Ælle (også skrevet Aelle eller Ella) er nedtegnet i de tidligste kildene som den første konge av sørsakserne, og styrte i det området som i dag er Sussex i England fra 477 og kanskje så sent som til 514. Informasjonen om denne kongen er så begrenset at det ikke kan bli sagt med sikkerhet om Ælle har eksistert.
Ælle og tre av sønner kom i henhold til kildene fra kontinentet og til det stedet som i dag er Selsey Bill — det nøyaktige stedet ligger i dag under havets overflate, og er sannsynligvis det grunne stedet som for tiden er kjent som the Owers. Han kom deretter i kamp med britonerne.King (1863): Channel Pilot of South West and South Coast of England. Part 1. ss 193-202. The Admiralty.Heron-Allen: Selsey Bill. Historic and Prehistoric. Duckworth. Kapittel VII ss. 88-90. Heron-Allen diskuterer historikernes forvirring om stedet Cymens'ora og argumenterer for at det må ha vært Keynor. En seier i 491 ved dagens sted Pevensey er sagt å ha blitt avsluttet med at sakserne drepte deres motstandere til siste mann. Selv om detaljene for disse tradisjonene ikke kan bli verifisert, er bevis i stedsnavn i Sussex åpenbart at det var en omfattende og tidlig bosetning av saksere i området, noe som i det minste støtter hva som har blitt sagt at det var et av saksernes første erobringer.
Ælle var den første konge som ble nedtegnet av den geistlige kronikøren Beda som holdt et «imperium», eller overherredømme, over andre angelsaksiske kongedømmer.Bede: Ecclesiastical History, II 5. Den angelsaksiske krønike, skrevet på slutten av 800-tallet, rundt 400 år etter hans tid, ble Ælle nedtegnet som den første bretwalda — eller «britannia-hersker» — skjønt det finnes ikke noen bevis for at dette var en samtidig tittel. Ælles død er ikke nedtegnet, og det er heller ikke kjent hvem som etterfulgte ham som konge over sørsakserne i Sussex.
Historiske kontekst
Ælle, om han har eksistert, levde i midten av den minst dokumenterte perioden i engelsk historie. Eksempelvis har James Campbell skrevet: «Det er en naturlige lyte hos historikere å hevde at de kjenner fortiden. Ingenting er mer farlig enn når det gjelder Britannia mellom 400 og 600 e.Kr.» The Anglo-Saxons, s. 20 Ved tidlig på 400-tallet hadde Britannia vært romersk i over 350 år. De vanskeligste fiendene var piktere fra sentrale og nordlige Skottland og gælere, kjent som scoti, fra Irland. Også problematiske var saksere, det navn som romerske forfattere ga de folk som levde i den nordlige delen av hva som i dag er Tyskland, og sørlige Danmark. Sakserne herjet og plyndret de østlige og sørlige kystene av England i en slik økende grad at romerne på slutten av 200-tallet bygde en rekke kystfestninger på begge sider av Den engelske kanal og som av den grunn ble kalt for «Den saksiske kysten». Romersk kontroll over Britannia ble avsluttet tidlig på 400-tallet. Den datoen som tradisjonelt blir oppgitt er 410 da keiser Honorius sendte et brev til britene hvor han ba dem om selv å sørge for sitt forsvar. Britannia hadde da allerede blitt gjentatte ganger blitt avkledd sine romerske soldater for å støtte usurpatorer som gjorde hevd på Romerriket. Og etter år 410 kom romerske soldater aldri tilbake til Britannia. Blair, Hunter: An Introduction, ss. 1-14.Campbell et al.: The Anglo-Saxons, ss. 13–16.
