Francis Beaumont (1584–1616) var en dramatiker ved det engelske renessanseteateret. Han var en nøkkelfigur innen jakobinsk drama, som var preget av et mørkt, kynisk og pessimistisk syn som beveget seg bort fra elisabethansk idealisme.«Jacobean Drama & Theatre», Nosweatshakespeare.com Han er kjent for sitt innflytelsesrike samarbeid med John Fletcher, og således omtaler litteraturviterne dem gjerne sammen. Sørensen, Hans (1972): Beaumont og Fletcher, Beyer, Edvard et al, red. Verdens litteraturhistorie, bind 4, Cappelens forlag, s. 358-361. Sammen populariserte de tragikomedien, definerte tidens dramatiske stil for teaterkompaniet King's Men og skrev dramaer som The Maid’s Tragedy og Philaster.
Liv og virke Beaumont var sønn av dommer Francis Beaumont av Grace Dieu nær Leicestershire,Beaumont, F., Fletcher, J., & Strachey, J. (1900): Beaumont and Fletcher / edited, with an introduction and notes by J. St. Loe Strachey. (Mermaid series). London: T. Fisher Unwin. T0336880 som fra 1572 var også parlamentsmedlem.Grosart, Alexander Balloch (1885): Beaumont, Francis (died 1598), Stephen, Leslie, red.: Dictionary of National Biography. Bind 4. London: Smith, Elder & Co. s. 54. Hans mor var Anne, datter av sir George Pierrepont (død1564), av Holme Pierrepont i nærheten av Nottingham, og hans kone Winnifred Twaits.Marks, Edward J. (1881): A Genealogical Abstract of Descent of the Family of Pierrepont from Sir Hugh de Pierrepont of Picardy, France, A.D. 980, New Haven, Connecticut. Han ble født ved familiens hjemsted og utdannet ved Broadgates Hall (i dag Pembroke College) da han var 13 år. Etter sin fars død i 1598 forlot han universitet uten eksamen og fulgte i sin fars fotspor, også i fotsporene til sine brødre, som advokat ved Inner Temple i London i ca. 1600.
Det synes som at Beaumont ikke jobbet lenge som advokat. Mens han var ved Inner Temple, oppdaget han et talent for poesi, og i 1602 publiserte han Salmacis and Hermaphroditus, et mytologisk dikt i stil med Christopher Marlowes Hero og Leander (1598).Walsh, Jaquelyn W. (2022): «Francis Beaumont», EBSCO Algernon Swinburne skrev at verket som «ikke i det store og hele er beskjemmende for en gutt på atten, rett fra de populære kjærlighetsdiktene til Marlowe og Shakespeare...»Swinburne, Algernon Charles; Bryant, Margaret (1911): «Beaumont and Fletcher», Chisholm, Hugh, red.: Encyclopædia Britannica. Bind 3 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 592–598. Han ble raskt tiltrukket av teatret og ble snart først en beundrer og deretter en elev av poeten og dramatikeren Ben Jonson,«Francis Beaumont - Biography & Selected Products», Deadtree Publishing beskrevet som dikterens «første og kanskje mest oppriktige ’sønner’.» Han var også kjent med Michael Drayton og andre poeter og dramatikere. I 1605 skrev Beaumont rosende vers til Jonsons Volpone.
Beaumonts vennskap med Fletcher kan ha begynt så tidlig som i 1605. De hadde begge møtt på en hindring tidlig i sine dramatiske karrierer med bemerkelsesverdige fiaskoer; Beaumonts The Knight of the Burning Pestle, urfremført av Children of the Blackfriars i 1607, ble avvist av publikum.Whitted, Brent E. (2012): «Staging Exchange: Why The Knight of the Burning Pestle Flopped at Blackfriars in 1607», Early Theatre. 15 (2): 111–130. JSTOR 43499628. Stykket fikk en lunken mottakelse. Walter Burre, som var utgiver av stykket i 1613 brukte uttrykket «the privy mark of irony about it» for å forsvare stykket ved å hentyde at publikum ikke forsto dets sofistikerte, metateatralske og ironiske natur. Shea, Colleen: Second Glance: The Privy Mark of Irony, Open Letters Monthly Året etter mislyktes Fletchers Faithful Shepherdess på samme scene.
