Demonstrasjonene på Den himmelske freds plass (Tiananmen-plassen) fant sted våren 1989 og endte med militær inngripen den 4. juni 1989 på og rundt Den himmelske freds plass i Beijing i Kina. Mange sivile ble drept, for det meste under de militæres fremrykning mot plassen fra vest og sør.
Mellom 15. april og 4. juni 1989 ble det avholdt omfattende demonstrasjoner av studenter og arbeidere på plassen og tilstøtende områder. Selv om protestene manglet en samlet ledelse var kravene økt demokrati og frihet og kritikk av korrupsjon innen det regjerende kommunistpartiet. Det var også demonstrasjoner i andre kinesiske byer, blant dem Shanghai, men de andre protestene forløp fredelig.
Demonstrasjonen ble slått ned av militære styrker og i det minste flere hundre mennesker omkom. Overslag over antallet sivile døde har spriket, fra 180 til 10.454. Political chief of 38th Army Li Zhiyun and US Government documents, respectivelyJan Wong, Red China Blues, Random House 1997, s. 278. Overslaget på rundt 10.000 er av en senere dato ha gjelder det som var antatt i den utenlandske offentlighet, men bygger på nedgraderte diplomatiske rapporter som ble skrevet i den første tiden etter hendelsene.
Den kinesiske regjeringen anslo antall døde til 2-300, avisen New York Times oppga første 4-800 mens de demonstrerende aktivistene mente rundt 2-3 tusen mennesker ble drept. Til tross for hvordan disse hendelsene synes stedfestet av den journalistskapte betegnelse av dem (massakren på den himmelske freds plass), døde langt de fleste ikke på selve Den himmelske freds plass, men i gater særlig vestenfor plassen - flere kilometer unna, som i og rundt nabolaget Muxidi.
Etter demonstrasjonene var slått ned gjennomførte den kinesiske regjeringen en arrestasjonsbølge for å undertrykke demonstrantene og deres støttespillere, stengte utenlandsk presse ute fra landet og innførte streng sensur rundt det som hadde skjedd. Medlemmer av kommunistpartiet som hadde sympatisert med protestene ble utrensket, blant annet ble flere høytstående partimedlemmer satt i husarrest, deriblant generalsekretæren Zhao Ziyang. Den brutale undertrykkelsen av protestene forårsaket massiv internasjonal fordømmelse av den kinesiske regjeringen.Artikkel i Aftenposten i anledning 15 år siden massakren på Den himmelske freds plass
Betegnelser på hendelsen
På kinesisk er hendelsen mest kjent som «fjerde juni-bevegelsen», «fjerde juni-hendelsen» eller ganske enkelt «seks-fire», etter måned og dato (4. juni). Den første betegnelsen samsvarer med to andre protestbevegelser som knyttes til Den himmelske freds plass, nemlig «fjerde mai-bevegelsen» i 1919 og «fjerde april-bevegelsen» i 1976.
I noen sammenhenger viser «fjerde juni-bevegelsen» mer generelt til demonstrasjonene som fant sted i ulike deler av Kina, i tillegg til begivenhetene i Beijing og på Den himmelske freds plass. Den kinesiske regjeringen har referert til det som skjedde som «politisk uro mellom våren og sommeren 1989».
Bakgrunn thumb|Deng Xiaoping Fra 1978 ledet Deng Xiaoping en rekke økonomiske og politiske reformer som gradvis ledet Kina mot en markedsøkonomi og en viss politisk liberalisering, sammenlignet med styret under Mao Zedong. Grupper av studenter og intellektuelle var bekymret over at reformene ikke gikk langt nok. Reformene ga mest fordeler for bønder og fabrikkarbeidere, mens intellektuelles inntekter sto stille. Det var bekymring over den sosiale og politiske kontroll som Kinas kommunistparti fremdeles hadde. Denne gruppen hadde også fulgt med på liberaliseringene benevnt som Glasnost under Mikhail Gorbatsjov og håpet på tilsvarende reformer i Kina.
