Angrepet på Pearl Harbor var et japansk angrep mot en amerikansk marinebase i Pearl Harbor på Hawaii 7. desember 1941. Angrepet ble gjennomført av fly og miniubåter fra den japanske marinen, kommandert av viseadmiral Chuichi Nagumo, uten at Japan først hadde erklært krig mot USA. Angrepet var rettet mot USAs stillehavsflåte og tilhørende fly og marineinfanteristyrker på øya. Den amerikanske opinionen så angrepet som en forrædersk handling. Angrepet førte til at USA ble med i andre verdenskrig.
Angrepet skadet eller ødela 17 amerikanske krigsskip, ødela 188 fly og drepte 2 403 amerikanere, blant dem 68 sivile, mens 1 178 amerikanere ble såret. Stillehavsflåtens tre hangarskip var imidlertid ikke i havnen og kom fra hendelsen uskadet. Pearl Harbors viktige oljedepot, verft og verksteder ble heller ikke skadet, og disse ressursene var viktige da USA ett halvår etter angrepet gikk på offensiven mot Japan i slaget ved Midway, noe som var avgjørende for det videre forløpet av andre verdenskrig.
Bakgrunn Etter den såkalte Meijirestaurasjonen i 1868 gikk Japan inn i en periode med betydelig økonomisk, politisk og militær ekspansjon. Hensikten var å oppnå likeverd med de vestlige maktene som hadde innflytelse eller kolonier i Øst-Asia eller i stillehavsområdet. For å finansiere denne ekspansjonen gjorde det ressursfattige Japan en rekke fremstøt som brakte landet i konflikt med nabostatene. Dette inkluderte den første kinesisk-japanske krig (1894–1895) hvor Japan i 1894 okkuperte Taiwan, og den russisk-japanske krig (1904–1905), hvor Japan vant territorium i deler av Kina og på den koreanske halvøy. I 1910 okkuperte Japan hele Korea. I 1931 etablerte landet en marionettregjering i kinesisk Mandsjuria. Etter videre japansk opprustning, angrep landet Kina i 1937 hvor blant annet Nanjing-massakren fant sted.Bell 2011, s. 60
USA og Storbritannia fordømte Japans invasjon og svarte med diplomatisk press, men unnlot å gjøre noe mer, britene fordi de hadde nok med Tysklands ekspansjon i Europa, USA fordi stemningen i befolkningen var mot innblanding i utlandet. Japan vek ikke for presset og fortsatte sin militære ekspansjon i Kina. Det overraskende franske og britiske nederlaget i slaget om Frankrike i mai og juni 1940, endret situasjonen i Asia dramatisk.Bell 2011, s. 60–61 Den 27. september 1940 sluttet Japan seg til alliansen mellom Tyskland og Italia, de tre landene etablerte hva som ble kjent som aksemaktene. Japan invaderte det nordlige Indokina (på den tiden en fransk koloni), for å øke presset mot Kina. USA svarte med utvidete økonomiske sanksjoner, blant annet delvis stopp i eksport av skrapmetall og olje, sa opp tidligere handelsavtaler mellom landene og stengte Panamakanalen for japanske skip.Bell 2011, s. 63 I juli 1941 okkuperte Japan resten av fransk Indokina. Dette førte til en total endring av USAs holdning til Japan. I praksis hadde USA inntil juli 1941 stilltiende akseptert Japans fremferd og ekspansjon i Kina. Dette ble nå endret, ved å fryse japanske midler og iverksette full stans i eksporten av olje.Bell 2011, s. 64–65
Japan var svært sårbar for en total amerikansk oljeembargo, da all olje landet trengte måtte importeres, og omtrent 90 % av den kom fra USA. Diplomatiske forhandlinger kulminerte med en note, den såkalte «Hull-noten», fra den amerikanske utenriksminister Hull den 26. november 1941, som den japanske statsminister Hideki Tojo beskrev som et ultimatum. Japan hadde nå tilsynelatende bare to valgmuligheter, enten å godta USAs krav og avslutte sin aggressive militære ekspansjon i Kina; eller å gå til krig mot USA og deres allierte. Besatt av tanken på å miste sin internasjonale prestisje, og bekymret over mulighetene for ytterligere vestlig press, valgte Japan krig mot USA.Bell 2011, s. 66–67 Tanken bak angrepet mot Pearl Harbor var dels flankedekning for det japanske fremstøtet sørover i Asia, dels å ved et kraftig førsteslag bryte den amerikanske viljen til videre kamp.Bell 2011, s. 67–68
Japanske forberedelser Japanerne hadde studert admiral Andrew Cunninghams angrep på den italienske flåtebasen under Taranto, hvor 20 gamle torpedofly påførte den italienske marinen alvorlig skade. Sjefen for den keiserlige japanske marine, admiral Isoroku Yamamoto sendte en gruppe japanske marineoffiserer til Italia, de konkluderte med at en større versjon av britenes angrep kunne tvinge den amerikanske flåten tilbake til California. En slik amerikansk retrett ville gi japanerne kontroll over oljeressursene i Nederlandsk Øst-India, med en forsvarbar buffer rundt området. Den japanske gruppen fikk også med seg hemmeligheten med de britiske torpedoene som fungerte selv på grunt vann.
