Gevantkontroversen var en disputt under reformasjonen i England. Den dreide seg på overflaten om presters bekledning, spesielt liturgiske klær, men det var flere underliggende spørsmål om engelsk protestantisk identitet, doktrine og kirkelig praksis som langt overgikk gevantspørsmålet. Striden oppstod først da John Hooper nektet å gå i Den engelske kirkes presteklær under Edvard I, og senere under Elizabeth I. Kontroversen belyser mange sider ved utviklingen av anglikanisme og den engelske formen for puritanisme.
Under Elizabeth I fikk kontroversen også navnet «edifikasjonskrisen», fordi det oppstod et spørsmål om hvorvidt en ting som er ubetydelig i seg selv (adiaphora) kunne tolereres dersom den var edifiserende, det vil si oppbyggelig eller tjenlig. Nøkkelpunkter i striden var om gevantene kunne sies å være oppbyggelige, og om de var ubetydelige.
Kontroversen under Edvard I
thumb|Anglikansk prest i korkåpe og cotta, plaggene som utløste gevantstriden. John Hooper hadde vært i eksil av religiøse grunner under Henrik VIII. I 1548 kom han tilbake fra Zürich, der Ulrich Zwingli og Heinrich Bullinger hadde reformert kirkene. Hooper ble en ledende reformator i England, under beskyttelse av Edward Seymour, 1. hertug av Somerset og senere John Dudley, 1. hertug av Northumberland, på den tid jarl av Warwick. Da han ble invitert til å holde fasteprekener for kongen i februar 1550 talte han mot ordinalet fra 1549 som foreskrev en ed som nevnte «alle helgener» og som påla nyvalgte biskoper og de som deltok ved ordinasjoner å bære korkåpe og cotta. Hooper anså dette som levninger fra jødedommen og katolisismen, som det ikke var noe bibelsk bakgrunn for ettersom de ikke ble brukt i urkirken.
Han ble innkalt til erkebiskopen av Canterbury og Det kongelige råd for å svare for seg. Begge steder var man mest interessert i å få ham til å sverge på at han aksepterte monarkens overhøyhet i kirken, en ed som ble krevd av alle nyordinerte. Han klarte tydeligvis å overbevise, ettersom han kort tid etter ble utnevnt til biskop av Gloucester. Han valgte å takke nei til dette, på grunn av gevantene og eden som påkalte helgener. Å nekte å ta imot et bispeembete var et brudd på Act of Uniformity 1549, som gjorde det til en forbrytelse mot konge og stat å nekte å ta imot en utnevnelse uten god grunn. Han ble derfor innkalt til kongen. Edvard I aksepterte hans forklaring, men det gjorde ikke Det kongelige råd. Den 15. mai 1550 ble han innkalt til rådet, og man kom frem til et kompromiss. Gevantene ble definert som ubetydelige ting (adiaphora eller res indifferentes), og han kunne ordineres uten å bære dem, men han måtte akseptere at andre bar dem under ordinasjonen.
20. juli 1550 nektet han igjen å ta imot embetet. Erkebiskop Thomas Cranmer ble instruert om at Hooper ikke skulle avkreves «en ed som [var] en byrde for hans samvittighet». Men Cranmer påla biskopen av London, Nicholas Ridley, å utføre ordinasjonen, og Ridley nektet å gjøre annet enn å følge det foreskrevne ritualet slik Parlamentet hadde bestemt.
Ridley var selv reformvennlig og fulgte ikke alltid ordinalet, og det er derfor trolig at han hadde en mer spesifikk innvending mot Hooper. En mulighet er at han var skeptisk til de som hadde vært i eksil under Henrik VIII, som hadde en bakgrunn fra de mer radikale reformerte kirkene på kontinentet. Den 24. juli 1550, dagen etter at instruksjonene om ordinasjonen hadde blitt gitt, ble augustinernes kirke i London godkjent som sted for ordinasjonen, med frihet til å bruke egne ritualer. Hooper hadde hatt en finger med i spillet der, og sørget for at det ble en kirke helt i utkanten av Ridleys jurisdiksjon.