Historiske kilder for hva som skjedde etter denne dato er meget sparsommelige, men en tradisjon, rapportert så tidlig som midten av 500-tallet av en britisk prest ved navn Gildas, hevdet at britonerne sendte bud på hjelp mot barbarene til den romerske konsul Flavius Aëtius, antagelig så sent som på 440-tallet. Men ingen hjelp kom. Til sist, og her er Gildas' informasjon supplert med andre og senere kilder som Den angelsaksiske krønike, skal en britonsk leder ved navn Vortigern ha invitert leiesoldater fra kontinentet til å hjelpe til med å slå tilbake piktiske angrep fra nord. Lederne av disse leiesoldatene, navngitt som Hengest og Horsa (begge navn henspiller på hester) gjorde opprør, og en lang periode med krigføring begynte. Angriperne, folk som anglere, saksere, jyder og frisere, fikk kontroll over deler av England, men skal ha tapt et større slag ved Mons Badonicus (stedet er ikke lenger kjent). En del forfattere har spekulert om Ælle kan ha ledet de saksiske styrkene i slaget,Bradbury, James (2004): The Routledge Companion to Medieval Warfare. New York: Routledge. ISBN 0-415-22126-9. ss. 140. mens andre forfattere har avvist denne tanken.Warner, Philip (1972): British Battlefields: The Midlands. Reading: Osprey. OCLC 60058359, ss. 23.
Britene fikk således et pusterom, og freden varte minst fram til den tiden da Gildas skrev. Det er for kanskje førti eller femti år, fra tiden rundt slutten av 400-tallet og fram til midten av 500-tallet.Hunter Blair: An Introduction, ss. 13–16.Campbell et al.: The Anglo-Saxons, s. 23.
Tidlige kilder thumb|right|En side fra A-manuskriptet av Den angelsaksiske krønike. Ælles navn, her stavet «Elle», kan bli sett i to av oppføringene mot slutten av siden. Den siste oppføringen på siden, for årstallet 488, viser til hendelser i kongedømmet Kent og nevner ikke Ælle. Det er to tidlige kilder som nevner Ælle ved navn. Den tidligste er Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglerfolkets kirkelige historie»), skrevet av en engelsk munk ved navn Beda i 731. Beda nevner Ælle som en av de angelsaksiske kongene som utøvde hva han kaller et «imperium» over «alle provinsene sør for elven Humber»; «imperium» er vanligvis blitt oversatt som «overherredømme». Beda gir en liste på syv konger som holdt et «imperium», og Ælle er den første av disse kongene. Av annen informasjon oppgir Beda at Ælle ikke er en kristen — Beda nevner en senere konge som «den første som kom til himmelens kongerike».
Den andre kilden er Den angelsaksiske krønike, en samling av annaler satt sammen i kongeriket Wessex en gang rundt 890 under styret til kong Alfred den store. Krøniken har tre opptegnelser for Ælle, fra år 477 til 491: Oversettelsene er fra Michael Swantons (Anglo-Saxon Chronicle, s. 14), fra A-teksten av Krøniken; unntatt at Frank M. Stentons oversettelse (Anglo-Saxon England, ss. 17–18) hvor deler har blitt erstattet for å beholde «Andredes leag» og «Andredes cester» i teksten, av følgende grunner. Teksten er oversatt til norsk for anledning.
477: Ælle og hans 3 sønner, Cymen og Wlencing og Cissa, kom til landet Britannia med 3 skip ved det sted som er navngitt Cymens kyst, og der drepte mange walisere og drev en del på flukt inn i skogen kalt for Andredes leag. 485: Her Ælle kjempet Ælle mot waliserne i nærheten av kanten av Mearcreds bekk.«Mearcreds bekk» er den norske oversettelsen av det angelsaksiske stedsnavnet i denne teksten da «Mearcred's Burn» er kun en oversettelse til engelsk. Første del er et mannsnavn og andre del kan oversettes til bekk eller elv. 491: Her beleiret Ælle og Cissa Andredes cester, og drepte alle som levde her; det var ikke igjen en eneste britoner der.
Krøniken ble satt sammen rundt fire hundre år etter disse hendelsene. Det er kjent at skribentene av disse årbøkene benyttet materiale fra andre og tidligere krøniker foruten også fra muntlige kilder. Det er ikke lenger noe måte å verifisere disse linjene.Swanton: Anglo-Saxon Chronicle, ss. xviii-xix Det skal også nevnes at begrepene «briter»/«britoner» og «waliser» ble benyttet med lik betydning, og refererte til språk, ikke geografi. «Waliser» er forøvrig det angelsaksiske ordet for «fremmed», og ble benyttet på alle innfødte romersk-britonere i området.Swanton: Anglo-Saxon Chronicle, s. 14.
