thumb|280px|Modell av «Tjukke Bertha» Tjukke Bertha (tysk Dicke Bertha) var et oppnavn på en modell av haubits med 42 cm kaliber som første gang ble brukt under første verdenskrig og var en av denne krigens mer kjente våpen. «Tjukke Bertha» under det offentlige navnet 42 cm M-Gerät Kurze Marine-Kanone ble utviklet av Krupp-konsernet for de tyske styrkene. Hovedfunksjonen til våpenet var å bekjempe fortifikasjoner og andre forsvarsanlegg. Tjukke Bertha var virkningsfull mot eldre anlegg, men viste seg å ha problemer mot de nyere befestningene.
Navn Haubitsen var designet og utviklet av Krupp-arsenalets designdirektør Fritz Rausenberger og hans forgjenger, direktør Dräger. Navnet «Tjukke Bertha» er en respektløs henvisning til Kruppkonsernets daværende eier Bertha Krupp von Bohlen und Halbach, hustru til Gustav Krupp von Bohlen und Halbach, som på denne tiden var konsernets leder. («Dicke» som betyr tykk eller stor på tysk, er angivelig ikke en henvisning til fru Krupps fysikk.Terry Crowdy, s. 137) De fleste kilder aksepterte denne opplysningen, men ikke samtidig ettersom haubitsvåpenet hadde fått flere kallenavn i tillegg.Willy Ley, s. 13-20 Det meste kjente kallenavnet ble adoptert av militære i ententemaktene, som henvisning til meget store artillerivåpen benyttet av det tyske militæret under krigen, som jernbanekanonen «Langer Max» og den store langdistansekanonen «Pariskanonen». Men begrepet Dicke Bertha, eller «Big Bertha» på engelsk, sikter tradisjonelt til 42 cm M-Gerät haubitsvåpenet.
Den offisielle betegnelsen på haubitsen var 42 cm kurze Marinekanone 14 L/12 in Räderlafette eller ganske enkelt M-Gerät («M» for Minenwerfer) som betegnet et skyts som avfyrte en meget stor eksplosivgranat på en høy kurvebane på en kort avstand. Den første Minenwerfer, 25 cm sMW morteren introdusert i 1910, var lite annet enn et kortløpet morterløp med rekylsystem mer lik et kanonskyts enn et bombekasterskyts. For artilleriingeniørene var det store 42 cm kortløpete haubitsskytset en forstørret versjon av det nye konseptet, med tanke på funksjonen.«Big Bertha», s. 16
Historie Opprinnelsen bak det sværkalibrerte beleiringsskytset kom av observasjoner under den russisk-japanske krigen 1904-1905, da det japanske beleiringstrenet tok i bruk 28-cm haubitser fra kystartilleriet mot de russiske fortifikasjoner rundt Port Arthur. Dette var nytt ettersom man hadde hittil trodde det ikke var mulig å transportere tyngre artilleristykker med større kalibre enn 20 cm som del av beleiringstyrkens arsenalet. Tyskerne og østerrikerne som noterte denne nyheten, mente sværkalibrerte våpen kan fraktes inntil det fiendtlige festningsanlegget.
Den tyske interessen skyldes et langvarig syn på en videreutvikling av beleiringsskytset i møte med nyere fortifikasjoner siden 1880-årene, da Generalfeldmarschall von Moltke forlangte en løsning på noe han kalte «festningsdilemmaet», ettersom nye og permanente fortifikasjoner av moderne konstruksjon ble oppført i Frankrike, Belgia og Russland som vil tvinge angriperen til å investere disse. Store strategiske beliggenheter ble befestet med ringfestninger med grupper av gjensidige fortifikasjoner som kunne fungere som en del av en forsvarslinje med støttepunkter for forsvarsstyrkene i møte med en angriper. Det vil ikke lenge være mulig å omgå disse, og nyere konstruksjonsmidler som betong gjorde eldre beleiringskyts utdatert, samtidig som man må bekjempe fortenes egne artilleri.
