Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres var kamper under tyskernes fremrykking i forbindelse med angrepet på Norge i april 1940 hvor Valdresgruppen som bestod av Landvernbataljonen i Vestoppland infanteriregiment nr. 6 og senere det meste av 4. brigade som kom i kamp med Gruppe Adlhoch som bestod av fire bataljoner og spesialtropper. Gruppe Adlhoch startet fremmarsj med Bergen som mål, og rykket først frem mot Hønefoss. Styrkene på Vestlandet ble først planlagt brukt for å gjenerobre Bergen. For å sikre mot et tysk angrep fra Østlandet via veiene i Numedal og Hallingdal, og Bergensbanen, ble kaptein Brun og et kompani sendt til Numedal og kaptein Hauge sendt til Hallingdal med hvert sitt kompani.
IR 6 ble mobilisert på småsteder rundt utløpet av Randsfjorden. Landvernsbataljonen som senere kjempet langs Sperillen og opp til Bagn ble mobilisert i Soknedalen og overført til Ådalen den 13. april.. Mobiliseringen av disse avdelingene ble beskyttet av fremskutte små styrker i høyde med sørspissen av Tyrifjorden. Under angrep måtte disse trekke seg tilbake, og regimentet gikk i forsvar ved Klekken. 15. og 16. april var det harde kamper. Forsvarslinjene ble trukket tilbake mot Vardal og storparten av regimentets avdelinger ble flyttet. Langs østsiden av Randsfjorden var det bare mindre avdelinger. Gruppe Adlhoch skilte ut Gruppe Daubert med to bataljoner og støttevåpen og ordre om å gå gjennom Ådalen, mens resten av gruppen skulle gå langs østsiden av Randsfjorden.
I midten av april ble det meste av 4. brigade beordret over til Østlandet og transportert til Aurdal. Målet var å ta styrken over til Dokka for å samvirke med de norske styrkene som allerede var i området mellom Mjøsa og Randsfjorden. Major Per Løkens I. bataljon av IR 10 var første avdeling som ankom Aurdal.
De norske styrkene ble ledet av oberst Østby, og hans vilje preget forsvaret og innsatsen, som er omtalt som «største tapperhet og forsvarsvilje». Den norske landvernbataljonen fra IR 6 ble ledet av major Haneborg Hansen.
Den tyske general Erwin Engelbrecht var sjef for 163. infanteridivisjon og kom til Hønefoss 14. april. Kampgruppen ledet av major Daubert skulle rykke frem gjennom Ådalen mot Bagn i Valdres. Gruppe Daubert besto av III. bataljon / IR 236 og III. bataljon / IR 159.
Totalt falt 46 nordmenn og rundt 240 ble såret i kampene i Valdres. Regimentet som utgjorde hovedstyrken på tysk side hadde 157 falne og rundt 360 sårede. I tillegg hadde de tyske styrkene tap ved andre avdelinger. På norsk side tilkom også sivile tap. Tapstallene på tysk side er noe usikre da de delvis er basert på rapporter utarbeidet før de tyske styrkene gikk inn i Bagn.
Opp Ådalen og Begnadalen right|thumb|Bagnsgryta med Bagnsbergatn til høyre i bildet. Ute på bergkanten ligger Bagnsbergatn gård, midt i bildet nede ved elva ligger kirken. Landvernkompaniet av Infanteriregiment nr. 6 kom til Ådalen den 14. april. med ordre om å overta vaktholdet ved Heiren bru og Ask.
Major Haneborg Hansen sender samme dag 2. kompani av landvernsbataljonen under kaptein H. Knoff som fortroppskompani til Hen. Der går en tysk oppklaringstropp i bakhold og blir tilintetgjort 14. april. Et fremstøt av et tysk kompani blir også avverget før kompaniet blir trukket tilbake til Hallingby. 15. april er de norske styrkene trukket ut i dybden og blir presset nordover.
left|thumb|Tyske styrker på marsj sør for Bagn For å redusere trykket organiseres et angrep med 2. kompani inn i flanken til de tyske styrkene ved Somdalen. (Det mangler opplysninger om Somdalen og Skagsnes) Kompaniet mangler ski og blir utkjørt under fremrykkingen til angrepsområdet. Etter å ha påvist overlegne tyske styrker, blir angrepet oppgitt, og etter en strabasiøs ferd når de tilbake til sin egen bataljon som 16. april reorganiserte seg ved nordenden av Sperillen.