Tre av stedsnavnene som er navngitt kan bli identifisert. «Cymens kyst» («Cymenes ora» i den latinske originalen) ligger i dag under havet, men fra senere referanser er det åpenbart at det lå sør for hva som i dag er Selsey Bill, rett øst for Isle of Wight. Sandbanker markerer i dag stedet.Hunter Blair: Roman Britain, s. 176. Skogen som kalles for «Andredes leag» er i dag Weald, som på den tiden var en skog som strakte seg fra nordvest i Hampshire gjennom hele nordlige Sussex; og «Andredes cester» er blitt identifisert som Anderitum, en romersk kystborg som var en del av forsvarslinjen den saksiske kysten. Den ligger rett ved middelalderborgen Pevensey Castle, rett utenfor byen.Stenton: Anglo-Saxon England, ss. 17–19. Dette stedet ble senere en normannisk base før slaget ved Hastings i 1066, noe som markerte slutten på angelsaksisk styre i England.
Krøniken nevner Ælle ytterligere en gang for året 827, hvor han er listet som den første av åtte angelsaksiske overherrer, «bretwaldas». Listen består av Bedas opprinnelige syv, pluss Egbert av Wessex.Swanton: Anglo-Saxon Chronicle, ss. 60–61. Det har vært omfattende forskningsdebatt om akkurat hva det innebærer å være en «bretwalda», og graden av Ælles faktiske makt i sørlige England er et åpent spørsmål.Hunter Blair: An Introduction, ss. 201–202.Campbell et al.: The Anglo-Saxons, ss. 53–54. Det er også verd å merke seg det store spennet mellom Ælle og den neste kongen på Bedas liste, Ceawlin av Wessex. Dennes styre begynte på slutten av 500-tallet. Dette spennet kan indikere at det var en periode hvor angelsaksiske dominans ble forstyrret på et vis.
Tidligere bevarte kilder enn Beda nevner sørsakserne, skjønt de nevner ikke Ælle. Den tidligste referansen er fortsatt ganske sen, imidlertid, fra omtrent 692: et charter av kong Nothelms, som kaller ham for «konge av sørsakserne».Kirby: Earliest English Kings, ss. 20–21. Chartere er dokumenter som bevilget landområder til tilhengere eller til kirkemenn, og som ble bevitnet av konger som hadde makt til å tildele landområder. De er blant nøkkeldokumentene for kilder til angelsaksisk historie, men ingen originale chartere fra tidligere enn fra slutten av 600-tallet er blitt bevart.Hunter Blair: Roman Britain, ss. 14–15.Campbell et al.: The Anglo-Saxons, ss. 95–98.
Det er andre tidlige forfattere hvis arbeider kan belyse Ælles tidsepoke, selv om de ikke direkte nevner ham eller hans kongedømme. Gildas' beskrivelse av forholdene i England på hans tid er nyttig for å forstå flo og fjære i angrep og fiendtlige streiftog. Procopius, en historiker fra Østromerriket, skrev ikke lenge etter Gildas, og har lagt til de magre kildene om folkevandringene på denne tiden ved å legge til et kapittel om England i et av hans arbeider. Han nedtegner at folkene i Britannia — han nevner de engelske, de britiske, og de frisiske — var så tallrike at de migrerte til kongedømmet til frankerne i et stort antall hvert år.Hunter Blair: Roman Britain, s. 164. Dette antageligvis er en referanse til britonerne som emigrerte til Armorica for å slippe unna angelsakserne. De kom til sist til gi sitt navn til det området som de kom til, «Bretagne» («lille Britannia»).
Bevis fra stedsnavn i Sussex De tidligste datoer gitt i Den angelsaksiske krønike for innvandring og besettelse i Sussex er støttet av en analyse av stedsnavn i regionen. Det fremste beviset kommer fra stednavn som ender på «-ing», slik som Worthing og Angmering. Disse er kjent for å være avledet fra en tidligere form som endte på «-ingas». «Hastings» er eksempelvis avledet fra «Hæstingas» som betyr «tilhengerne eller etterkommerne av en person kalt Hæsta».Hunter Blair: Roman Britain, ss. 176–178.