thumb|Blodgildet i Roskilde. Knud 5. hugges ned. Svend Grathe med kongekrone til høyre. Blodgildet i Roskilde den 9. august 1157 er en senere betegnelse på gjestebudet i kongsgården i Roskilde, ment som en forsoningsfest mellom de tre kongsemnene Svein Grathe, Knud V og Valdemar den store. Svein var sønn av Erik Emune, Knud var sønn av Magnus den sterke, Valdemar var sønn av Knud Lavard, og alle tre var oldebarn av Svend Estridsen.«Blodgildet i Roskilde 1157», danmarkshistorien.lex.dk]</ref>
I 1150-årene brøt det ut borgerkrig i Danmark mellom de tre kongsemnene Svein, Knud og Valdemar. Først støttet Valdemar støttet sin fetter Svein, men gikk i 1153/1154 over til Knud. Knud og Valdemar ble hyllet som Danmarks konger i Viborg, og sammen klarte de å drive Svein utenlands. Men vinteren 1156/57 var han tilbake med tysk støtte og våpenmakt. Våren 1157 besluttet Knud og Valdemar å innlede fredsforhandlinger, trolig etter press fra stormennene som ønsket slutt på ufreden. Danmark ble delt i kongeriker: Valdemar ble konge i Jylland, Svein ble konge i Skåne, og Knud fikk «øyene» (dvs Fyn, Sjælland med flere).Roskildes historie: 1157, roskildehistorie.dk
Saxo Grammaticus forteller om blodgildet i Gesta Danorum (det vil si Danmarks krønike; skrevet på slutten av 1100-tallet/begynnelsen av 1200-talletSaxos danmarkskrønike, gutenberg.org) at Svein organiserte et bakhold på sine medkonger Knud og Valdemar for å rydde dem av veien under festen. Hirden hans angrep dem på festens tredje dag, og kong Knud ble drept, mens Valdemar ble såret og klarte å flykte sammen med sin fosterbror, senere biskop Absalon. I Jylland møttes Svend og Valdemar senere samme året i slaget på Grathe hede der Svein falt, mens Valdemar seiret og satt tilbake som enekonge over Danmark.
Før Saxo skrev Sven Aggesen om hendelsen i sin krønike, og den nevnes også i den islandske Knytlinga saga<Ref>[https://www.heimskringla.no/wiki/Knytlingernes_saga#Om_forr.C3.A6deriet_2 Knytlinga saga, kap. 114, heimskringla.no samt i den tyske presten Helmold av Bosaus krønike Chronica Slavorum.«Blodgildet i Roskilde 1157», danmarkshistorien.lex.dk]</ref>
Bakgrunnen En uke etter mordet på Knud Lavard i Haraldsted skog ble sønnen født av enken, den russiske fyrstedatteren Ingeborg. Valdemar vokste opp hos stormannen Asser Rig av Hvide slekten på Sjælland, som fosterbror til Esbern og Absalon Snare. Under slaget ved Fodevig i 1134 hadde Erik Emune slått kong Nils og drept Magnus den sterke. Men Erik Emunes død tre år senere ledet til nye uroligheter som ti år senere eksploderte ut i en blodig strid mellom Erik Emunes sønn, Svein, og Knud Magnussen, sønn av Magnus den sterke. Valdemar overtok sin fars tittel som hertug av hertugdømmet Slesvig og støttet Svein mot sønnen av farens morder. I 1152 tvang den tyske keiseren de to tronpretendenter til fred.
I 1154, etter flere år med indre fred der Svein var enekonge, gjorde Valdemar og Knud i fellesskap opprør og lot seg hylles som medkonger i Viborg landsting. Svein, som hadde gjort seg upopulær, mistet aristokratiets støtte og måtte i landflyktighet til sin svigerfar i Tyskland. To år senere vendte han tilbake med den mektige Henrik Løves støtte og tok senere øyene Fyn og Lolland.
