thumb|Sparta ligger i den fruktbare dalen til elva Eurotas, flankert av Taygetosfjellene (i bakgrunnen) og Parnonasfjellene. Sparta (gresk: Σπάρτη) er en by i Hellas. Den var en av de mest kjente polisene i antikkens Hellas, og den mektigste på Peloponnes. Ruinene av den antikke byen ligger i utkanten av den moderne.
Spartanerne var trolig etterfølgerne av det folkeslaget som slo seg ned i Lakedaimondalen, om lag 1000 f.Kr. I motsetning til de fleste andre poliser, ekspanderte Sparta til lands, istedenfor å ekspandere til sjøs, ved å grunnlegge datterpoliser. Det eneste unntaket var kolonien Taras eller Tarentum i Sør-Italia (Magna Graecia), grunnlagt omkring 708 f.Kr. Spartas geografiske utstrekning var på størrelse med et middels norsk fylke.
Sparta bestod av perioikene, helotene og borgerne. Perioikene bodde i landsbyer utenfor byen og hadde ingen politiske rettigheter i Sparta. De kunne derfor ikke eie jordlotter på borgernes land. Perioikene kjempet lojalt for Sparta i kriger. Helotene var ufrie, men ikke slaver. De kunne ikke kjøpes og selges, de levde i sine egne familier og de hadde visse rettigheter. Heloter som kjempet tappert i krig kunne få borgerrett, dog uten fulle rettigheter.
Historie thumb|Spartas territorium Utdypende artikkel: Spartas historie Rundt midten av det 6. århundre f.Kr. var det sørlige Peloponnes spartansk territorium. Det var den største staten i Hellas med et areal på 8050 km². Territoriet var delt i to deler, Lakonia og Messenia som var delt av Taygetosfjellene. I motsetning til andre greske byer kontrollerte Sparta mye dyrkbar jord. De tidligste arkeologiske bevisene for bosetning i Sparta dateres rundt 950 f.Kr.
Klassiske kilder forteller oss at Sparta ble grunnlagt i det 10. århundre f.Kr. Det bestod av de fire landsbyene Pitane, Mesoa, Limnai og Konooura som senere ble forent under et styre.
Sparta begynte ekspansjonen sakte, men sikkert. Den underlagte befolkningen i Lakonia ble enten heloter eller perioiker. Helotene beholdt sitt jordbruksland, men ble krevd å levere halvparten av det de dyrket til den spartanske staten, mens perioikene var innbyggere i byene som forble autonome, med unntak av utenrikspolitikk og militærpolitikk. Perioikene utgjorde en vital del av det spartanske samfunnet. Perioikene arbeidet som handelsmenn, håndverkere og kunstnere siden spartanerne hadde forbud mot å drive med ikke-militære sysler. Fra 650 til 620 f.Kr. førte Sparta Messenia under sin kontroll. Sparta ble beseiret av byen Argos og senere av Tegea. Det var i etterkant av den messenianske krigen og de påfølgende nederlagene at den unike spartanske livsformen utviklet seg og som gjorde Sparta berømt i antikkens Hellas.
Fra 550 f.Kr. og fremover ser det ut til at målene til Sparta, om en sterk og effektiv militærmakt, ble oppnådd. Sparta led ikke under styret til noen tyranner eller diktatorer, og dens falankser ble regnet som ubeseierlige. Sparta hadde den mektigste hæren i antikkens Hellas og var den mektigste staten før Athens vekst, og mange hevder at den forble det også etterpå. Sparta og Athen var nølende allierte mot perserne, men ble rivaler deretter. Den største rekken med konflikter mellom de to statene som endte i det athenske imperiets undergang, kalles Peloponneserkrigen. Athenske forsøk på å kontrollere Hellas, og å ta over Spartas rolle som «hellenismens vokter», var mislykkede.
Det første nederlaget til en spartansk hoplitthær i full styrke skjedde i slaget ved Leuktra i 371 f.Kr.. Etter dette mistet Sparta sin status som den dominerende greske bystat, mye på grunn av tapet av helotene. Da Aleksander den store dukket opp, var Sparta bare en skygge av sin tidligere storhet, og de klamret seg til en isolert uavhengighet. Under punerkrigene var Sparta alliert med Romerriket. Spartansk politisk uavhengighet tok slutt da byen ble overmannet av sin gamle rival Argos og tvunget inn i det akhaiske forbund.
