Novgorod eller Velikij Novgorod (russisk: Великий Новгород, oversatt: «Mektige Novgorod», der velikij betyr «mektig» og novgorod betyr «ny by», må ikke forveksles med byen Nizjnij Novgorod), er en av Russlands eldste og viktigste historiske byer. Byen ble av vikingene kalt for Holmgard (norrønt: Holmgarðr). Novgorod ligger langs den historiske ruten mellom Moskva og St. Petersburg (180 km sørøst for St. Petersburg), ved elven Volkhov, som renner ut fra innsjøen Ilmen. Byen er administrativt senter for Novgorod oblast og har 240 000 innbyggere.
De historiske monumentene i Novgorod og omegn ble satt på UNESCOs liste over verdensarven i 1992.
Novgorods norske vennskapskommune er Moss.
Geografi
Novgorod ligger i Priilmenskoj-lavlandet på begge sider av elven Volkhov i det vestlige Russland, omtrent seks kilometer fra innsjøen Ilmen og 522 kilometer unna Moskva.
I 2004 ble forstaden Kretsjevitsy nordøst for byen innlemmet i Novgorod. Byen dekker pr. 2008 et areal på 90 km².
Klimaet er forholdsvis tørt. Gjennomsnittstemperaturen varierer fra ca. -9°C i kaldeste måned til +17°C i varmeste (juli).
Historie thumb|300px|Sofiakatedralen i Novgorod er den best bevarte kirken fra 1000-tallet, og den første som viser de opprinnelige karaktertrekkene av russisk arkitektur. Starten på Rurikdynastiet
Novgorod er den eldste slaviske byen som er registrert i Russland. Byen er først nevnt i 859, og da var den allerede en viktig stasjon på væringenes (skandinavenes) handelsrute mellom Baltikum og Bysants. Ifølge den norrøne mytologien skal Holmgard ha eksistert betraktelig mye tidligere, men det er vanskelig å skille myter fra historiske fakta. Senere nevnes Holmgard kun som en festning inne i byen Rjurikovo Gorodisjtsje, oppkalt etter den norrøne herskeren Rurik (ca. 830 – 879), som ble invitert til byen for å skape ro og orden, og som gjorde den til sin hovedstad. Arkeologiske funn antyder at Gorodisjtsje, som var knjazens (fyrstens) residens, kan dateres til midt på 800-tallet, mens selve byen dateres til slutten av århundret. På midten av 900-tallet var Novgorod en fullt utviklet middelalderby og et politisk sentrum. Rurikdynastiet skulle regjere over Russland i mer enn 750 år.
thumb|left|upright|Tusenårsminnesmerket for Russland, formet som en kirkeklokke i bronse (1862).
Kievriket
I 882 inntok Ruriks etterfølger, Oleg av Novgorod (Helge), Kyiv (Kiev) og grunnla Kievriket. Han valgte Kiev til sin hovedstad, noe som gjorde Novgorod til den nest viktigste byen i riket, men den beholdt sin posisjon som sentrum for utenlandshandel. Ifølge tradisjonen ble den eldste sønnen og arvingen til den regjerende fyrsten i Kiev sendt til Novgorod som barn. I norrøn mytologi ble byen nevnt som hovedstad i Gardarike. Fire norske konger – Olav Tryggvason, Olav Haraldsson, Magnus Olavsson og Harald Hardråde, søkte tilflukt i Novgorod fra fiender i hjemlandet. Tidlig på 900-tallet sendte Novgorod felttog mot Konstantinopel (norrønt: «Miklagard») for å sikre handelen med Bysants. Dette resulterte i en integrering av østslaviske stammer i det russiske Kievriket.
Av alle sine fyrster, satte novgoroderne minnet om Jaroslav den vise (ca. 978 – 1054) høyest. Han utstedte de første skrevne lovene (senere inkludert i Russkaja pravda) og finansierte byggingen av den mektige St. Sofia-katedralen (1045), som fremdeles står. Som takk for hjelpen til å beseire sin eldre bror og beholde tronen, tildelte Jaroslav byen Novgorod flere privilegier. Til gjengjeld oppkalte novgoroderne byens torg etter Jaroslav. Innføringen av kristendommen på slutten av 900-tallet gjorde Novgorod til et mektig kirkelig senter. Anstrengelsen til biskopene i Novgorod for å spre og markedsføre den ortodokse troen bar frukter på midten av 1100-tallet, da embetet ble oppjustert til erkebiskops rang, og dermed ble bispestolen i Novgorod den mektigste i den russisk-ortodokse kirke.