Tyske fremrykkende styrker havner samme dag i et ildoverfall ved Bjonevika, hvoretter de norske styrkene trekker seg tilbake til Bagn og starter å organisere seg for forsvar. Veier blir blokkert med forhugninger og broer blir sprengt og ødelagt. Noen mindre sikringstyrker blir også utplassert.
Kampene i Bagn right|thumb|Tysk PzKpfw I passerer en veisperring ved Bergsund. Den 18. april starter de tyske styrkene å fjerne forhugninger og sperringer langs veier og ved broer, og får i Begnadalen to stridsvogner til rådighet og går til angrep mot de norske stillingene 18. april. De tyske styrkene bestod på dette tidspunktet av den tyske III. bataljon av 236. infanteriregiment under major Seidel. Normalt ville en full oppsetning være på rundt 1000 mann, men var redusert til noe over 700 mann. I tillegg til denne bataljonen kom III. bataljon i 159. infanteriregiment, med omtrent samme oppsetning og styrke. Omkring 1500 soldater med to stridsvogner var på marsj inn i Bagnsgryta hvor lokalvernsbataljonen av IR 6 under ledelse av Haneborg Hansen lå i stillinger med rundt 400 mann. To av kompaniene til landvernsbataljonen manglet så mange mann at de var slått sammen, slik at Haneborg Hansen totalt rådet over fire kompanier. I tillegg til disse var de norske styrkene forsterket 17. april med 3. lokalvernkompani fra IR 6 under ledelse av kaptein Conrad Flood. Dette kompaniet talte 139 mann. Noe over 500 norske mot 1500 tyske soldater.
Major Haneborg Hansen planlegger å gå over til avgjørende forsvar i tettstedet Bagn, og har satt av mesteparten av sine styrker til mitraljøsesikring i berget nord og ovenfor Storefoss bro, inne i selve Bagnsgryta, og med god overhøyde fra fjellhyller på bergskrentene ovenfor tettstedet. På venstre flanke plasserte han et geværkompani. Et geværkompani lå også som vaktlinje foran Bagn kirke, og et ble holdt i reserve ved Krossbøle. Patruljer opererte utover mot Leite. Dette er gårder som ligger et stykke ut i dalen.
Major Haneborg Hansen får på dette tidspunktet bemyndigelse til å bruke IR 10 fra 4. brigade. Dette har siden 17. april ligget i Aurdal. Et kompani og en mitraljøsetropp fra Aurdal sendes til Etna stasjon for sikring av venstre flanke mot Randsfjorden og resten av Gruppe Adlhoch.
thumb|right|Tyske styrker i ildkamp med fenrik Kvaals sikringsgruppe. Torsdag 18. april ble ett lag på seks mann ledet av nestkommanderende Kvaal fra 3. lokalvernkompani sendt sydover fra Bagn for å avløse et sikringslag som lå 4 km sør for Bagn. Kadett Reidar Kvaal sin sikringspatrulje ble dermed de første som støtte sammen med tyske styrker i Bagn, etter at de først hadde observert en tysk motorsykkelpatrulje ved 11-tiden. På grunn av rapportene til Kvaals patrulje ble de norske styrkene tidlig orientert om de tyske styrkenes væpning og krigsevne.
left|thumb|Tyske styrker på vei opp mot Vestre Bagn for å gå rundt den norske avdelingen som er drevet opp i åssiden. Den 18. april kommer det også en melding om at tyske styrker har startet å rømme Begnadalen, og major Haneborg Hansen sender kaptein S. Ula med reservekompaniet sørover gjennom Bagn. Etter å ha passert ut gjennom høyre flanke av egne styrker støter disse på tyske patruljer og går i stilling i dalsiden vest for veien, i det som omtales som vestre Bagn. På kvelden går så tyske styrker til angrep med en bataljon støttet av stridsvogner. På østsiden av elva rykker det frem et kompani, og har noe fremgang mot de norske styrkene. På vestsiden havner de tyske styrkene i kryssild fra hovedstillingen fremme ved broen og fra kompaniet som ligger i åssiden i vest. De tyske styrkene trekkes inn i tettbebyggelsen og har betydelige tap av personell. Om natten faller temperaturen til minus 14° og natten blir månelys. Stadig blusser det opp nye kamper.