Ved dette bakteppet fant Beaumont og Fletcher sammen og gradvis dannet de «et av de mest dynamiske og produktive skriveteamene som engelsk teater noen sinne har produsert.» I 1609 samarbeidet de to for alvor om Philaster, or Love Lies a-Bleeding. Stykket ble framført av King's Men på Globe Theatre og på Blackfriars. Det ble en stor suksess. Karrierene deres var nå for alvor i gang, og i tillegg hadde de skapt og fanget en offentlig smak for tragikomedie.<ref>«Philaster», Plot Summary</ref>
Ifølge en anekdote fortalt av John Aubrey, bodde de i samme hus på Bankside i Southwark, og «delte alt i den nærmeste fortrolighet», det vil si «de delte ikke bare skuespillene, men også hus, klærne og wench (= jente)». Rundt 1613 giftet Beaumont seg med Ursula Isley, datter og medarving etter Henry Isley av Sundridge i Kent, som han fikk to døtre med; Elizabeth og Frances (et posthumt barn). Han fikk et hjerneslag mellom februar og oktober 1613, hvoretter han ikke skrev flere skuespill, men var i stand til å skrive en elegi for lady Penelope Clifton, som døde 26. oktober 1613.Finkelpearl, Philip J. (1990): Court and Country Politics in the Plays of Beaumont and Fletcher. Princeton: Princeton UP, s. 41–42, 255–258. Beaumont døde i 1616 og ble gravlagt i Westminster Abbey.
Samarbeidet thumb|The Knight of the Burning Pestle, et av Beaumonts tidlige skuespill.
Det første felles arbeidet var The Woman Hater, or, The Hungry Courtier (1606; 1607). Det var en teknisk sett verken en komedie eller tragedie, men i henhold til Beaumont var det skrevet med tanke på å få publikum til å le. Det var skrevet i Jonsons kjølvann, «men røper en tilbøyelighet for sentimentalitet som Jonson var fri for.» Stykket har en dobbelintrige med de litterære hovedfigurene: Gondarino er kvinnehateren, og Lazarillo er storeteren. Kritikere har kommentert Levin, Richard (1971): The Multiple Plot in English Renaissance Drama, Chicago, University of Chicago Press, s. 151-154. stykkets kuriøse sammenstilling av to urelaterte skildringer av obsessiv psykologi. I den fremste handlingsgangen er Gondarino en dedikert kvinnehater som streber etter å unngå all kontakt med kvinner. Den andre handlingsgangen sporer Lazarellos obsessive søken etter, av alle ting, et virkelig godt stykke fisk. Stykket «sjonglerer fire handlingsganger med betydelig letthet, og tilbyr noe for enhver smak: farse, uhøflig vidd, hoffsatire og en ’høyt’ romantisk handling.» Bliss, Lee (2002): «Beaumont and Fletcher», Kinney, Arthur F., red.: A Companion to Renaissance Drama, London, Blackwell, s. 526.
Stykket ga dessuten tidligste bekreftede bruken av en rekke ord og fraser til det engelske språk, i henhold til Oxford English Dictionary, blant annet prostitute, «prostituert» i betydningen «å tilby seksuell omgang (for penger)».[hhttps://www.etymonline.com/word/prostitute «prostitute(v.)»], Online Etymology Dictionary «prostitute», Oxford English Dictionary
Tragedien Cupid’s Revenge (usikkert, 1607–1612) inneholder alle elementene fra deres modne verk, herunder en romantisk setting, en ellevill hanling, en kombinasjon av realistiske og fantastiske figurer, og dialog som spenner fra det som den samtidige kritikeren John Dryden kalte «samtalen mellom gentlemen» til det teatralske. Stykket har tatt inspirasjonen til handlingen fra Philip Sidneys prosaromane Arcadia (1593) som kilde til sin egen handlingen.«Cupid's Revenge», Literal
Det ble en gang skrevet om Beaumont og Fletcher at «i deres felles skuespill er talentene deres så ... fullstendig smeltet sammen til ett, at Beaumonts hånd ikke tydelig kan skilles fra Fletchers.» Selv om denne romantiske forestillingen var vedvarende, har det ikke holdt seg inn i moderne tid. En rekke kritiske litteraturvitenskapelige undersøkelser har studert Beaumonts med Fletchers. Eksempelvis Jeffrey Mastens fra 1998, som analyserte samarbeidet mellom Beaumont og John Fletcher og arten av forholdet deres.Masten, Jeffrey (1998): Textual Intercourse: Collaboration, Authorship, and Sexualities in Renaissance Drama. Cambridge, England: Cambridge University Press. En del undersøkelser har faktisk fjernet navnet Beaumont ra mange av deres felles verk. Det har gitt plass til andre berømmelser som Philip Massinger, Nathan Field og James Shirley.
