Mirella Freni (egentlig Mirella Fregni; født 27. februar 1935 i Modena i Italia, død 9. februar 2020 samme sted) var en italiensk sopran. Hun var en av verdens mest kjente lyriske sopraner.
Egentlig het hun Fregni til etternavn, men endret stavingen for at det skulle være lettere å uttale navnet riktig på de fleste språk.
Liv og virke Bakgrunn Hun ble født inn i en arbeiderfamilie samme år og sted som Luciano Pavarotti. Det sies at de hadde samme amme i Modena, hvilket skulle kunne forklares med at deres mødre begge arbeidet på tobakksfabrikken i Modena.Laura Corallo, Il concerto delle dame e altre storie, in «Arte di vivere a Modena» - AnnoVI n.17 - Ed. Della Casa Hun og Luciano kjente hverandre allerede som barn. Begge hadde Ettore Campogalliani i Reggio Emilia som lærer.Magill, Frank N. (red., 1999)Dictionary of World Biography: The 20th century, O-Z. Routledge.
Karriere Mirella Freni hadde sin operadebut ved Teatro Municipale i hjembyen 3. mars 1955 som Micaëla i Bizets Carmen. Hun gidtet seg senere med sin lærer, pianisten og instruktøren Leone Magiera, og gjenopptog karrieren i 1958 med Mimì i Puccinis La bohème ved Teatro Regio i Torino, og sang i De Nederlandse Opera i 1959/60-sesongen. Det internasjonale gjennombrudd kom ved Glyndebourne Festival som Zerlina i Mozarts Don Giovanni med Joan Sutherland som Donna Anna, Susanna i Le nozze di Figaro, og Adina i Donizettis L'elisir d'amore, instruert av Franco Zeffirelli.
I 1961 sang hun ved Royal Opera House i London som Nannetta i Verdis Falstaff. Hun trådte til som Nannetta på La Scala i Milano for Renata Scotto. Den 31. januar 1963 sang hun der som Mimi en oppsetning av Franco Zeffirelli og dirigert av Herbert von Karajan. Hun ble en av dirigentens favorittsangere. Oppsetningen ble gjentatt på Wiener Staatsoper samme år, og Freni sang der i elleve roller, som i tittelrollen i Puccinis Manon Lescaut, og Amelia i Verdis Simon Boccanegra.
Den 29. september 1965 sang hun for første gang på Metropolitan Opera i New York City, atter som Mimi. Senere sang hun der som Liù i Puccinis Turandot, Marguerite i Gounods Faust og Juliette i Roméo et Juliette. Året etter sang hun Mimì da hun debuterte ved Philadelphia Lyric Opera Company, med Flaviano Labò som Rodolfo.
Fra tidlig 1970-tall og inn i 1980-årene sang hun tyngre Verdi-roller, som Elisabetta i John Dexters oppsetning av Don Carlos, Desdemona i Otello (med Jon Vickers), Amelia i Simon Boccanegra, Elvira i Luca Ronconis oppsetning av Ernani, Leonora i La forza del destino, og tittelrollen i Aida fremført i Houston i 1987. I Puccinis Tosca sang hun bare på grammofon. Hun sang som Manon Lescaut i Metropolitan Operas 1990-sesong, og innspilte Madama Butterfly og de tre roller i Il trittico.
Mirella Freni valgte seg sine roller med omhu, og begrunnet det i et intervju til The New York Times slik: «I am generous in many ways, but not when I think it will destroy my voice. Some singers think they are gods who can do everything. But I have always been honest with myself and my possibilities.». Hun avslo Karajans tilbud om å synge Leonora i Verdis Il trovatore og Puccinis Turandot. Elvira i Ernani satte hun til side etter én enkelt runde ved La Scala (og trass i tilbud om å synge rollen annetsteds). Hun sang aldri Cio-Cio-San på scenen, men spilte den inn to ganger, foruten til filmen Madama Butterfly (1975) sammen med Plácido Domingo, med Karajan som dirigent og Jean-Pierre Ponnelle som instruktør. Hun spilte Susanna i Ponnelle-filmen Le nozze di Figaro, der også Dietrich Fischer-Dieskau, Kiri Te Kanawa og Hermann Prey medvirket.
I 1978 giftet hun seg med Nicolai Ghiaurov, en av etterkrigstidens ledende operatiske basser. De var samen med på å etablere Centro Universale del Bel Canto i Vignola, der de begynte undervisningen i 2002. Etter Ghiaurovs død i 2004 fortsatte Freni deres arbeid med å undervise unge sangere fra hele verden i bel canto.
Mirella Freni utvidet sitt repertoar og sin stil i 1990-årene med den italienske verismo, og påtok seg tittelroller i Francesco Cileas Adriana Lecouvreur i Milano, Paris, Barcelona og New York, og Umberto Giordanos Fedora i London, Milano, New York, Torino, Barcelona og Zürich. I 1998, sang hun i Giordanos Madame Sans-Gêne i Catania. Hun sang også russiske operaer, blant annet Tsjajkovskijs Tatiana i Eugen Onegin, Lisa i The Queen of Spades, og Ioanna i The Maid of Orleans (Orleanskaja djeva). Freni avsluttet sin profesjonelle karriere på scenen i Washington National Opera den 11. april 2005, som tenåringen Ioanna - da var hun 70 år gammel.
Mirella Freni gjorde mange innspillinger av operaer, arier og andre sangstykker på LP og CD. Hun skrev en selvbiografi i samarbeid med Giuseppe Gherpelli; den heter Mio caro teatro.
Mirella Freni døde 9. februar 2020 i sitt hjem i Modena.
Hyldester Freni fikk æresbevisningene Cavaliere di Gran Croce i 1990, og Légion d'honneur i mars 1993. Universitetet i Pisa gav henne en æresgrad i 2002 for store bidrag til europeisk kultur." I 2005 feiret Metropolitan Opera 40-årsminnet for hennes debut der og hennes 50 års scenedebut med en gallakonsert dirigert av James Levine.
Videografi The Metropolitan Opera Centennial Gala (1983), Deutsche Grammophon DVD, 00440-073-4538, 2009 The Metropolitan Opera Gala 1991, Deutsche Grammophon DVD, 00440-073-4582, 2010
Referanser
Eksterne lenker
Mirella Freni-fanside.
Kategori:Italienske operasangere Kategori:Sopraner Kategori:Personer fra Modena