupper da Sør-Afrika er en flerkulturelt nasjon med sterke indre motsetninger. Særlig kom det et tydelig oppgjør med sørafrikansk historieforståelse i etterkant av oppløsningen av apartheidstaten, et oppgjør som handlet om på hvem sine premisser historien var skrevet for, hva som var blitt framhevet, og hva som var blitt utelatt.
Historien til Sør-Afrika er her vurdert mer bredt for å dekke historien til ikke bare den nåværende sørafrikanske staten, men også av andre samfunn i regionen, inkludert de til khoisanfolkene, flere bantu-kongedømmer i regionen før koloniseringen av Afrika, styret til nederlenderne i Kappkolonien, og det etterfølgende styret til britene der og i regionen Natal, og boerrepublikkene, inkludert Oranjefristaten og Den sørafrikanske republikk. Sør-Afrika var underlagt et offisielt system med raseskille og et hvitt mindretallsstyre fra 1948 kjent som apartheid. Det varte fram til landets første likeverdige valg den 27. april 1994 da det politiske partiet African National Congress (ANC) fikk makten og dominerte politikken i landet.
Forhistoriske Sør-Afrika Paleolittisk tid
Siden Raymond Dart oppdaget hodeskallen av det 2,5 millioner år gamle Taung-barnet (navngitt etter stedet Taung i nordvestlige Sør-Afrika) i 1924, ble det første eksempelet på Australopithecus africanus som noen gang er funnet og Sør-Afrika har siden vært betraktet som det viktigste senteret for den tidlige hominider (menneskeaper), ved siden av Kenya, Tanzania og Etiopia. I kjølvannet av Dart har Robert Broom i 1938 oppdaget en ny og langt mer robust hominid, Paranthropus robustus, ved Kromdraai, og 1947 avdekket flere eksemplarer av Australipitecus africanus i Sterkfontein. Ytterligere av tidlige hominider har blitt avdekket i senere tiår. Den eldste er Little Foot, en samling på leggbein av en ukjent hominid som er mellom 2,2 til 3,3 millioner år gammel, avdekket ved Sterkfontein av Ronald J. Clarke i 1994. Et betydningsfullt nyere funn var av 1,9 millioner år gammel Australopithecus sediba som ble oppdaget av paleoantropologisten Lee R. Bergers ni år gamle sønn Matthew i 2008. Dugger, Celia W.; Wilford, John Noble (8. april 2010): «New hominid species discovered in South Africa». New York Times.
Sør-Afrika var også bosatt av tidlige Homo sapiens, noe som er vist ved oppdagelsene i grottene ved Klasieselvensom avslørte fossiler og redskaper fra 125 000-75 000 år siden i mellomsteinalderen. I 2002 i Blombos-grotten ble det oppdaget okersteiner som hadde gravert inn mønster med krysskraveringer, datert til rundt 70 000 år siden. Dette har blitt tolket som det tidligste eksempelet på abstrakt eller symbolsk kunst skapt av homo sapiens som noen gang er oppdaget. «'Oldest' prehistoric art unearthed». BBC News. 10. januar 2002.
Oldowanredskaper ble utgravd ved et sted langs Vaalelven.Langer, William L., red. (1972): An Encyclopedia of World History (5. utg.). Boston, MA: Houghton Mifflin Company. ISBN 0-395-13592-3. s. 9. Oldowan er betegnelsen på den eldste kjente tradisjonen med å framstille steinverktøy. Slike verktøy er mindre steiner av kvarts, kvartsitt eller basalt, som er hogd i to retninger til en redskap som kan hakke, skrape eller skjære med. De første som er funnet var i Etiopia, 2,6 millioner år gamle, og teknikken spredte seg til store deler av Afrika.Oldowanredskaper blir på engelsk også kalt for «pebble tools», jf. «Pebble Tools» , Practical Primitive
Oldtidshistorie right|thumb|Et av sanfolkets hulemalerier i Zimbabwe som viser en tromme i midten og jegere eller krigere. Menneskeaper som vandret inn i Sør-Afrika for rundt 3 millioner år siden ble de første menneskelignende innbyggerne i området som i dag er kjent som Sør-Afrika. Representanter for homo erectus erstattet dem gradvis for rundt en million år siden da de også spredte seg over Afrika og inn i Europa og Asia. Homo erectus måtte vike for homo sapiens for rundt 100 000 år siden. De første homo sapiens formet buskmennkulturen som besto av dyktige jegere og sankere.
Buskmennene ble antagelig det første moderne folkeslaget som innvandret til den sørlige spissen av det afrikanske kontinentet. Buskmennene hadde stor respekt for landet, og deres livsstil hadde liten innvirkning på miljøet, noe som gjorde dem i stand til å fortsette sitt levesett i årevis uten å etterlate noen særlige arkeologiske spor, med unntak av en rekke slående hulemalerier. Forsøk på å analysere de eksisterende prøvene gjennom karbondatering indikerer at buskmennene levde i området for minst 25 000 år siden og muligens så tidlig som for 40 000 år siden. Et lite antall buskmenn lever fremdeles i Sør-Afrika, noe som gjør deres kultur til en av de eldste sammenhengende eksisterende kulturer i verden, sammen med kulturen til aboriginene.