Spartanerne fortsatte sin levemåte selv etter den romerske erobringen av Hellas. Byen ble en turistattraksjon for den romerske elite, som kom for å observere de «uvanlige» spartanske tradisjonene. Etter katastrofen som den romerske imperielle hæren opplevde i slaget ved Adrianopel (378) skal en spartansk falanks ha møtt og beseiret en styrke av plyndrende vestgotere i et slag. Der finnes ingen håndfaste bevis for at dette virkelig skjedde.
Forfatningen thumb|left|Lykurg Lite vites om den interne utviklingen av Sparta. Mange grekere trodde at det ikke hadde vært noen, og at «stabiliteten til den spartanske forfatningen» hadde vært uendret fra Lykurgs dager. Spartanske lover ble gitt videre muntlig, og lite er kjent om det spartanske samfunnet. Samfunnet ble regnet som primitivt, selv etter gresk standard. Bosetningene var spredte og minnet om husene under de greske mørke århundrene (1150-800 f.Kr.), som betyr at de stort sett var hus av strå. Steinkonstruksjoner var reservert for offentlige bygninger, som templer, regjeringshaller og gymnasium. Det vi vet om spartanernes samfunn på den tiden, har vi fra samtidige historikere.
Sparta hadde et blandet forfatningssystem. Forfatningen var sammensatt av elementer både fra monarkiske, oligarkiske, så vel som demokratiske systemer. Den spartanske regjeringen var etter mange målestokker regnet som totalitær. Lover regulerte alt fra barnefødsler til skjegg og lengden på menns hår.
Spartanerne hadde ingen nedtegnet historie, litteratur eller skrevne lover, som ifølge tradisjonen var forbudt av en forordning av Lykurg. Den doriske staten Sparta utviklet en blandet styreform ved å kopiere doriske kretere. Staten ble styrt av to arvelige konger, av de agiadiske og eurypontidiske familiene, som var likestilte i autoritet, slik at ingen kunne handle mot vetoet til sin kollega. Men den agiadiske kongen fikk større ære som den øverste i sin familie (Herodot, VI.5). Opprinnelsen til utøvelsen av makten, ved en folkeforsamling av borgere, eller apella, er så godt som ukjent på grunn av manglende historisk dokumentasjon.
Der er flere legendariske forklaringer på denne uvanlige kongemakten. En slik forklaring var at kong Aristodemos hadde tvillingsønner som gikk med på å dele kongemakten. Dette ble en permanent ordning. Moderne forskere har fremmet forskjellige teorier for å forklare ordningen. Noen sier at dette systemet ble opprettet for å forhindre absolutisme, og et parallelt eksempel som blir trukket frem er de to konsulene i Roma. Andre tror at det peker mot et kompromiss for å gjøre slutt på maktkamp mellom de to familiene eller samfunnene. Andre teorier foreslår at dette var en ordning som ble inngått da et samfunn av landsbyer samlet seg og dannet Sparta. Etterpå ble to høvdinger fra de største landsbyene konger. En annen teori foreslår at de to kongehusene hver for seg representerer de spartanske erobrerne og deres akhaiske forgjengere. De som fremmer dette siste synet peker på ordene som Herodot (v. 72) sier til Kleomenes I: «Jeg er ikke dorisk, men akhaisk.» Dette forklares vanligvis av den (like legendariske) avstamningen til Aristodemus fra Herakles. Uansett var kongemakten i Sparta arvelig og dermed var hver konge som Sparta hadde etterkommer av agiadenes eller eurypontidene. Tronen ble gitt til det mannlige barnet som først ble født etter at kongen fikk makten.