Det kongelige råd gjentok sin posisjon, og Ridley svarte personlig. Han var enig i at gevantene var ubetydelige, men la frem god argumentasjon for at monarken måtte kunne kreve også ubetydelige ting uten unntak. Rådet ble delt i sin mening, og saken trakk ut i flere måneder. Hooper skiftet standpunkt, eller mer sannsynlig kom rett ut med det som hele tiden hadde vært hans standpunkt, at prestegevanter ikke var ubetydelige fordi de dekket til Kristi prestedømme ved å fremme hykleri og overtro. Warwick var uenig, og mente at kongen måtte adlydes i alt, også ubetydelige ting. Han viste også til at apostelen Paul hadde tillate jødiske skikker i urkirken. Det ble så en kraftfull debatt mellom Ridley og Hooper, der Ridley fokuserte på spørsmålet om å opprettholde orden og autoritet.
Bibeltekster som ble sitert under kontroversen, og måtene de ble tolket, ble senere definerende for debatten mellom konservative og puritanske protestanter. Man finner ekkoer av det samme i andre land, blant annet i notene til Genèvebibelen.
Debatten mellom Ridley og Hooper Hooper la i et brev på latin datert 3. oktober 1550 frem sitt argument contra usum vestium, «mot bruken av gevanter». Brevet er fragmentarisk bevart. Ridley svarte, på engelsk, og med dette kom den første skriftlige fremstilling av splittelsen i den engelske protestantismen. Hoopers argument var at gevantene ikke burde brukes fordi de ikke var ubetydelige, og bruken av dem var ikke bibelsk belagt. Han la ikke frem referanser for å støtte dette, men tok det som gitt. Han fastslo videre at kirkelig praksis måtte enten ha eksplisitt støtte i Bibelen eller være ubetydelig, for å være akseptabel. En ubetydelig ting gir ikke verken tap eller gevinst. Ridley, derimot, svarte at også ubetydelige ting har positive effekter, hvilket er grunnen til at de brukes. Hooper la frem fire krav for å definere noe som ubetydelig, hvor han ikke skilte mellom ubetydelighet generelt og ubetydelighet i en kirkelig sammenheng. Summen av hans krav var at praktisk talt ikke noe kunne defineres som ubetydelig. Kravene var:
1. En ubetydelig ting har enten eksplisitt berettigelse i Skriften eller er implisitt nevnt, og har sitt opphav og fundament i Skriften.
Han siterte Paulus' brev til romerne 14,23, «alt som ikke skjer i tro, er synd», 10,17 «aå kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord» og Evangeliet etter Matteus 15,13 «enhver plante som ikke min himmelske Far har plantet, skal rykkes opp med rot». Han tolkning av disse bibelstedene var at også ubetydelige ting må gjøre i troen, og siden det som ikke kan bevises fra Bibelen er tro, må også ubetydelige ting bevises gjennom Bibelen. Han fastholdt at gevanter som skiller prester fra legfolk ikke er nevnt i Skriften, og fornekter det allmenne prestedømme. Det er ikke nevnt slike klær i Det nye testamente, og de jødiske presteklærne som nevnes i Det gamle testamente var en jødisk praksis som ble avskaffet med Kristi komme. Han støttet sine synspunkter med en referanse til Polidoro Virgilis De Inventoribus Rerum.
Ridley avviste i sitt svar Hoopers krav om bibelsk opphav, og ga tilsvar til hans tolkninger av bibelstedene. Han påpekte at mange ikke-kontroversielle praksiser ikke er nevnt, eksplisitt eller implisitt, i Bibelen. Han nektet også for at praksis i urkirken var normativt for samtidens situasjon, og knyttet slike primitivistiske argumenter opp mot anabaptistene. Han gikk ikke mot Hoopers typologiske argument, men aksepterte heller ikke at gevanter nødvendigvis er knyttet til jødedommen eller Romerkirken. Han sa også at det ikke følger av doktrinen om det allmenne prestedømme at alle må bære samme klær.
2. En ubetydelig ting må overlates til den enkeltes diskresjon; dersom den kreves er den ikke lenger ubetydelig.
For Ridleys del måtte man underordne seg kirkens autoriteter i ubetydelige ting, ellers viste man seg som en ulydig person som ikke anerkjente en lovlig myndighet. For ham var dette en debatt som først og fremst dreide seg om legitim autoritet, og ikke om gevanter. Han la frem at det at det påbudte ikke lenger fremstår som ubetydelig bare er en konsekvens som ikke påvirker tingens egentlige ubetydelighet.