Japanske strateger kan ha vært påvirket av manøvrene til admiral Harry Yarnell under fellesøvelsen mellom US Navy og US Army i 1932. Som sjef for angrepsstyrken seilte Yarnell sine hangarskip nordvest av øya Oahu og startet et angrep mot Pearl Harbor. Stridsdommere ved øvelsen fant at Yarnells fly påførte forsvarerne alvorlig skade, uten at de klarte å lokalisere hans styrker. Gjeldende doktrine for den amerikanske marinen dikterte imidlertid at en angripende styrke ville bli møtt og nedkjempet av slagskip og avfeide Yarnells strategi som upraktisk i den virkelige verden.
miniatyr|Oversikt over den japanske flåtens seilas mot Pearl Harbor, og retur til Japan Hensikten med angrepet mot Pearl Harbor var å nøytralisere USAs Stillehavsflåte, mens koordinerte, japanske angrep ble gjennomført mot flere land. Admiral Yamamotos vurdering var imidlertid at selv et vellykket angrep bare ville gi Japan et pusterom. Innledende planlegging av angrepet startet i januar 1941 og trening av mannskapene begynte sommeren 1941. Angrepet var avhengig av torpedoer, men de eksisterende japanske torpedoene krevde dypt vann ved bruk fra fly. I løpet av sommeren 1941 ble det testet en modifisert torpedo, som fungerte på grunt vann. Japanske våpenteknikere bygget også panserbrytende bomber, ved å montere finner på 14 og 16 tommers panserbrytende granater fra slagskipkanoner. Disse granatbombene klarte da å trenge gjennom de pansrede dekkene på slagskip og kryssere når de ble sluppet fra 3 000 meters høyde.
Den 26. november 1941 seilte en flåtestyrke med seks japanske hangarskip under kommando av viseadmiral Chuichi Nagumo fra Hitokappubukten i Kurilene med kurs for Hawaii. Eskorte var to slagskip, to tunge kryssere, en lett krysser, ni jagere, tre undervannsbåter og åtte tankskip. Totalt hadde styrken 423 fly, blant disse Mitsubishi Zero jagerfly, Nakajima Type 97 «Kate» torpedobombere og Aichi Type 99 «Val» stupbombere. I tillegg til hovedstyrken var det en fortropp med 20 undervannsbåter og 5 to-manns miniundervannsbåter; de skulle samle etterretning og senke amerikanske krigsskip som forsøkte å unnslippe Pearl Harbor under angrepet.
USAs beredskap miniatyr|Rekken med slagskip i «Battleship Row» var en attraktiv samling av mål (selve bildet er nylig tatt, og kun brukt for å antyde plasseringen av de største fartøyene under angrepet)
USAs sivile og militære etterretning hadde gjennom sommeren og høsten 1941 mottatt mye informasjon som antydet videre japansk aggresjon. Ikke noe av det pekte spesielt mot et angrep på Pearl Harbor. Reportasjer i pressen, inkludert aviser på Hawaii, hadde omfattende artikler om spenningen og utviklingen i stillehavsområdet. I slutten av november 1941 ble alle amerikanske kommandoer i området, inkludert US Navy og US Army på Hawaii, advart om at krig med Japan ble ansett som nært forestående.Bell 2011, s. 69
Selve dagen angrepet fant sted sendte general George Marshall et telegram om snarlig krigsutbrudd. På Hawaii var det flere indikasjoner om et forestående angrep, men ingen av dem førte til høynet beredskap. Det japanske angrepet fant sted mot et Pearl Harbor som var uforberedt; antiluftskyts var ikke bemannet, ammunisjon var låst inne, antiubåt-tiltak var ikke satt i verk, ingen jagerfly fløy patruljer og ingen speiderfly var på vingene.