Holmgard og Norge alt=|miniatyr|«I morgen er det mandag, herre.» Novgorod (Holmgard) spiller også interessante biroller i norsk historie. Én ting er at kong Olav Tryggvason tilbragte deler av sin barndom her, hos den hedenske fyrst Vladimir. Men langt viktigere er helgenkongen Olav Haraldssons opphold her.
Da kong Knut den mektige dro til Norge for å befeste sitt grep over landet, måtte Olav Haraldson flykte unna. Etter en kort tid i Sverige slo han seg ned i Holmgard i Gardarike, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ingegerd av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte.
Snorre lar oss i sin kongesagaer Heimskringla forstå at Olav gjennomgikk en dyp åndelig utvikling i Gardarike. Olav kommer til Gardariket og lærer lidelsens mysterium å kjenne. Hans kongsgjerning har lidd skibbrudd. Ættearven er tatt fra ham. Odelslandet er erobret av en utenlandsk konge. Kristendommens fremtid er truet når stormennene får ture frem som tidligere. Den selvbevisste Olav lever nå på fyrst Jaroslavs nåde. Han gjør en dårlig figur foran sin tiltenkte festmøy Ragnhild. Maktens glorie er tatt fra ham – en konge uten land. Han er handlingslammet. Skal han ta imot fyrst Jaroslavs tilbud om å styre over de hedenske bulgarerne? Flokken av menn som har fulgt ham fra Norge, råder ham fra det.
Det fortelles fra oppholdet i Holmgard at mens Olav sitter og grunner, kommer han i vanvare til å bryte den kristne helgedagsfreden ved å spikke på et trestykke på en søndag. En av kongens menn ser hva kongen holder på med, og sier nennsomt: «Det er mandag i morgen, herre.» «Det hendte en søndag at kong Olav satt til bords i høgsetet sitt og falt i så dype tanker at han ikke sanset tida. Han hadde en kniv i handa og holdt på ei trestikke og spikket noen fliser av den. En skutelsvein stod og holdt et beger foran ham. Han så hva kongen gjorde, og skjønte han satt i andre tanker. Han sa : «I morgen er det mandag, herre.» Kongen så på ham da han hørte dette, og kom til å tenke på det han hadde gjort. Da bad kongen at de skulle gi ham et lys. Han sopte alle flisene han hadde spikket, sammen i handa. Så tente han ild på dem der og lot flisene brenne inne i handa. Av dette kan en skjønne at han holdt loven og budene nøye og ikke ville gjøre annet enn det han visste var rett.» (fra Heimskringla.)
Grublerier tærer over tid på sinnets krefter. Det er bare en ting å gjøre – legge sin sak i Guds hender. Det gjør Olav. Snorre beretter: «Slike tanker gikk han ofte med, og ga sin sak inn under Gud og ba ham la noe hende, så han kunne se hva som var det beste». Det er bønnen som bringer Olav ut av grublerienes onde sirkel. Snorre skriver: «Det er sagt at Olav var en from mann, som bad til Gud alle sine levedager. Men etter at hans makt minket, mens motstanderne ble sterkere, så la han all hug på å tjene Gud. Da hadde han ikke noe annet å tenke på som kunne ta ham bort fra det.»
Det er fra Novgorod at Olav i 1030 bryter opp for å gjenerobre Norge og befeste den spede og vaklende kristendom der. Veien fører til Stiklestad, der han faller den 29. juli.
thumb|Novgorods Kreml.
Republikken Novgorod
I 1136 løsrev novgorodske handelsmenn og bojarer seg fra Kiev, forviste sin fyrste og utropte Republikken Novgorod. Ikke lenge etter okkuperte tartarene mesteparten av Russland. Novgorod var den eneste byen som unnslapp tartarene, de kom seg ikke fram dit fordi byen var omgitt av myr og sump.
Den mektige bystaten kontrollerte mesteparten av det nordøstre Europa, fra dagens Finland og Estland til Uralfjellene. Den viktigste personen i Novgorod var da posadniken, en slags «borgermester», offentlig valgt fra byens aristokrati av en samling kalt vetsje. Novgorod-retten ble formelt ledet av prinsen (som også ble valgt av vetsje-samlingen), men avgjørelsene hans måtte bekreftes av posadniken for å bli gjeldende. På 1200-tallet ble Novgorod en del av Hansaen, og ble en av Europas fire viktigste handelsbyer sammen med Bergen, Brugge og London. Tyske handelsmenn dannet en koloni i Novgorod. De kalte byen for Naugard. Eksportartiklene var hovedsakelig pels, skinn, voks, honning, lin og tjære. Stoffer og metaller ble importert fra Europa, og korn fra Sentral-Russland. Transitthandelen med Sentral-Asia nådde også et stort volum.