Demonstrasjonene i 1989 virker i stor grad å ha blitt utløst av generalsekretær Hu Yaobangs død. Hu Yaobang hadde trukket seg fra stillingen som generalsekretær i januar 1987. Han hadde vært en åpenhjertig talsmann for rask reform, og hans klare kritikk av maoistiske utskeielser hadde gjort han til en passende syndebukk etter studentdemonstrasjonene til fordel for demokrati i 1986-87. Som en del av Hu Yaobangs avgang ble han også tvunget av sentralkomiteen til å avgi en ydmykende selvkritikk. Hu Yaobangs plutselige dødsfall den 15. april 1989 ga studentene en perfekt anledning til å samles igjen. De samlet seg for å sørge over den avdøde generalsekretæren, men også for å kreve dommen over Hu Yaobang omgjort, for å få fornyet fokus på grunnlaget for demokratiprotestene i 1986-87 og muligens også for demokratimur-protestene i 1978-79.
Det kan være lett å betrakte demonstrantenes mål å kullkaste det kommunistiske system, som demokratiske strømninger i kamp mot totalitarisme. Men sett i en bredere kontekst er denne tilnærmingen ikke sakssvarende. Det er ikke særlig med holdepunkter for at de demonstrerende studenter var ute etter systemskifte; de var snarere ansporet av de merkbare og tildels betydelige reformer som var funnet sted i løpet av de siste ti år etter at reform og åpning-politikken var kommet i gang, og de ønsket mer av det samme, og raskere. Slik sett er det mulig å betrakte demonstrasjonene som et resultat av reformpolitikken og de forventninger de vakte, og ikke av noen økt undertrykkelse.
Strukturelle elementer på vei mot Tiananmen thumb|Kart over Zhongnanhai, statens og kommunistpartiets maktsentrum i Beijing. Ettpartisystemets begrensninger Reformpolitikken hadde skapt en spenning som berørte selve ettpartisystemets vesen. Et ettpartisystem vil naturlig strebe etter og hegne om politisk autoritet og hegemoni. Når det samtidig gjennomføres økonomiske reformer som stadig mer oppløser planleggings- og gjennomføringshegemoniet på det økonomiske område, og som etter kort tid beviser at veien til økt velstand går nettopp om slike reformer, vekkes forventninger om tilsvarende reformer også på andre samfunnsområder. Når slike forventninger også får næring av forsiktige politiske reformer – som innføringen av mer reelle valg mellom flere kandidater enn ledige posisjoner på landsbynivå -, og partitoppene selv imellom er uenige om behovet for politisk reform, oppstår det spenninger. Når uenigheten i partiledelsen er så åpen at den blir åpenbar for den allmenne befolkning, og fraksjonene appellerer til massene, blir massemanifestasjoner både mulige og truende i den politiske drakampen.
Forskyvninger av de økonomiske reformer
De første årene av økonomiske reformer gav særlig raske og synlige frukter på landsbygden. Produksjonen gikk raskt fremover, og reformene gikk relativt smidig for seg. Men da regjeringen i 1984/1985 begynte å implementere reformene i de større byene, ble det mer komplisert. Her var det etablert mønstre og strukturer som var langt mer sammensatte enn på landet, og det ble vanskeligere, Som problemene vokste begynte mange byborgere å fornemme at enkelte folk profitterte urimelig meget mer enn andre av reformene, og mange ble hengende etter.
Dermed oppstod det konflikter på flere nivåer. Byfolk mente at bøndene ble rikere mye raskere enn dem. Partikadre og regjeringsadministratorer følte at de ble akterutseilt av private næringsdrivende. Innlandet og de nordligere provinser mente at de ble satt på vent mens kystområder som Fujian og Guangdong fikk fosse fremover mot velstanden; de mente at dette skjedde på deres bekostning ettersom råvarene fra deres områder var underlagt priskontroll, mens kystområdenes inntekter fra eksportvarer produsert i skattefri spesielle økonomiske soner bare kom kysten og ikke innlandet til gode.