Amerikansk signaletterretning fanget opp japansk, diplomatisk trafikk og hadde brutt mange av de japanske kodene. Distribusjonen av denne informasjonen var imidlertid uorganisert. På det beste var informasjonen stykkevis, med motstridende fakta. På tross av den økende informasjonsmengden som tydet på en ny fase i Japans aggresjon, ble lite informasjon sendt spesielt til Pearl Harbor.
Amerikanske militære sjefer ble advart om at tester hadde vist at torpedoer kunne slippes fra luften mot grunne havner, men ingen med myndighet på Pearl Harbor forsto rekkevidden av dette. I det man trodde at Pearl Harbor, med sitt relativt grunne havnebasseng, hadde et naturlig forsvar mot torpedoangrep, ble det ikke lagt ut torpedonett.
Forhandlingsbrudd miniatyr|Japanske bombefly klar for å ta av fra et hangarskip
En del av den japanske planen var å bryte forhandlingene med USA 30 minutter før angrepet. Japanske diplomater i Washington hadde ført omfattende samtaler med USAs utenriksdepartement i forbindelse med Japans innmarsj i Indokina.
I dagene før angrepet ble det fra japansk UD sendt et langt, kryptert telegram, med ordre om at det skulle leveres klokken 13 Washington-tid. Den siste delen av telegrammet, som brøt forhandlingene, slo fast at:
«Det er tydeligvis USAs hensikt å sammensverge seg med Storbritannia og andre land for å hindre Japans anstrengelser for fred gjennom å etablere en nyordning av Øst-Asia... Følgelig har den japanske regjerings oppriktige håp om å justere de japansk-amerikanske forbindelser og å bevare og fremme fred i Stillehavsområdet gjennom samarbeid med den amerikanske regjering endelig blitt oppgitt»
Den siste delen av meldingen ankom sent og tok lang tid å dekode og ble derfor ikke levert amerikansk UD før etter angrepet.
Amerikansk signaletterretning hadde dekodet den siste delen av meldingen før den japanske ambassaden hadde klart det, og det var denne meldingen som fikk general Marshall til å sende sitt berømte varslingstelegram til Hawaii, om morgenen den 7. desember. Meldingen ble av flere grunner forsinket og ble levert general Walter Short flere timer etter angrepet, ironisk nok av et japansk-amerikansk sykkelbud.
Japanske kilder viser at Japan først skrev en krigserklæring etter at angrepet mot Pearl Harbor ble offisielt kjent. Krigserklæringen på to linjer ble levert USAs ambassadør i Tokyo om lag 10 timer etter angrepet. Han fikk tillatelse til å sende det til Washington hvor det ble mottatt sent på kvelden.
Angrepet miniatyr|Eksplosjoner fra torpedotreff mot USS «West Virginia», fotografi tatt fra et japansk fly De første amerikanske skuddene som ble avfyrt i annen verdenskrig og de første tapene under angrepet mot Pearl Harbor kom da jageren USS «Ward» angrep og senket en japansk miniubåt klokken 06:37. Fem japanske miniubåter var satt inn for å angripe amerikanske skip etter at bombingen hadde startet. Ingen av ubåtene klarte å unnslippe etter angrepet, og av de ti besetningsmedlemmene overlevde bare én, Kazuo Sakamaki, som ble den første japanske krigsfangen i USA. En av miniubåtene klarte å komme inn i havnen og traff slagskipet USS «West Virginia» med en torpedo; denne miniubåten har aldri blitt funnet.
De innkommende, japanske flyene ble oppdaget av US Armys radarstasjon på Opana Point, men flyene ble forvekslet med amerikanske B-17 som var ventet fra fastlandet, og ledelsen ble derfor ikke varslet. Flere amerikanske fly ble skutt ned idet angrepsstyrken nærmet seg, et av disse sendte en usammenhengende varsling over radio. Andre tegn på at noe ekstraordinært skjedde ble fremdeles behandlet eller ventet på bekreftelse da angrepet startet.