På grunn av Fletchers svært særegne og personlige mønster av språklige preferanser og sammentrekningsformer (ye for you, ’em for them, og lignende), kan hans hånd skilles ganske lett fra Beaumonts i deres samarbeid.Farnham, Willard Edward (1916): «Colloquial Contractions in Beaumont, Fletcher, Massinger, and Shakespeare as a Test of Authorship», PMLA, 31(2), s. 326-358 doi:10.2307/456960 I A King and No King, for eksempel, skrev Beaumont alle Akt I, II og III, pluss scenene IV, iv og V, ii & iv; Fletcher skrev bare de tre første scenene i Akt IV (IV, i–iii) og den første og tredje scenen i Akt V (V, i & iii) – slik at stykket er mer Beaumonts enn Fletchers. Det samme gjelder The Woman Hater, The Maid's Tragedy, The Noble Gentleman, og Philaster. På den annen side er Cupid's Revenge, The Coxcomb, The Scornful Lady, Beggar's Bush, og The Captain mer Fletchers enn Beaumonts. McMullan, Gordon: The Politics of Uneasein the Plays of John Fletcher (PDF), s. 143ff I Love's Cure og Thierry and Theodoret kompliserer innflytelsen fra Massingers revisjon saken; men også i disse skuespillene ser det ut til at Fletcher er majoritetsbidragsyteren, Beaumont i mindretall. Price, Eoin (desember 2022): «The Dearth of the Author: Philip Massinger and the Beaumont and Fletcher Folio», The Review of English Studies 74(313), doi:10.1093/res/hgac079«Comedies and Tragedies», The Clark William Andrews Clark Memorial Library, UCLA
Bibliografi Av Beaumont alene: The Knight of the Burning Pestle, komedie (oppført 1607; utgitt 1613) The Masque of the Inner Temple and Gray's Inn, masque/maskerade (oppført 20. februar 1613; utgitt 1613?)
Sammen med Fletcher: The Woman Hater, komedie (1606; 1607) Cupid's Revenge, tragedie (ca. 1607–1612; 1615) Philaster, or Love Lies a-Bleeding, tragikomedie (ca. 1609; 1620) The Maid's Tragedy, tragedie (c. 1609; 1619) A King and No King, tragikomedie (1611; 1619) The Captain, komedie (ca. 1609–12; 1647) The Scornful Lady, komedie (ca. 1613; 1616) Love's Pilgrimage, tragikomedie (ca. 1615–1616; 1647) The Noble Gentleman, komedie (lisensiert 3. februar 1626; 1647)
Beaumont/Fletcher-skuespill, senere revidert av Massinger: Thierry and Theodoret, tragedie (ca. 1607?; 1621) The Coxcomb, komedie (ca. 1608–1610; 1647) Beggars' Bush, komedie (ca. 1612–1613?; revidert 1622?; 1647) Love's Cure, komedie (ca. 1612–1613?; revidert 1625?; 1647)
Referanser
Litteratur Clark, Sandra (1994): The Plays of Beaumont and Fletcher: Sexual Themes and Dramatic Representation. New York: Harvester Wheatsheaf. Cousin, John William (1910): A Short Biographical Dictionary of English Literature. London, J.M. Dent & sons; New York, E.P. Dutton. Finkelpearl, Philip J. (1990): Court and Country Politics in the Plays of Beaumont and Fletcher. Princeton, N.J.: Princeton University Press. Fletcher, Ian (1967.): Beaumont and Fletcher. London, Longmans, Green Hoy, Cyrus (1956-62): «The Shares of Fletcher and His Collaborators in the Beaumont and Fletcher Canon». Studies in BibliographyOliphant, Ernest Henry Clark (1927): The Plays of Beaumont and Fletcher: An Attempt to Determine Their Respective Shares and the Shares of Others. New Haven, Yale University Press. Smith, Denzell S. (1978): «Francis Beaumont and John Fletcher» i: Terence P. Logan and Denzell S. Smith, red., The Later Jacobean and Caroline Dramatists: A Survey and Bibliography of Recent Studies in English Renaissance Drama,'' Lincoln, Nebraska, University of Nebraska Press.
Eksterne lenker Works by Francis Beaumont hos Project Gutenberg
Kategori:Engelske dramatikere Kategori:Engelske forfattere Kategori:Engelske lyrikere Kategori:Engelskspråklige forfattere Kategori:Personer fra distriktet North West Leicestershire Kategori:Personer fra Oxford