thumb|I århundre etter århundre har reisende som kom landeveien sørfra over Ekebergplatået latt seg fascinere av utsikten som åpnet seg idet den bratte nedstigninga gjennom Ekebergskrenten tok til. Fotografiet formidler et utsnitt av panoramaet over Oslo fotografert fra øvre delen av skrenten i nyere tid. Ekebergskrenten er den brattlendte delen av Ekeberg i Oslo som vender nord og ned mot Lodalen, der Alnaelva før rant fritt. Ekebergskrenten er et markant geologisk fenomen, og representerer et landskapselement som har preget landskapet siden perm, 250 millioner år tilbake.
Bortsett fra det øvre beltet som ligger i bydel Nordstrand, tilhører Ekebergskrenten bydel Gamle Oslo. Det øvre sjiktet har skog og sletteland innimellom bebyggelsen, mens den nedre delen er kompakt utbygd. Tradisjonelt nyanseres det gjerne mellom «på (Ekeberg)skrenten» (øvre delen), og «i (Ekeberg)skrenten» (nedre delen). Nedre del av skrenten hører til området Gamlebyen.
Bebyggelsen i Ekebergskrenten er kjennetegnet av å være klort fast i knauser og bergknatter ved hjelp av utstrakt terrassering. Oslo kommune har regulert store deler av bygningsmiljøet og deler av den terrasserte infrastrukturen til spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven. All landtrafikk mellom Østlandet og sørligere himmelstrøk gikk via områdets bratte oldtidskleiver fram til rundt 1850. Ekebergskrenten er forøvrig kjent for sitt mangfoldige biologiske og geologiske uttrykk, og for sin vide utsikt.
mini|Deler av Ekebergskrenten flyfotografert fra nord, 1948. Nederst i forgrunnen Konows gate, over denne Ryenbergveien. Opp møt høyre svinger Valhallveien. På platået Ekebergsletta. I bakgrunnen Bunnefjorden.
Etymologi Kjært barn, mange navn Ekebergskrenten nedafor Valhallveien regnes og benevnes ofte som Gamlebyen, noe som trolig har sammenheng med at denne delen ble lagt innunder området Oslo ved bydelsutvidelsen i 1878. I nyere tid ser vi også «Nedre Ekeberg» brukt ved eiendomssalg om nedre delen.
Det er ellers god tradisjon for å si at man bor «på Ekeberg», selv om man bor nederst i Ekebergskrenten. For eksempel omtaler eventyrsamleren Abjørnsen en utfluk til bruket Svingen relativt langt nede i skrenten som en tur «til Egeberg».
«Ekebergåsen» skildrer først og fremst Ekeberg slik det framstår fra byen, fjorden, og omkringliggende åser. i likhet med «Nedre Ekeberg» forekommer begrepet sjelden i dagligtale mellom folk på berget. Ikke desto mindre opptrer det i historiske utlegninger, i.o.m, fortolking av Oslonavnet (jf. sletta under Ekebergåsen), og ved eiendomssalg.
«Ekebergskråninga» har i senere tid blitt brukt om Ekebergskrenten, noe som trolig har sammenheng med begrepsvalget vedr. ny bydelsinndeling: Ekebergskråninga ble brukt som samlebenevnelse om Ekebergs hellinger både vestover og nordover da disse områdene ble overført til Bydel Gamle Oslo. Lokalt er imidlertid Ekebergskråninga innarbeida som navn på den vestvendte skråninga mot Bunnefjorden.Ekeberg og Bekkelaget lokalhistoriske forening gjennomførere f.eks. konsekvent Ekebergskråninga om den vestvendte delen av berget. Oslo byleksikon opererer med tilsvarende definisjon jf. oppslagsordet «Ekebergskråningen» som omtalels som «Ekebergåsens vesthellinger mot fjorden». Dette skiller seg fra begrepsbruken vedr. ny bydelssinndeling da «Ekebergskråningen» brukes om både nordhellingene og vesthellingene som et samle hele: I tillegg er den nye bydelen med Gamle Oslo som kjerne tillagt Ekebergskråningen fra Bydel Ekeberg-Bekkelaget og øyene fra Bydel Bygdøy-Frogner. Byrådets forslag til ny bydelsinndeling 10.10.2002 Denne artikkelen forbeholder «Ekebergskråninga» Ekebergs vesthellinger.
