thumb|De historiske keltere satte opp megalittgraver som en del av religionen og gravskikkene sine. Disse er fra Poulnabrone i Irland. Keltere er et moderne begrep for å beskrive de stammer i Europa som snakket et keltisk språk.Koch, John (2005): Celtic Culture : A Historical Encyclopedia. ABL-CIO. pp. xx. ISBN 978-1851094400. Begrepet blir benyttet i utvidet betydning for å beskrive dagens etterkommere av disse folkene, særlig av de som deltar i keltisk kultur.
De historiske keltere var en ulik gruppe av stammesamfunn i jernalderens Europa. Før-keltisk kultur ble dannet i tidlig jernalder (1200 f.Kr. – 400 e.Kr.) i det sentrale Europa (Hallstatt-perioden, navngitt etter det arkeologisk stedet Hallstatt i dagens Østerrike). I senere jernalder (La Tène-perioden) hadde kelterne, eller den keltiske kultur, strukket seg over et omfattende landområde: så langt vest som Irland og Den iberiske halvøy, så langt øst som Galatia (det sentrale Anatolia i dagens Tyrkia), og så langt nord som Skottland.
Den tidligste direkte bevitnelse på et keltisk språk er inskripsjoner på lepontisk, et nå utdødd språk i Alpene, fra begynnelsen av 500-tallet f.Kr. Keltiske språk på det europeiske kontinentet er attestert kun i inskripsjoner og stedsnavn. Keltisk språk på De britiske øyer er kjent fra rundt 300-tallet e.Kr. i oghaminskripsjoner. Den litterære tradisjonen begynner med gammelirsk fra rundt 700-tallet. Sammenhengende tekster i tidlig irsk litteratur, som Táin Bó Cúailnge (Cooleys krøttertyveri), ble bevart i manuskripter på 1100-tallet.
På begynnelsen av det første årtusen e.Kr., etter Romerrikets erobringer og ekspansjon og folkevandringene av germanske folk, ble keltisk språk og kultur begrenset til De britiske øyer, og kontinentale keltiske språk døde stort sett ut i løpet av 500-tallet. «Det keltiske Europa» i dag viser til de landområder som omgir Irskesjøen, foruten også Cornwall og Bretagne på begge sider av Den engelske kanal. Galicia (Spania), og det nordlige og midtre Portugal (sammen med Galicia, deler av oldtidens Gallacea) og Asturias (i det nordlige Spania) er også klart sett på som keltiske områder, men uten et bevart keltisk språk.
Navn og terminologi thumb|300px|Keltisk dolk. Opprinnelsen til de ulike navnene som ble benyttet siden antikken for de folk som i dag er keltere er uklare, og har også vært kontroversielle. Det latinske navnet Celtus (flertall Celti eller Celtae) synes å ha vært lånt fra gresk (; gresk Κέλτης flertall Κέλται eller Κελτός flertall Κελτοί, Keltai eller Keltoi), i seg selv tatt fra et innfødt keltisk stammenavn (sammenlign med Celtici).Julius Cæsar: Commentarii de Bello Gallico 1.1: «Hele Gallia er delt i tre deler, et hvor belgiere (Belgae) lever, andre i hvor aquitanere (Aquitani) lever og det tredje er de som i deres eget språk er kalt for keltere (Celtae), i vårt språk gallere (Galli).»
På gresk er den første litterære referanse til det keltiske folk som Κελτοί (Κeltoi) ved den greske historikeren Hekataios av Miletos i år 517 f.Kr.; han sier at byen Massilia (Marseille) er nær keltere og nevner også en keltisk by, Nyrex (muligens Noreia i dagens Østerrike). Den greske historikeren Herodot synes å lokalisere kelterne ved Donaus kilde og/eller i Iberia, men avsnittet er uklart.
Det engelske (og norske) ordet «Celt», kelter, er moderne, kjent fra 1707 i skriftene til Edward Lhuyd. Hans verker, sammen med tilsvarende fra andre fra begynnelsen av 1700-tallet, førte til økt interesse fra forskere for språkene og historien til disse tidlige bosetterne på De britiske øyer.Lhuyd, E.: Archaeologia Britannica; An account of the languages, histories, and customs of the original inhabitants of Great Britain. (gjenopptrykk) Irish University Press, 1971. ISBN 0-7165-0031-0 Side 290.