Oppgaven for det tyske Fußartillerie (fotartilleriet) hadde blitt uoppnåelig i møte med disse ringfestningene, ettersom man hadde ikke annet enn 15 cm og 20 cm skyts.«Big Bertha», s. 6 Sværkalibrerte skyts måtte dermed utvikles som svar på «festningsdilemmaet». Det japanske eksemplet om hvordan man kunne transportere svære morterskyts rett fra kystartilleriet til landskapet mot de russiske forsvarsverkene rundt byen Port Arthur, gav tyskerne en eventuell løsning på dilemmaet. Den nye generalfeltmarskalken, von Moltke den yngre i 1906 informerte Artillerieprüfungskommission (artilleritestkommisjonen, APK) og generalstaben om å studere hvordan man kunne ødelegge de sterkeste belgiske og franske fortifikasjoner.«Big Bertha», s. 9-10 Beddingsskyts thumb|250px|left|Gamma-Gerät, forgjengeren for M-Gerät skytset. Som beddingskyts hvilte det på et solid fundament av betong, som bygges i løpet av en uke.Jäger, s. 45 Dermed begynte den berømte tyske kanonfabrikken Krupp et prosjekt i 1906 for å oppnå den størst mulige mobiliteten med det største kaliberet, og bygde en serie av enkelte tunge morterskyts og haubitsskyts fra 28 cm til 30,5 cm. Dette var blitt mulig gjennom viktige erfaringer høstet under byggingen av kystforsvarsmortere (Küstenmörser), som 30,5 cm Beta-Gerät introdusert i 1897. Denne «kystforsvarsmorteren» var egentlig et kamuflert beleiringsskyts som var gitt en feilaktig betegnelse, schwerer Kürstenmörser L/8, ettersom morteren var konstruert for en begrenset mobilitet. 9 Beta-Gerät morterskyts var bygd i 1897 til 1906.«Big Bertha», s. 7
En ny variant av 30,5 cm Beta-Gerät haubitsen fra 1897 ble utviklet i 1908 som 30,5 cm Beta-Gerät 09, men APK ønsket større ødeleggelseskraft og ba derfor Krupp om å bygge et større skyts kapabelt til å knuse moderne fortifikasjoner. Først undersøkte kanondesignerne mulighetene for et våpen med 35 cm i kaliberet, men hoppet over til 42 cm med betydelig større sprengladning for å oppfylle kravene fra APK. Den første designen var et kortløpet haubits som ikke var annet enn en forstørret versjon av Beta-Gerät 09 våpenet, med et kanonløp på L/16 (løpet var 16 kalibrer lang).Jäger, s. 46 Dette våpenet fikk betegnelsen Gamma-Gerät i 1911. Istedenfor den vanlige kilemekanismen som lukkemekanisme valgte Krupp å bruke skruemekanisme, som i Storbritannia og Frankrike.
Gamma avfyrte tungkaliber granater opptil 1,160 kg i vekt. Som en Bettungsgeschütz («beddingskyts») var skytset montert på en stillestående vogn plassert ovenpå et betongfundament, med en samlet vekt på 150 tonn. Det måtte transporteres i deler fordelt på ti jernbanevogner - seks for selve skytset og fire for beddingen. Forflyttingen av stykket og forberedelsesarbeidet var dermed meget ressurskrevende. Derfor bad APK Krupp om en mer mobil versjon av dette våpenet. Til da hadde prosjektet vært mer basert på beddingskytskonseptet, der et fundament måtte skapes for utplassering av skytset med sin vekt. Den eldre 30,5 cm Beta-Gerät på 30 tonn måtte deretter hvile på et solid fundament, som forstørres i takt med vektøkningen.
Det ble bygd ni 30,5 cm L/8 Beta-Gerät, to 30,5 cm L/16 Beta-Gerät 09 og ti 42 cm L/16 Gamma Gerät beddingskyts fra 1897 til 1918. Det var fem tilgjengelige Gamma-Gerät skyts ved krigsutbruddet i 1914.«Big Bertha», s. 15
Minenwerfer thumb|215px|right|25 cm Minenwerfer. De store beddingskytsene som var under utvikling som respons på «festningsdilemmaet», fikk en rival i 1907 med et helt nytt konsept utviklet av ingeniørkommisjonen som hadde vært ansvarlig for fortifikasjonskunsten, i samarbeid med Krupps konkurrenten Rheinische, småstørrelsesskyts for kortavstandsbombardement med sværkalibrerte høyeksplosive granater. Disse var egentlig en nedskalaversjon av det tradisjonelle morterskytset med rekylsystem og riflede løp. Dette konseptet fikk sin egne tekniske betegnelse for deres tiltenkte funksjon, Minenwerfer eller «minekaste», ettersom man mere lobbet en mine på befestninger og forsvarsverk.Jäger, s. 68