«Ekeberg», i eldre tid «Eikaberg», er det tradisjonelle navnet på høydedraget sørøst for Sørenga i Gamlebyen. Geologisk sett omfatter «Ekeberg» hele platåberget med platå, skråninger og skrenter enten man ser berget utafra, eller man befinner seg ett eller annet sted på berget. I kulturhistorisk mening regnes bare den delen av høydedraget som har tilhørt de to Ekeberggårdene til Ekeberg. Navnet skriver seg fra den tiden berget var eikekledd. Det er nok særlig den dansk-norske marines fortjeneste at den gamle eikeskogen ble borte. Marinen brukte som kjent eik til byggemateriale for orlogsflåten.Jf. oppsummerende referat etter Ekebergutvalgets møter på 1990-tallet
«Ekebergskrenten» eller «skrenten» er den folkelige benevnelsen på Ekeberggårdenes nordhelling mot Gamlebyen og Lodalen. Grensene for området er dels topografiske, dels gårdshistoriske. I vest er skrenten klart definert med sin skjæring like sørøst for krysset Oslo gate / Konows gate. I vest-østgående retning kan skrentens nordgrense følges bak oddetallssiden av Konows gate. Mot øst kan grensa sies å gå i området ved tunnelåpninga der Lodalsbruene skjærer over til Vålerenga. Østgrensa løper oppover berget langs etter det historiske skillet mot Kværner,Strøket Kværner viser til Kværner gårds tidligere marker, som ser ut til å ha ligget under Vålerenga gård i middelalderen og et stykke opp i hundreåra og høyere opp mot Simensbråten.Simensbråten var opprinnelig et bruk under Ryen gård Mot sør brytes skrenten mot Ekebergflata. «Ekebergskrenten» er i bunn og grunn geologisk fundert, da det dreier seg om en del av den bruddflaten geologene omtaler som Ekebergforkastningen.
Geologisk, biologisk og zoologisk mangfold thumb|Ekebergforkastningen som har sin vestlige avgrensning sørøst for krysset Oslo gate / Konows gate, kan følges langs sørsida av Konows gate. Forkastninga strekker seg østover til Grorud og videre til Nittedal. Allerede i middelalderen ble det brutt alunskifer langs skrenten. Mellom 1737 og 1815 holdt Alunverket i Grønlia det gående med få avbrudd. Med dette ble utnyttinga av Ekebergskrentforkastninga kraftig intensivert. Alunskiferbruddet langs vestre delen av Konows gate fram til krysset med Ekebergveien regnes som et viktig teknisk og geologisk kulturminne. En kuriositet er at A/S Ekebergbanen i 1918 sendte inn søknad om konsesjon for å bygge en bergbane av samme type som Fløybanen oppover skrenten bak Konows gate 1.
Ekebergskrenten er et resultat av Ekebergforkastningen, der Oslofeltets geologi ligger stedvis framme i dagen gjennom de mange stup og vertikale bergvegger der ingen kan bo og ingenting kan gro. Ekebergutvalget, ledet av geologen Elen Roaldset, skriver følgende i et konkluderende referat:
Skrenten ble dannet som den av innsynkningen av Oslofeltet og er et resultat av Ekebergforkastningen. Denne forkastningen strekker seg fra Bunnefjorden og nordover til den gjør en bratt sving mot øst ved Oslo Hospital og blir en del av dalsiden i Groruddalen. Innledende faser i forkastningen skjedde i sen karbon, men selve innsynkningen skjedde i Perm. Det er ikke kjent hvor dyp forkastningen ved Ekeberg er, men denne samme forkastningen fortsetter sørover langs Oslo-fjorden, og ved Moss kan høydeforskjellen være mer enn 2 kilometer mellom lagene på øst-og vestssiden av forkasntningen. Før forkastningen skapte Ekebergskrenten var hele området dekket av lava-bergarter, men vær og vind har siden slitt dem ned (rester av lavadekket finnes i dag på Krokskogen). I dag er bare det harde grunnfjellet av gneis er igjen oppe på Ekebergsletta, mens sedimentære bergarter som har ligget under lavalagene er bevart i det innsunkne området. Ekebergutvalget løfter frem fire iøynefallende områder vedrørende Ekebergskrentens geologi:
i skjæringa mot Konows gate: alunskifer med permiske ganger av eruptivbergarter, i vegskjæringer i Valhallveien: sterkt oppsprukket gneis, i nærheten av hovedforkastningssonen med svart, knust skifer og permiske porfyrganger, i grunnfjellet sørover fra Valhallveien og forbi Gjersjøen: Ekeberggangen, rombeporfyrgangen, i svingen øverst i Valhallveien: pegmatittganger i sterkt oppsprukket bergmasse av gneis og amfibolitt.
thumb|left|Det er ikke uvanlig at det beiter rådyr helt inntil husa i Ekeberg hageby oppe på Ekebergskrenten.