Den latinske benevnelsen Gallus kan opprinnelig ha vært fra et keltisk etnisk eller stammenavn, kanskje lånt inn i latin i løpet av tidlig på 400-tallet f.Kr., ved keltiske stammer som trengte ned i Italia. Dets rotord kan være førkeltisk *galno i betydningen «makt» eller «styrke». Det greske Galatai synes å være basert på det samme rotordet, lånt direkte fra den samme hypotetiske keltiske kilden som ga oss Galli (endelsen –atai er ganske enkelt en indikator på etnisk navn). Se for øvrig Galatia i Anatolia.
Den engelske formen «Gaul» (tilsvarende norske gallere og Gallia) er avledet fra franske Gaule og Gaulois, som er den tradisjonelle gjengivelse av latinske Gallia og Gallus, -icus henholdsvis. Imidlertid peker diftongen (tvelyden) au mot en annen opprinnelse, nemlig en romansk bearbeidelse eller tilpasning av det germanske *Walha-. Det engelske ordet Welshman (waliser) for folket i Wales har sin opprinnelse i ordet wælisc, den angelsaksiske formen av walhiska-, det germanske ordet for «fremmed», altså «de andre».Neilson, William A. (red.) (1957): Webster's New International Dictionary of the English Language, andre utgave. G & C Merriam Co.. Side 2903.
På engelsk anvendes også begrepet «Celticity», som vanligvis viser til de kulturelle fellestrekkene til disse folkene, basert på likheter i språket, materielle gjenstander, sosial organisasjon, og mytologiske faktorer. Tidligere teorier var at dette indikerte en felles raseopprinnelse, men nyere teorier reflekterer kultur og språk framfor et ullent begrep som «rase». Keltiske kulturer synes å hatt tallrike karaktertrekk, og det viktigste fellestrekket mellom disse ulike folkene over store strekninger i Europa, var bruken av keltisk språk.
«Keltisk» betegner en familie av språk, og mer generelt betyr det alt som gjelder kelterne eller er i «keltisk stil». Keltisk har også vært benyttet til å referere til flere arkeologiske kulturer, definert av et unikt sett av arkeologiske funn av gjenstander. Forbindelsen mellom språk på den ene siden og gjenstander på den andre siden, er støttet av tilstedeværelsen av inskripsjoner. (Se pekesiden for begrepet Keltisk for andre anvendelser av begrepet.)
I dag blir begrepet «keltisk» vanligvis benyttet til å beskrive språk og respektive kulturer i Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Man, og Bretagne, også kjent som «De seks keltiske nasjoner». Disse er regioner hvor fire keltiske språk i en viss grad fortsatt er bevart som morsspråk: irsk-gælisk, skotsk-gælisk, walisisk, og bretonsk, foruten også to nyere gjenopplivede morsspråk, kornisk (et av de brytoniske språk) og mansk (et av de goideliske språk). Det har også vært gjort forsøk på vekke til live kumbrisk (et brytonisk språk i det nordvestlige England og sørvestlige Skottland). Keltisk blir tidvis også benyttet for å beskrive regioner på det kontinentale Europa som har en keltisk arv, men hvor ingen keltiske språk har overlevd; disse områdene omfatter den vestlige iberiske halvøy, det vil si Portugal og det nordlige og sentrale Spania (Galicia, Asturias, Cantabria, Castilla y León, Extremadura) og i en mindre grad også Frankrike. (Se Moderne keltere)
«Kontinentale keltere» viser til keltisk-talende folk på fastlands-Europa, mens øykeltisk (Insular Celts) viser til keltisk-talende folk på De britiske øyer og deres etterkommere. Keltere i Bretagne fikk sine språk fra utvandrede øykeltere fra det vestlige Britannia, og er således gruppert i samsvar med dette.
Opprinnelse Keltiske språk danner en avdeling av den større indoeuropeiske familien. På den tiden da keltiske språk kommer inn i historien en gang rundt 400 f.Kr. (Brennus’ angrep på Roma i år 387 f.Kr.), er de allerede delt i flere språkgrupper, og spredd over det meste av midtre Europa, Den iberiske halvøy, Irland og Britannia.
En del forskere mener at Urnemarkskulturen i nordlige Tyskland og Nederland kan representere en opprinnelse for kelterne som en særegen kulturell avdeling av den indoeuropeiske familie. Denne kulturen pekte seg særlig ut i sentrale Europa i løpet av den sene bronsealder, fra rundt 1200 f.Kr. og fram til 700 f.Kr. og fulgte i seg selv Únětice- og Tumuluskulturene. Perioden med Urnemarkskulturen så en dramatisk økning av befolkningen i regionen, antagelig på grunn av nyvinninger i teknologi og jordbruk. Den greske historikeren Eforos fra Kyme i Lilleasia skrev på 300-tallet f.Kr. at han mente at kelterne kom fra øyene utenfor munningen av Rhinen og var «drevet fra sine hjem av hyppigheten av kriger og sjøens brutale stigning».