Det første våpenet som var utviklet og deretter introdusert, var 25 cm schwerer Minenwerfer med en HE-granat på 97 kg, selv om selve stykket hadde en vekt på bare 955 kg under transport. Den korte rekkevidden på knapt 1,050 meter ble ikke et stort ulempe i møte med de belgiske og franske fortene, og fant et nytt bruksområde som skyttergravvåpen utover krigsårene. Stilt mot beddingsskytset med alle ulemper det hadde med hensyn til mobilitet ble minenwerfer-våpenet meget forlokkende for APK som da ønsket en liknende minenwerfer, bare større og bedre. Sjefdesigneren hos Krupp, professor Rausenberger, ønsket istedenfor å forstørre Minenwerfer-våpenet inn i en mer konvensjonell design. Deretter fikk det nye våpenet som var under planlegging i 1911-1912, betegnelsen Minenwerfer Gerät eller forkortet til M-Gerät.Jäger, s 50-51 Lavettskyts Allerede i 1907 hadde ingeniørene i Krupp studerte bruk av Räderlafette (hjullavett) for forflytting på veiunderstell og solid grunn, og med en serie av in Räderlafette (i.R) skytsene i 28 cm til 30,5 cm kaliber som ble bygd i 1907-1912, hadde man skaffet seg betydelig ekspertise som ble tatt i bruk etter 1911. Denne serien av enkelskytsene var 28 cm L/12 i.R, 28 cm L/14 i.R og 30,5 cm Beta i.R. Den siste av de tre haubitser med en vekt på 24 tonn kunne deles inn i tre biter for transport og settes sammen på nytt på mindre enn fire timer, ble en naturlig forgjenger for det nye våpenet. Siden 1904 hadde man fått en teknisk løsning fra Italia på problemet med at tunge skyts synker ned i bløt eller upreparerte grunn, rektangulære blokker montert på hjulen for å ha større bakkekontakt og vektfordeling. Den tyske betegnelsen er Radgürtel.Jäger, s. 48
Bare få måneder etter APK og Krupp var enig om spesifikasjoner for det nye skytset ble det første designutkastet utarbeidet. Da hadde erfaringene fra beddingskytsserien og lavettskytsserien smeltet sammen i designen som ble akseptert for produksjon.
Det første eksemplet ble beordret den 15. juli 1912 og deretter levert i desember 1913, da hadde APK valgt å bestille et annet eksempel allerede i februar 1913. Den første haubitsen ble demonstrert for keiser Wilhelm II i mars 1914, noe som gjorde et stort inntrykk på ham. Det andre eksemplet ble levert i juni 1914.Jäger, s. 51 Produksjonen av M-Gerät haubitsvåpenet betyr at alle tidlige i.R haubitser forbli på prototypefasen. Alle tre prototyper ble adoptert av den tyske hæren under den første verdenskrigen for operativ tjeneste. 42 cm M-Gerät Det nye haubitsvåpenet var i stand til å forflytte seg på landveg i motsetning til forgjengeren, og hadde en egne affutasje av konvensjonell konstruksjon med to svære hjul. Det var meget forskjellig fra Gamma-Gerät med et kortere og lettere kanonløp ned til L/12 i kaliberlengde og tynnere løpevegg, som kunne skyte ut en granat på omtrent 830 kg. Lukkemekanismen for det nye våpenet i sluttstykket var ikke skruemekanismen som tidligere, men kilemekanismen som normal praksis for det tyske artillerivåpenet.
Ved fullstendig montasje etter omtrent seks timer vil stykkvekten medregnet affutasjen være på 43 tonn, og trengte ikke å settes ned i en bedding. Istedenfor ble det lagt ned spesielle «matter» (kalles Rohrmatten) av stål som hjulene hvilt på, sammen med en massiv spadebrems på «ankeret» der blokksvansen sluttet, som tillatt begrenset sideretting opptil 4° av hver side. En plattform ble reist over blokksvansen for at besetningen skal kunne komme til sluttstykket, med en hånddrevet kran for å heise opp ammunisjon. På eldre i.R skytsene ble ammunisjon førte oppover blokksvansen på en skinnegang. Til forskjell fra både i.R og M-Gerät skytsene hadde Gamma en innbygd heis for ammunisjon.«Big Bertha», s. 12, s. 16, s. 20-21
For at våpenet ikke skulle kjøre seg fast på bløt grunn, ble hjulene bekledt med Radgürteln, brede blokker montert på hjuloverflatene for større bakkekontakt og dermed mindre lastbelastning. Det var bare mulig å transportere haubitsen med motortrekk, for dette formålet utviklet Krupp og Daimler en traktor, men andre trekkekjøretøyer var også brukt. Under transport ble våpenet brutt ned i fem deler underveis på en vanlig landveg. Hver vogn hadde en vekt på mellom 16 og 20 tonn.«Big Bertha», s. 18 På gode veger kan en traktor med en trekkekraft på 80 hestekrefter trekke en vogn på 7 km/t hastighet, i senere tid ble hjulene modifiserte med hjulblokker for ferd på mykere grunn.«Big Bertha», s. 19