Kongenes plikter var hovedsakelig religiøse, juridiske og militære funksjoner. De var øversteprester i staten og utførte visse offer. De opprettholdt også kommunikasjon med den delfiske helligdommen som alltid utøvde stor autoritet i spartansk politikk. I Herodots tid (rundt 450 f.Kr.) hadde deres juridiske funksjoner blitt begrenset til saker som hadde med arv, adopsjon og de offentlige veiene å gjøre. Sivile saker ble avgjort av eforer, mens strafferett også hadde blitt overlatt til eforene i tillegg til rådet til de eldste. thumb|400px|Leonidas ved Thermpylae av Jacques-Louis David, 1814. Innen 500 f.Kr. hadde spartanerne i økende grad blitt involvert i politiske saker i omkringliggende bystater, ofte ved å legge vekt bak sine prospartanske kandidater. Kort tid før 500 f.Kr., slik det beskrives av Herodot, førte en slik handling til konfrontasjon mellom Sparta og Athen. De to kongene, Demaratos og Kleomenes førte sine styrker til Athen. Men rett før slaget startet, forandret kong Demaratos mening om å angripe athenerne og forlot sin medkonge. Av denne grunn ble Demaratos bannlyst og fant seg til slutt ved den persiske kongen Xerxes I i hans invasjon av Hellas 20 år senere (480 f.Kr.) Spartanerne innførte en lov som krevde at den ene kongen måtte være igjen i Sparta mens den andre ledet styrkene i slag. Dette var en av grunnene til at kong Leonidas I i 480 f.Kr. ledet sine 300 livvakter til Thermopylae hvor de konfronterte Xerxes sin hær.
Aristoteles beskriver kongemakten i Sparta som «en mild form for ubegrenset og vedvarende generalmakt» (Pol. III. I285a), mens Isokrates henviser til spartanerne som «undersåtter av et oligarki hjemme, til en konge i felttog» (III.24). Også her ble den kongelige makten endret over tid. Fra et tidspunkt til de persiske krigene mistet kongen retten til å erklære krig og han ble fulgt av to eforer i felten. Han ble også fulgt av eforene i kontrollen av utenrikspolitikken. Over tid ble kongene marionetter med unntak av deres stilling som generaler. Den reelle makten ble overført til eforene og til Gerousia. Årsaker til denne endringen lå delvis i det faktum at eforene, valgte gjennom folkelig valg fra alle borgerne, representerte et demokratisk element i forfatningen uten å bryte de oligariske metodene som virket nødvendige for statens administrasjon.
De skyldtes også delvis svakhet hos kongemakten, karakteren av en duo førte til sjalusi og kjølig forhold mellom de to embetsholderne. Dette førte i praksis til stillstand. En annen grunn lå i tapet av prestisje som kongemakten led, særlig i løpet av det 5. århundre f.Kr. som skyldtes kranglene mellom kongene og jevnlige konger som steg opp på tronen som mindreårige og måtte få utnevnt en regent. De to kongemaktenes prestisje led også av at kongene var, riktig eller galt, mistenkt for å ha mottatt bestikkelser fra fiendene av staten på et eller annet tidspunkt.
Den spartanske forfatningen bestod av to institusjoner: rådet og folkeforsamlingen. Rådet bestod av 28 aristokratiske menn over 60 år, som satt livet ut. I rådet satt også Spartas to konger. Folkeforsamlingen var en mer demokratisk institusjon, der alle spartanere over 30 år med borgerrett kunne sitte. Forsamlingen møttes en gang i måneden, og de som hadde møterett var de som tilhørte en fyle. I tillegg til rådet og folkeforsamlingen hadde polisen embetsmenn kalt eforer. Disse mennene ble valgt for en femårsperiode, og ble valgt på samme måte som mennene i rådet, men i motsetning til rådsmennene kom ikke eforerne kun fra aristokratiske slekter.
Statsorganisering Etter at eforene ble introdusert, var de sammen med de to kongene den utøvende grenen av staten. Eforene hadde mer makt enn noen andre i Sparta, selv om det at de bare hadde makten i ett enkelt år reduserte deres evne til komme i konflikt med allerede etablert makt i staten. Siden det ikke var mulig å bli gjenvalgt, ville en efor som misbrukte sin makt eller konfronterte et etablert maktsentrum, bli utsatt for hevnaksjoner.
Forskjellen fra dagens stater er at Sparta hadde et eget råd som utformet statens politikk. Dette var Gerousia, et lite råd som bestod av 28 eldre som var valgt på livstid og vanligvis var del av den kongelige husholdning, og de to kongene. Viktige avgjørelser i statens politikk ble diskutert av dette rådet som foreslo forskjellige løsninger for spartanske borgere (kalt Damos på spartansk dialekt). Damos måtte velge et av alternativene gjennom stemmegivning.