Igjennom middelalderen hadde Novgorod en god fremgang, byen ble et av Europas viktigste handels- og kulturelle sentra. Flesteparten av innbyggerne var lese- og skrivekyndige og de brukte ark av bjørkenever for skriftlig kommunikasjon. Allerede på 1000-tallet fikk byen sin første skole og Novgorod ble en av Russlands hovedbyer når det gjaldt litteratur og bokproduksjon. Noen av de eldste russiske dokumenter ble skrevet i Novgorod. Mens Paris og London vasset i gjørme, ble Novgorod berømmet av utlendinger for sine brolagte veier og rene gater. Handelsmannen Sadko fra Novgorod ble også en populær helt i russisk folklore.
På 1200-tallet var Novgorod hardt presset av danskene i allianse med korsfarerordnene Den tyske orden og Sverdbroderordenen. Ledet av biskop Hermann von Buxhoeven av Dorpat angrep de fra Estland mot Novgorod, men den ca. 2 000 mann store styrken ble slått tilbake av ca. 6 000 russerne under Aleksander Nevskij av Novgorod ved slaget på den islagte Peipus-sjøen den 4. april 1242.
(Slaget har senere inngått i russisk og sovjetisk patriotisk propaganda på 1930-tallet ettersom det var den siste gang på århundrer at tyskere hadde gått til angrep på Russland. Slaget skildres i Sergej Eisensteins storfilm Aleksandr Nevskij, men i filmen ender slaget feilaktig med at isen brast under korsfarerne.)
Novgorod var på høyden på 1300-tallet, da hadde befolkningstallet vokst til rundt . Byens storslagenhet fra denne perioden, med hundrevis av praktfulle kirker, handelshus, lagre og markedsplasser, har vært et rikt grunnlag for russisk kunst og folklore. Novgorods arkitektur, retning i ikon-maling, dekor og gullsmedkunst er kjent over hele verden. Men århundret var også starten på nedgangstidene med blant annet kamp mot Moskvas overlegenhet.
thumb|left|upright|Ivan III (1440–1505).
Innlemmet i Moskvastaten
Novgorods voldsomme økning i befolkningstallet, førte til at det etterhvert ble vanskelig å brødfø så mange innbyggere. Interne stridigheter blant republikkens ledere svekket også bystatens suverenitet. Byen var avhengig av Vladimir-Suzdal-regionen for korn. De store byene i området, Moskva og Tver, brukte denne avhengigheten for å få kontroll over Novgorod. Storfyrstedømmet Moskva hadde på denne tiden samlet mange byer og områder i Russland, og var blitt et mektig rike. I 1478 annekterte Ivan III Novgorod inn i Moskvastaten. Novgorod forble Russlands tredje største by fram til Ivan den grusomme plyndret byen og drepte flere tusen av innbyggerne i 1570. Men Novgorod beholdt sin kommersielle posisjon fram til St. Petersburg ble grunnlagt i 1703. Mellom 1611 og 1617 var Novgorod okkupert av Sverige, men Russland greide til slutt å ta byen tilbake. I 1727 ble byen hovedstad for regjeringen i Novgorod.
thumb|400px|Novgorod på 1800-tallet. Fra Rambaud's Russia, volume 1 (1898).
Den annen verdenskrigs ødeleggelser
Novgorod hadde slått tilbake angrepene fra ridderne av Den tyske orden og Sverdbroderordenen, og svenske angrep, og unngikk ødeleggelser under den mongolske invasjonen. Men under den andre verdenskrig havnet Novgorod i frontlinjen, og ble okkupert av tyske styrker den 15. august 1941. De historiske minnesmerkene ble systematisk ødelagt. Da den røde armeen befridde byen 20. januar 1944 sto kun 40 av de opprinnelig 2536 steinbygningene igjen. Store mengder kunst- og kirkeskatter var også blitt «bragt i sikkerhet» til Tyskland. Amerikanerne sendte det de fant og kunne identifisere tilbake fra det okkuperte Tyskland i slutten av 1940-årene, men meget er ikke kommet til rette.