Noen grupper av buskmenn skaffet seg fra rundt 2500 år siden av husdyr fra nord. Gradvis måtte kulturen med jakt og sanking vike for gjeting som den dominerende økonomiske aktiviteten ettersom buskmennene tok seg av små flokker av kveg og okser. Ankomsten til husdyrhold introduserte forståelsen av personlig rikdom og eierskap i buskmennenes samfunn. Samfunnsstrukturene ble befestet og ekspanderte, og høvdingdømmer utviklet seg.
Gjeterbuskmennene, kjent som khoikhoi («menn av menn»), eller senere kalt hottentotter av de hvite, begynte å flytte lenger sørover og nådde så langt sør som bukta som i dag er kjent som Kapp det gode håp. På veien giftet de seg på tvers med buskmenn som var jegere og sankere som de henviste til som san, til det punkt hvor det var umulig å skille mellom de to gruppene. Dette førte til bruken av begrepet khoisan. Over tid etablerte khoikhoi seg langs kysten, mens små grupper av buskmenn fortsatte å bosette seg i det indre av landet.
For rundt 2500 år siden migrerte bantu-folkene inn i det sørlige Afrika fra elvedeltaet Niger. De begynte å flytte på seg rundt år 1000 f.Kr. og nådde dagens KwaZulu-Natal innen 500 e.Kr. Bantuene hadde ikke bare husdyr, men praktiserte også landbruk ved å dyrke hvete og andre avlinger. De var også dyktige i å arbeide med jern og levde i små faste landsbyer. Bantuene ankom i Sør-Afrika i små bølger fremfor en stor sammenhengende innvandring. Noen grupper, forfedrene til dagens nguni (zulu, xhosa, swazi og ndebele), foretrakk å leve nær kysten. Andre, nå kjent som sotho-tswana (tswana, pedi og basotho) slo seg ned på høysletten, mens dagens venda, lemba og shangaan-tsonga slo seg ned i de nordøstlige områdene av Sør-Afrika.
Buskmennene og bantuene levde for det meste fredelig sammen, men selv om ingen av dem hadde noen metode for skriftspråk, vet forskerne lite om denne perioden utover materiell kultur som redskaper og andre gjenstander. Bantuer og khoisan blandet seg, slik det er bevist gjennom hulemalerier som viser de to forskjellige gruppene i samarbeid. Det er ukjent hvordan denne kontakten artet seg, men lingvistiske bevis på integrasjon eksisterer, siden flere bantuspråk, særlig xhosa og zulu, tok til seg klikklyden som er karakteristisk for tidligere khoisanspråk. Arkeologer har funnet tallrike khoisan-gjenstander på stedene til bantubosetningene.
Kolonisering i Afrika
Selv om portugiserne lyktes i å bli de første som seilte rundt Kapp det gode håp, viste de liten interesse i kolonisering. Områdets harde værforhold og den steinete kysten var en trussel for deres skip, og mange av deres forsøk på å handle med de lokale khoikhoier endte i konflikt. Portugiserne syntes kysten av Mosambik var langt mer attraktiv, med gode bukter som kunne brukes som havn og stasjoner, og forbindelser til gullforekomster i det indre av landet.
Portugiserne hadde lite konkurranse i regionen fram til sent på 1500-tallet da engelskmenn og nederlendere begynte å utfordre dem langs handelsrutene. Antallet stopp på kontinentets sørligste spiss økte, og Kapp ble en regulær stoppestasjon for skjørbuk-rammede mannskap. I 1647 gikk en nederlandsk fartøy på grunn i dagens Table Bay ved Cape Town. Det skipbrudne mannskapet var de første europeerne som forsøkte å bosette seg i området, bygget en festning og ble værende i ett år før de ble reddet. Kort tid etterpå bestemte Vereenigde Oostindische Compagnie eller Det nederlandske ostindiske kompani, forkortet til VOC, å etablere en fast bosetning. VOC, et av de største europeiske handelshusene som seilte på krydderrutene til Østen, hadde ingen intensjon om å kolonisere området, men ønsket i stedet å etablere en sikker base hvor passerende skip kunne søke ly og hvor sultne sjømenn kunne hente ferske forsyninger av kjøtt, frukt og grønnsaker. Med dette målet seilte en liten ekspedisjon fra VOC under kommandoen til Jan van Riebeeck og nådde Table Bay 6. april 1652.
left|thumb|Maleri av en beretning om ankomsten til Jan van Riebeeck, av Charles Bell. Den nye bosetningen handlet med khoikhoiene i nabolaget ettersom de ikke hadde noe valg, men det var ikke et vennligsinnet forhold, og styresmakten la med vilje ned restriksjoner mot kontakt. Delvis som en konsekvens av dette, stod VOC-ansatte ovenfor mangel på arbeidskraft. For å bøte på dette, løslatte de en liten gruppe nederlendere fra deres kontrakter og tillot dem å etablere gårder som de kunne forsyne VOC-bosetningen med av sine avlinger. Dette tiltaket var svært vellykket og produserte en overflod av frukt, grønnsaker, hvete og til og med vin. Senere startet de med husdyrhold. Den lille opprinnelige gruppen av frie burghere som disse bøndene ble kjent som, økte jevnt og trutt og begynte å ekspandere sine gårder nordover og østover inn i territoriet til khoikhoiene.
Majoriteten av burgherne hadde nederlandsk opphav og tilhørte den Nederlandske reformerte kirke, men der var også tallrike tyskere og noen skandinaver. I 1688 sluttet franske hugenotter, også kalvinister, seg til nederlenderne og tyskerne. Hugenottene flyktet fra religiøse forfølgelser under den franske konge Ludvig XIV.