thumb|right|Augustus (Gaius Octavius), den første keiser (i praksis om enn ikke i navnet) av det veldige Romerriket, og avsluttet perioden med den romerske republikk. Romerske keisere styrte og hersket over Romerriket og utøvde makt over rikets borgere og militærapparat. Romerriket ble utviklet da Den romerske republikk invaderte, først de italiske rikene på Den italienske halvøya, deretter invaderte og okkuperte det meste av dagens Europa og deler av nordlige Afrika og vestlige Asia.

Under republikken ble regioner av Romerriket styrt av provinsguvernører som var autorisert og svarte til Senātus Populusque Rōmānus («Senatet og folket i Roma»).Frasen, forkortet som SPQR, opptrer tallrike ganger i romersk politisk, juridisk og historiske litteratur, blant annet i talene til Cicero og Ab urbe condita libri («Bøker fra byens grunnleggelse») av Titus Livius. Se forekomster hos «Roman Senate and People» i Perseus.edu Roma og dets senat var styrt av et mangfold av magistrater – hvor konsulene var de mektigste. Republikken ble avsluttet som system og det romerske keiserriket ble opprettet da disse magistratene ble juridisk og praktisk underlagt én borger med makt over alle andre magistrater. Augustus, den første keiser (om enn ikke i navnet) var omhyggelig på å opprettholde fasaden av et fortsatt republikansk styre, krevde ingen særskilt tittel for seg selv og sin posisjon,Holland, Tom (2004): Rubicon: The Triumph and Tragedy of the Roman Republic, Abacus, ISBN 978-0349115634 og kalte konsentrasjonen av magistratenes makt for princeps senatus («den som går foran» eller «senats første mann»). I keisertiden ble navnet gitt til keiseren, derav prinsipatet. Denne typen med regjering varte i rundt 300 år, og er således kalt for prinsipatets tidsalder. Det moderne begrepet keiser er avledet fra cæsar (første stavelse «c» ble sannsynligvis uttalt som «k» på klassisk latin), og stammer fra familienavnet til Gaius Julius Cæsar, den romerske diktatoren.«keiser» , Bokmålsordboka Endringen fra å kun være et familienavn til å bli en keiserlig tittel stammer fra 68/69, det såkalte fire keisernes år.Det engelske moderne begrepet «emperor» som synonym for keiser er avledet fra tittelen imperator som løselig sett tilsvarte «kommandant» under den romerske republikken og ble gitt til en seierrik general som ærestittel. Se oppslagsord «emperor» i Online Etymology Dictionary Det førte til et autokratisk keiserlig enevelde.

Framveksten av mektige barbariske stammer langs Romerrikets grenser, og utfordringen disse utgjorde for forsvaret av de utstrakte grensene samt de ustabile keiserlige etterfølgelsene, fikk Diokletian til å eksperimentere med å dele keiserlige titler og ansvar blant flere enkeltpersoner – en delvis tilbakevending til føraugustinske romerske tradisjoner. For bortimot to århundrer deretter var det ofte flere enn én keiser på samme tid, de delte jevnlig administrasjonen av de enorme områdene som Romerriket besto av. Historikeren Henry Moss advarte om at «selv om det er viktig å huske at i øynene til de samtidige var Romerriket fortsatt en udelelig enhet. Det er feil for oppfatningen på den tiden å snakke om «østlige» og «vestlige» riker; de to halvdelene av Romerriket ble forstått som «den østlige eller vestlige delene» (partes orientis vel occidentis).»Moss, Henry ( 1998): The Birth of the Middle Ages 395-814, Clarendon Press, London; opptrykk av Folio Society, London, s. 17 Delingen av Romerriket ble befestet og endelig med Theodosius den stores død i 395 (se Vestromerriket og Østromerriket).Starr, Chester G. (1974): A History of the Ancient World, 2. utg. Oxford University Press, s. 670–678. Det siste påskuddet for en slik deling ble formalisert ved den østromerske keiseren Zenon etter Julius Nepos' død i 480 (drept av sine egne soldater).

De gjenværende tusen årene av romersk historie er i praksis historien om Østromerriket (i ettertid også kalt «Det bysantinske riket», etter hovedstaden Bysants som senere endret navn til Konstantinopel etter Konstantin den store).«Byzantine Empire», Ancient History Encyclopedia Østromerriket ble styrt fra Konstantinopel, men opprettholdt krav på de i stadig mer urolige og ustabile områdene i vest. Etter 480 førte gjentatte krav på den keiserlige tittelen som Augustus (eller Basileus for gresktalende) til innbyrdes krig, skjønt eksperimentet med å utnevne juniorkeisere (nå kalt for cæsarer) indikerte vanligvis at den påtenkte etterfølgeren ble utnevnt. Arveprisen, for å bruke et moderne begrep. Vestromerrikets endelige undergang fant sted i 476. Østromerriket og en rekke av keisere fortsatte videre i øst fram til Konstantin XI Palaiologos' død og de muslimske osmaneres erobring av Konstantinopel i 1453.The End of the Byzantine Empire, 1081-1453, arkivert fra originalen 24. september 2015