Stormennene tvang fram fredsforhandlinger på Lolland der de tre tronpretendentene gikk med på en avtale om å dele kongedømmet i tre, der de skulle være medkonger. Valdemar som hertug av Slesvig ble konge over Jylland mens Knud fikk Fyn og Sjælland. Svein måtte nøye seg med landsdelen Skåne fordi han hadde lite støtte på sin side og endog blitt mer upopulært for å ha gått i spissen for en tysk hær det foregående året.
I avtalen var det truffet enighet om å feire freden med et gilde i Roskilde for å besegle forliket og fullføre delingen av kongedømmet. Svein kom seg til Ringsted der han hadde et møte med Valdemar i forveien. Kort etterpå innkalte Knud sine medkonger til Roskilde. Der besøkte Svein sin datter i hans gamle hjem og under en samtale med hustruen på gården raste han fra seg over fredsavtalens resultater og et eventuelt utfall av møtet med sine tidligere allierte.
Blodgildet Som den eldste av medkongene fikk Svein hedersplassen i festehallen som utover kvelden var preget av lystig spill og drikke. Men ved mørkets fall den 9. august 1157 kom en følgesvenn, Ditlev Edlarson, og hvisket Svein i øret. Straks etter samlet alle menn i Sveins følge seg i hallen idet Svein reiste seg og gikk i retning av sitt soverom. Etter at han var ute av syne, angrep Sveins menn med sverd de hadde tatt med seg, et klart brudd på skikken om å ikke ha med seg våpen under fest. Valdemar og Knud var uten våpen sammen med deres følgesvenner.
Valdemar viklet umiddelbart sin kappe om hodet, og angrep den første av attentatsmennene som ble felt i gulvet. Kaos brøt ut med hyl og ståk i festehallen som straks etter ble mørklagt etter at Valdemar eller en av hans menn hadde slått ned lysene. Valdemar trengte seg gjennom flokkene av menn mot utgangen, men hadde i tumulten blitt alvorlig såret i låret og fått et mindre sår et annet sted. Til tross for det og at han fikk belte og kappe revet av, kom han seg ut og vekk i mørket.
Valdemars fosterbror Absalon, som siden ble erkebiskop, var ikke til stede under overfallet. Da han hørte om det, skyndte han seg dit og fant kong Knud. Utenfor døren stod de fleste av Sveins menn; men en som het Aslak, kjente Absalon fra før og sørget for at han fikk gå. Han skyndte seg sørover til Ramsømagle<Ref>[https://www.krak.dk/kort/s%C3%B8g/roskilde+rams%C3%B8vejen?t=geos&c=55.587973,12.054875&z=10.93 Ramsømagle, krak.dk og også den sårede Valdemar fikk hjelp til å komme seg dit. En gård i Ramsømagle tilknyttet Hvide-slekten ble drevet av en bryde (forpakter for en stormann). Utenfor gården ble det siden reist en bauta til minne om at hit kom først Absalon, siden kong Valdemar, etter blodgildet i Roskilde: I gryet nådde Absalon, siden Valdemar fra blodnatten i Roskilde til bryden i Ramsø. Han hjalp dem begge på vei til å gjenreise riket.Bilde av minnesteinen i Ramsømagle, roskildehistorie.dk]</ref> De fikk hester og red til Absalons bror Esbern Snare. Han skaffet dem et skip så de kom seg til Jylland.<Ref>[https://www.heimskringla.no/wiki/Knytlingernes_saga#Om_forr.C3.A6deriet_2 Knytlinge saga: «Om forræderiet», heimskringla.no
Saxos versjon fokuserer derimot mest på Absalon, for Saxos far og farfar var begge medlemmer av Valdemar den stores hird., Så han kom fra en ætt som støttet Valdemar-dynastiet, var selv klerk hos Absalon og neppe upartisk mot Svein.Andersen, Kasper H.: «Saxo Grammaticus og Gesta Danorum» i Danmarkshistorien på lex.dk. Hentet 28. august 2026 fra I Saxos versjon forlot Absalon åstedet uten problemer. Men «midt på broen» støtte han på kong Sveins mann Radulf, som i 1153 hadde ført vendernes fortropp på avveie, så Svein fikk tid til å mønstre mennene sine. Den gang kastet Svein vendernes invasjonshær på sjøen, og i 1925 ble det reist en minnestein over «Svend Grate» for dette.«Grate-stenen og slaget ved Karlslunde»