3. En ubetydelig tings brukbarhet må demonstreres, og den må ikke introduseres tilfeldig.
Hooper siterte her Første brev til korinterne 14 og Andre brev til korinterne 13. Dette kommer i strid med det han hadde sagt under første punkt, og det ser ut til at han først snakket om ubetydelige ting generelt, i abstrakt mening, mens han nå diskuterer ubetydelige ting i en rent kirkelig sammenheng. Ridley tok tak i denne motsigelsen, noe som sterkt svekket Hoopers sak overfor rådet.
4. Ubetydelig ting må innføres i kirken med apostolisk og evangelisk mildhet, ikke med voldelig tyranni.
Dette var en kraftfullt og farlig uttalelse. Det er mulig at han også kalte sine motstandere papister i en del av brevet som har gått tapt, noe andre kilder tyder på. Hooper kan ha ment at det var Roma som var tyrannisk og at han fryktet at England ville gå samme vei, men Ridley la det naturlig nok frem som et angrep på kirkelige og verdslige engelske myndigheter, og advarte Hooper mot konsekvensene av dette.
Til slutt bad Hooper om at saken måtte bli avgjort av kirkelige myndigheter uten at verdslige myndigheter ble innblandet. I en situasjon hvor kongen var overhode for både kirke og stat ble dette sett som et hint om et ønske om skille mellom stat og kirke. Thomas Cartwright skulle senere føre det argumentet videre. For Hooper var det dog akseptabelt at staten tvang gjennom sin vilje i samvittighetsspørsmål, som å tvinge dem til ikke å være katolikker, så lenge det var bibelsk støtte for handlingene.
Hooper talte til verdslige magistrater og antydet at kleresi som støttet bruk av prestegevanter var en trussel mot staten, og han erklærte at han var villig til å bli en martyr for saken. Ridley svarte på en humoristisk måte, og kalte Hoopers erklæring for «et storslagent løfte fremsatt med staut stil». Han inviterte Hooper til å akseptere at gevantene var ubetydelige og til ikke å fordømme dem som syndige. Dersom han gjorde dette ville Ridley ordinere ham om han så kom i hverdagsklær til seremonien.
Utfallet
Svakhetene i Hoopers argumentasjon kombinert med Ridleys lakoniske, moderate og til tider humoristiske svar, og ikke minst Ridley kompromissforslag, førte til at rådet vendte seg mot Hooper. Heinrich Bullinger, Pietro Martire Vermigli og Martin Bucer var enige med Hooper, men trakk tilbake sin støtte i et pragmatisk ønske om enhet og en saktere reform. Bare John a Lasco forble hans trofaste allierte.
I midten av desember 1550 ble Hooper satt i husarrest. Han skrev og utgav da A godly Confession and protestacion of the Christian faith. Hooper presenterte dette verket som noe som ikke hadde med kontroversen å gjøre, men det var tydelig et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv utformet som en trosbekjennelse i 21 artikler. Han fordømte anabaptisme og vektla lydighet mot verdslige myndigheter, selv om selve verket var en form for ulydighet da det ble utgitt uten godkjenning. På grunn av publikasjonen og vedvarende ulydighet ble han satt i Thomas Cranmers varetekt i Lambeth Palace i to uker av rådet den 13. januar 1551. I denne perioden besøkte Pietro Martiere Vermigli ham tre ganger for å overtale ham til å innrette seg. Han lyktes ikke, noe han tilskrev en annen besøker, antagelig John a Lasco.
Den 27. januar ble Hooper sent til Fleet Prison. Jean Calvin og Bullinger skrev til ham; Calvin skrev at saken ikke var verdt slik motstand, og Bullinger skrev høyst sannsynlig det samme. Den 15. februar gav Hooper etter og gikk med på å bære gevantene under ordinasjonen. Den ble utført 8. mars 1551, og kort tid etter prekte han for kongen iført bispegevanter. Allerede året etter, i 1552, ble rubrikken om gevanter utelatt fra den reviderte Book of Common Prayer.