Til tross for nordvendt beliggenhet og solløst vinterhalvår er Ekebergskrenten lun, og om sommeren er det mye sol. Ekebergåsen har ifølge biologene en uvanlig rik flora av sjeldne plantevekster. Ekebergskrenten skiller seg biologisk fra resten av Ekebergområdet ved naturlige forekomster av varmekrevende vekster som hassel, ask, alm og lønn. En del av skogen som ligger i øvre deler av området, er definert som urskog, da trærne får vokse fritt, og dør av seg selv. Til tross for sterk utbygging går det fremdeles dyretrekk gjennom skogpartiet oppunder Lille Ekeberg. Området har en relativt stabil bestand av rødrev, grevling og rådyr. Der er også spesialiserte insektarter i Norge som visstnok bare er registrert i dette området.
Historikk thumb|I Ekebergskråninga sørøst for Sjømannsskolen, ble det oppdaga et helleristningsfelt i 1915. Det viste seg å være fem til sekstusen år gamle steinalderristninger. Det dreier seg om Oslofeltets eldste fortidsminne og eneste registrerte forekomst av veideristninger.
Ekeberg er kjent som Oslo fylkes rikeste område på forhistoriske kulturminner. Den tette floraen av oldtidsminner peker mot Ekeberg som hovedstadens eldste bosetningsfelt. Forøvrig er skrenten kjent som et eldgammelt inn- og utfartsområde. Mange av dagens veiløp følger oldtidsveien. I det øvre beltet, utenfor dagens allfarvei, finnes veifar fredet under rubrikken steinalder. Skrenten er dessuten uløselig knyttet til Oslo bys tidlige historie all den tid den representerer nordsiden av den åsen som Oslo-sletten hviler under. I byloven fra ca. 1276 defineres mesteparten av skrenten innenfor kaupstaden Oslo.
Steinalder, bronsealder og jernalder I Ekebergskrenten er det registrert to diabasbrudd for steinalderredskaper. Det ene ligger bak Oslo hospital, det andre ved Lille Ekeberg gård. Skogstien mellom de hvite «Pampeblokkene»Pampeblokkene er et folkelig navn på de hvite fireetasjes blokkene med adresser Valhallveien 53–69. Da OBOS bygde blokkene ble en del leiligheter holdt av for sjefer eller pamper i LO, derav navnet. på sørsida av Valhallveien og opp mot hovedbølet på Lille Ekeberg gård (der Lille Ekeberg barnehage flyttet inn i 1950) er registrert som steinalderfar. Områdene er fredet. I tilknytning til hovedbølet på Ekeberg gård er det nylig brakt for dagen hustufter på ca. 3000 år, noe som tilsier at det var etablert fast bosetning på berget i bronsealderen. Fra jernalderen er det bevart jordbruksristninger, rydningsrøyser og andre former for fornminner som forteller om Ekeberg som tidlig dyrkingsområde. Alt tyder på at Ekebergskrenten ble utnyttet til jakt fra og med steinalderen, og etterhvert også til beite for bufe ettersom husdyrhold ble del av livsgrunnlaget.
Vikingtid og sagatid Landhevingen førte til at vannet trakk seg tilbake og gjorde det mulig for folk å bosette seg på sletten under Ekebergåsen. Rundt 1000 skal det ha vært bystruktur på Oslo-sletten. Det er ikke klart hvordan eiendomsforholdene var i Ekebergskrenten på denne tiden. I ulike sammenhenger nevnes at området muligvis ble Cisterciensereie i forbindelse med etablering av Sancta Mariae klosteret på Hovedøya i 1147. En annen mulighet er at skrenten allerede i Oslos tidligste dager ble del av byens takmark. Uansett eierforhold var skrenten for lengst etablert som det sentrale samferdselsområdet for landeveisferdsel sørover.
Æikabergs klæif og Ekebergkleivene I sagalitteraturen er det snakk om en kleiv som går fra Mariakirka og bratt oppover Ekeberg. Faret hang sannsynligvis sammen med tidligere nevte steinalderfar under Lille Ekeberg og er trolig det som omtales som Æikabergs klæif i Oslos takmarker. Det er nærliggende å tenke seg at nedre strekket av Æikabergs klæif ble hugget bort i forbindelse med den omfattende steinbrytingen som har foregått i vestre del av Ekebergskrenten siden middelalderen.