Legitimitet Keiserne listet i denne artikkelen er de som generelt betraktes som «legitime» keisere, og som opptrer på publiserte keiserlister.Lee (1994): Larousse Pockect Guide Kings and Queens, s. 163–164.Goldsworthy (2010): The Fall of the West, s. 425–440Breeze & Dobson (2000): Hadrian's Wall, s. 251–255 Betegnelsen «legitim» (lovlig) er benyttet av de fleste forfatterne, men vanligvis uten en klar definisjon. Dette er kanskje ikke overraskende da keiserverdigheten i seg selv var uklart juridisk definert. I Augustus’ opprinnelig formulering kom princepsene som ble valgt enten fra det romerske senatet eller fra folket i Roma, men ganske snart ble det militæret som kom til bli anerkjent som «folket». En person kunne bli utropt som keiser av sine soldater eller av «mobben» i gatene, men i teorien var det nødvendig å bli bekreftet av senatet. Press, tvang og makt, som hyppig skjedde, er underliggende i denne formuleringen. I tillegg hadde en sittende keiser makt til å navngi sin etterfølger og ta ham med seg inn i regjeringen som lærling. I slike tilfeller hadde senatet ingen rolle i utvelgelsen, skjønt kunne likevel ha det om en etterfølger manglet makt eller innflytelse til å hevde seg mot rivaliserende kandidater. I middelalderen (eller den bysantinske perioden) var selve definisjonen av senatet blitt så vag og uklar at det bidro til komplikasjonene.Moss, Henry ( 1998): The Birth of the Middle Ages, London: Folio Society, opptrykk; s. 24-28, 281-284.

Listen over legitime keisere er derfor delvis påvirket av subjektive vurderinger av dem som setter dem samme, men også delvis av historisk konvensjon. Mange av de «legitime» keiserne listet her ble keisere ved egenmektig tilegnelse (tronran), og mange «illegitime» fordringshavere hadde et legitimt krav på posisjonen. Historisk er de følgende kriteriene benyttet for å utlede listene:

Et hvert individ som ubestridt styrte over hele imperiet ved et gitt tidspunkt er en «legitim» keiser. Et hvert individ som var nominert (innstilt) som arving eller med-keiser av en legitim keiser, og som etterfulgte å styre i sin egen rett, er en legitim keiser. Hvor det er tallrike fordringshavere og ingen var legitime arvinger er fordringshaveren som ble akseptert av det romerske senatet den legitime keiseren, i det minste under prinsipatet.

Eksempelvis var Aurelianus, som kom til tronen ved å ta den ved makt, den eneste og udiskutable herskeren i tiden mellom 270-275 e.Kr., og var således en legitim keiser. Gallienus, som ikke kontrollerte hele Romerriket og ble plaget av andre fordringshavere, var den legitime arvingen av den legitime keiser Valerianus. Claudius Gothicus som tok keisertronen med makt, og heller ikke kontrollerte hele riket, var likevel den eneste av fordringshaverne som ble akseptert av senatet, og er derfor den legitime keiseren. Tilsvarende, under året med de fire keiserne, var alle fordringshavere, om enn ikke ubestridte, ved et tidspunkt akseptert av senatet og er derfor inkludert. Vekselvis, under året med de fem keiserne, ble hverken Pescennius Niger eller Clodius Albinus akseptert av senatet og er således ikke inkludert. Det er noen få eksempler hvor enkeltindivider ble gjort til med-keisere, men aldri utøvde makt eller innflytelse i deres egen rett (vanligvis et barn av en keiser); disse keiserne er legitime men ikke inkludert i keiserlisten, og er i denne artikkelen listet sammen med den såkalte seniorkeiseren.

Keisere etter 395 Etter 395 er listen over keisere i øst basert på de samme generelle kriteriene, med det unntak at keiseren kun hadde ubestridt kontroll over den østlige delen av riket, eller var den legitime arvingen av Østromerriket.

Situasjonen i var i vest mer kompleks. Under de siste årene av Vestromerriket (395–480) var den østlige keiseren betraktet som seniorkeiseren, og den vestlige keiseren var kun legitim om han ble anerkjent som det av den østlige keiseren. Dessuten opphørte den vestlige keiseren å være en relevant figur etter år 455, og det var derfor tidvis ingen fordringshaver til tronen i det hele tatt. Alle vestlige keisere etter år 455 tatt med i denne listen, selv om de ikke ble anerkjent av de østlige keiserne.«Roman Emperors After Theodosius I» , Ancient History En del av disse teknisk sett ikke legitime keiserne er inkludert på keiserlistene mens andre er det ikke. Eksempelvis var Romulus Augustus teknisk sett en tronraner som styrte kun over den italienske halvøya og var aldri lovmessig anerkjent. Imidlertid er han av historikere på 1700- og 1800-tallet tradisjonelt sett betraktet som «den siste romerske keiser», og er det betraktet som en overgang mellom historiske epoker da han ble veltet av Odovakar. Av den grunn er han vanligvis inkludert på keiserlisten. Imidlertid har moderne historieforskning klart å bekrefte at Romulus Augustus’ forgjenger, Julius Nepos, fortsatte å styre som keiser over andre besittelser i Vestromerriket og som en gallionsfigur for Odovakars styre i Italia fram til Nepos’ død i år 480. Ettersom spørsmålet om hva som utgjør en keiser kan være uklart og tvetydig, og dateringen av «Vestromerrikets fall» er vilkårlig. Denne listen har således detaljer om begge figurer.

Keisere av Romerriket

Principatet Se hovedartikkel, Principatet

Det julo-claudiske dynasti Se hovedartikkel, det julo-claudiske dynasti