Spredningen av jernutvinning og redskaper av jern førte fra Urnemarkskulturen direkte til utviklingen av Hallstattkulturen (ca. 700 til 500 f.Kr.). Førkeltisk, den siste felles forgjenger til alle kjente keltiske språk er betraktet av denne forskningsretningen til å ha vært snakket på tiden rundt de sene Urnemark- eller tidlige Hallstattkulturene, en gang tidlig på 1000-tallet f.Kr. Spredningen av keltiske språk til Iberia, Irland og Britannia ville ha skjedd i løpet av 500-tallet f.Kr., de tidligste stridsvogngraver i Britannia er datert til rundt 500 f.Kr. I århundrenes løp utviklet de seg i adskilte keltiberisk, goideliske og brytoniske språk.
Hallstattkulturen ble etterfulgt av La Tène-kulturen i sentrale Europa, og i løpet av de første stadiene av jernalderen ble den gradvis omformet til de tydelig keltiske kulturer fra tidlig historisk tid. Keltiske navn på elver er funnet i et stort antall rundt de øvre delene av Donau og Rhinen, noe som fikk mange keltiske forskere til å plassere den etniske opprinnelsen av kelterne i dette området.
Diodorus Siculus og Strabon har begge foreslått at det keltiske «hjemlandet» lå i sørlige Frankrike. Den første sier at gallerne var nord for kelterne, men at romerne referert til dem begge som gallere. Før oppdagelsen av Hallstatt- og La Tène-kulturene var det allment akseptert at det keltiske sentrale området lå i sørlige Frankrike, se eksempelvis Encyclopædia Britannica for 1813.
Martín Almagro Gorbea«La lengua de los Celtas y otros pueblos indoeuropeos de la península ibérica». I Almagro-Gorbea, M., Mariné, M. & Álvarez-Sanchís, J.R. (red): Celtas y Vettones, ss. 115-121. Ávila: Diputación Provincial de Ávila. 2001. har lagt fram et forslag at kelternes opprinnelse kan spores tilbake til det tredje årtusen f.Kr. ved å søke dens innledende røtter i Klokkebegerkulturen, og således tilby en bredere og videre utbredelse av keltere over hele vestlige Europa, foruten også variabilitet av de ulike keltiske folk og stammer, og eksistensen av nedarvete tradisjoner fra et oldtidsperspektiv.
I mellomtiden har forskeren og forfatteren Stephen Oppenheimer med bakgrunn i genetikk, historie, og arkeologi antydet at keltere var et middelhavsfolk som først etablerte seg i hva som i dag er sørlige Frankrike ved slutten av siste istid, en gang rundt 11 000 f.Kr. Derfra har ytterligere integrering med hva som kan ha vært før-baskiske befolkninger, disse folkene spredde seg utgående inn i Italia, Spania, De britiske øyer og Tyskland. Faktisk finnes det keltiske legender om deres opprinnelse som er nedtegnet i middelalderens Skottland og Irland som antyder en mulig begynnelse i Anatolia, og derfra til Iberia via Egypt. Men i Oppenheimers bok fra 2006, The Origins of the British (Opprinnelsen til britene), revidert i 2997, argumenterer han for at hverken angelsakserne eller kelterne hadde større innvirkning på genetikken til innbyggerne på De britiske øyer, og at britenes slekt isteden kan hovedsakelig spores tilbake til paleolittiske iberere, i dag representert av baskere. I senere tid har det blitt notertArredi, Barbara; Poloni, Estella; Tyler-Smith, Chris: «The Peopling of Europe», i Anthropological Genetics, Michael Crawford (red.), Cambridge Press, 2007, ss. 380-408 at spredningen av gener for laktoseintoleranse tilsynelatende har hatt sin opprinnelse i nærheten av Østersjøen et sted i Baltikum en gang for mellom 4 800 og 6 000 år siden. Det antyder en spredning fra Baltikum til både De britiske øyer og til Iberia senere enn de opprinnelige paleolittiske folkene spredde seg.
Lingvistisk bevis Se hovedartikkel, Førkeltisk språk