I Roskilde avla Radulf ed til Absalon på at han ikke var involvert i bakholdet. Med «broen» menes nok den brolagte gaten mellom kongsgården og Roskilde domkirke (i dag kalt Skolegade, med navn etter latinskolen som ble grunnlagt av Knut den store i 1020«Skolegade», roskildesudvikling2.dk]</ref>), for deretter kom Absalon til døren inn til korsgangen i domkirkens kloster. Der støtte han på andre av Sveins menn, og her er det Saxo lar Aslak opptre som Absalons redningsmann. Saxo avslutter med at lykken «holdt sin hånd over rikets kommende støtte». I nattemørket snek Absalon seg ut av Roskilde og gikk sørover til Ramsø, der bryden ga ham en hest så han kunne komme seg i sikkerhet hos sin søster Ingefred og hennes mann Peter i Borup. Siden fortsatte han til sin mor i Fjenneslev.<Ref>[https://www.roskildehistorie.dk/1100/billeder/krige/blodgilde/blodgilde2.htm Arthur Fang: «Blodgildet i Roskilde», roskildehistorie.dk
Etterspillet Valdemar hadde reddet livet. To av hans følgevenner hadde også unnsluppet; de gav ham en hest som han red på til Fjenneslev der Hvideslekten hadde sin gård. Etter å ha blitt pleiet for sine sårene, dro han med Esbern Snares hjelp videre; en mørk og stormfull natt var han ombord i et skip med kurs mot Jylland.
Svein fulgte etter Valdemar og nådde Djurå (Grenaa) i september eller oktober. Fra der seilte han opp mot Randers, men kunne ikke komme over bybroen mot Viborg som Valdemar hadde sin viktigste base på. Svein fortsatte langs elven Gudenå for å komme seg til Viborg fortest mulig. Men Valdemar vendte tilbake over elven og tok opp slag på Grathe Hede den 23. oktober 1157. Der vant Valdemar kampene og fikk viten om at Svein var drept av en bonde tilsynelatende uten grunn.
Attentatsmannen Ditlev var tatt til fange og ble ført til den nye enekongen som gjenkjente ham og straks fikk ham i torturkammeret i Viborg. Der ble han sammen med en annen stormann henrettet, men de andre som hadde deltatt i attentatet var straffet med landsforvisning, de måtte ikke bøte med livet som mange hadde forlangt.
Etter å ha vendt tilbake til Roskilde oppdaget han at roskildebiskop Asser hadde avgått ved døden og at den kaotiske situasjonen etter Blodgildet hadde gitt opphav for opptøyer og indre stridigheter mellom borgerne i hver sin gruppe. En blodig borgerkrig med mange ofre i høsten 1157 og vinteren 1157-1158 med grusomheter begått spesielt mot tyske handelsfolk, var i full gang da enekongen med hans hær var kommet dit. Valdemar satt et stopper for volden ved å true med å legge byen øde, for hans myntmester og flere viktige personer i kongens tjeneste hadde blitt drept eller ranet av borgerne som var i såkalte brorskap.
Med dette var den indre freden i Danmark gjenopprettet og alle kreftene kunne vendes om mot de ytre fiender, særlig mot venderne. I april 1158 hadde Valdemar gjort sin fosterbror Absalon til biskop etter den døde roskildebiskopen.
Referanser
Kilder Saxo Grammaticus: Danmarkskrøniken Grethe Jensen'', Danmarkshistorien Hvor skete det 2001 ISBN 87-567-6373-5
Kategori:Roskildes historie Kategori:De danske kongekrigene Kategori:Konflikter i 1157