På ettermiddagen 18. april ble de tyske styrkenes tren utsatt for et ildoverfall av en norsk skiløperpatrulje på 20 frivillige fra 3. lokalvernskompani fra IR 6 under ledelse av Oscar Thue, Bjørn Torgersen og Tollef Midtgård. Dette ildoverfallet i Sparkevik fikk store konsekvenser for de tyske styrkene da den tyske ledelsen lurer på om dette er en fortropp og at de tyske styrkene var iferd med å bli tatt i en knipetangmanøver inne i Bagnsgryta. Dette ildoverfallet kan være en direkte årsak til at major Daubert senere trakk sine styrker ut av Bagnsgryta. Skiløperpatruljen i Mørkedalen driver fri strid og operer fra Mørkedalen ovenfor Leirskogen og støter dypt inn i de tyske bakre områder.
På morgenen 19. april blir 2. bataljon satt inn på tysk side og presset fortsetter. Major Haneborg Hansen får ett kompani til som reserve til erstatning for det som nå ligger i dalsiden i Vestre Bagn. Kompaniet ved Etna stasjon blir trukket tilbake mot Breidablikk og støter sammen med et tyske kompani. Kompaniet må deretter sendes tilbake til Aurdal for reorganisering.
Knipetangsmanøvre På kvelden 19. april blir det planlagt å ta de tyske styrkene i en knipetangmanøver. Major Løken gir kaptein Rieber-Mohn ordre å neste morgen å rykke frem langs Bagnsåsen med 3. kompani og gå østover mot Breidablikk Sanatorium. Samtidig skal kaptein Seim med 2. kompani rykke frem fra Leisterud på sydsiden.
thumb|right|Hauptmann Herbert Stemmer foran en tysk lett stridsvogn av typen PzKpfw I, rett sør for Bagn. Stemmer ble senere skutt og hardt skadd under kampen om Bagnsbergatn gård. Samtidig prøver de tyske styrkene å falle de norske i ryggen ved å rykke frem i en flankemanøver på høyre side. Målet var å gå over Bagnsåsen og ned gjennom Gråbeinhølen og falle de norske styrkene i ryggen, men da dette feilet returnerte de til Bagnsbergatn gård og ble senere overfalt av norske styrker på gården.
Kaptein Rieber-Mohn med 3. kompani støter sammen med hauptmann Stemmers 9. kompani og 1. tropp av 10. kompani i Gråbeinhølen i voldsomme kamper. De norske styrkene nedkjemper senere de tyske styrkene oppe på Bagnsåsen. Disse har prøvd å rive seg løs fra kampene og returnere til sin bataljon, men støter sammen med patruljer fra 4. brigade. Utslitt vender de tilbake til Bagnsbergatn gård og Gubberud og går i kvarter. 21. april blir de overfalt av 3. kompani og ødelagt.
Tilbaketrekking Natt til 20. april gir Gruppe Daubert opp å bryte gjennom den norske motstanden og returnerer sørover Begnadalen og Ådalen. En sikringsstyrke blir etterlatt ved Nes i Ådal, mens hovedstyrken fortsetter og ankommer Hønefoss natt til 21. april. Da har de tyske styrkene mistet et kompani, en stridsvogn, en kanon, seks bombekastere og et tredvetalls busser og biler. En del tyske tapstall baserer seg på rapporter som har gått til de tyske hovedkvarterer tidlig 18. april, og som baserer seg på de enkelte avdelingers egne tap. En gjennomgang av faktiske tap er senere påvist å være 157 falne tyske og 41 falne norske soldater under kampene inne i Bagnsgryta. Dette er vesentlig høyere tyske tapstall og en nedjustering av de norske fra 46 falne.Tallene kommer fra den lokale krigshistorikeren Kristian Bergsund.
Fra 4. brigade blir det sendt et kompani til Tonsåsen. Dette får kontakt med det tyske kompaniet som er på marsj fra sammenstøtet i Gråbeinhølet. To kompanier fra Fjordane Infanteriregiment nr. 10 (IR 10) ledet av major Laudal blir sendt mot Fluberg, og parallelt med hans fremrykking blir det sendt fire kanoner nedover vestsiden av Randsfjorden.
21. april støter major Laudals fremste kompani sammen med en tysk styrke under fremrykking i skogen ved Odnes. Denne klarte de å drive tilbake til Kronborgelva med strid i skogen og med støtte fra kanonene i vest. Senere på kvelden ble det fremste kompaniet forsterket med resten av major Laudals styrke.
Samme dag har de norske styrkene i Vardal trukket seg tilbake. 4. brigade kan derfor ikke operere i samarbeid med disse og oberst Østbye konsentrerer seg derfor om å forsvare Valdres. Dels ønsker han med dette å sperre de tyske styrker fra å nå Bergensbanen, dels for å kunne få unnsetning via Sognefjorden. Også de tyske styrkene var klar over muligheten for alliert inngripen via landsetting av styrker i Sognefjorden.