De økonomiske reformene desentraliserte kontrollmekanismene slik at det ble en voksende ubalanse mellom lokalforvaltningen og sentralmyndighetene. I 1987 var det allerede heftig strid innen kommunistpartiet om lønnsreformer. Spenningene slo snart over fra bare å handle om lønnsutviklingen og til å dreie seg om hele den økonomiske politikks retning og fart. Frontene ble mer og ber steile mot hverandre; de konservative mente at det var nå eller aldri dersom den kommunistiske idé skulle overleve.
Folk flest var imidlertid blitt nærmest feberyre over alle de materielle forbedringer de enten opplevde selv, eller så at andre fikk del av mens de selv ble hengende etter. Reformene var store, men den appetitt etter mer var desto større, og forsøk på innstramninger passet slett ikke inn i forventningene. Folk flest fikk også merke inflasjonen i en form som de ikke var vant til fra tidligere, da kontrollmekanismene heller hadde ført til vareknapphet og at størsteparten av befolkningen satt mer eller mindre i samme båt.
Reformprosessen hadde overbevist mange om at status quo måtte forandres, men samtidig var ikke myndighetene i stand til å kommunisere en evne om at de visste hvordan de skulle få på plass noe bedre fungerende. Noen reformvennlige fullstendig overvurderte hva reformene ville klare å løse av problemer, og det få eller ingen som kommuniserte til folket at veien fremover også ville bli vanskelig og kunne få midlertidige feilskjær etterhvert som man prøvde seg frem. Slik var de reformvennlige politikere selv med på å legge grunnen til rekke for de urealistiske forventninger og den utålmodighet som skulle munne ut i protester – protester som i sin tur gjorde de konservative desto mer overbevist om at selve systemet stod i fare for å bryte sammen.
På det grunnlag kan det kanskje hevdes at hendelsene i Beijing våren 1989, inkludert drapene natt til 4. juni, var blitt forberedt av reformene, ikke av noen økt undertrykkelse.
Protestene begynner +Noen studentledere Name Opprinnelse, studiested Chai Ling Shandong; Beijing læreruniversitet Wu'erkaixi(Örkesh) Xinjiang; Beijing læreruniversitet Wang Dan Beijing; Pekinguniversitetet Feng Congde Sichuan; Pekinguniversitetet Shen Tong Beijing; Pekinguniversitetet Wang Youcai Zhejiang; Pekinguniversitetet Li Lu Hebei; Nanjinguniversitetet Zhou Yongjun Det kinesiske universitet for politologi og rett thumb|300px|Folkets store hall. I forgrunnen til venstre er Monumentet For Folkets Helter. Protestene begynte beskjedent den 16. og 17. april, i form av sorg over Hu Yaobang og krav om at partiet endret sitt syn på ham og hans reformberedskap. Den 18. april arrangerte 10 000 studenter en sit-in på Den himmelske freds plass, foran Folkets store hall. Samme kveld samlet noen tusen studenter seg foran Zhongnanhai, regjerings- og partikontorene og forlangte å få se regjeringsmedlemmer, men ble avvist av vaktstyrker.
Protestene økte etter nyheter om at sammenstøtene mellom studenter og politi spredde seg, og studentenes overbevisning om at myndighetene undertrykket informasjon var også med å øke støtten til demonstrasjonene.
Natten til 21. april, dagen før Hu Yaobang skulle begraves marsjerte om lag 100 000 til Den himmelske freds plass, før plassen ble stengt av for begravelsen. Den 22. april ba de om å få møte den de anså som Hu Yaobangs rival, statsminister Li Peng, men ble avvist. Samme dag var det også protester i Xi'an og Changsha.
Fra 21. til 23. april oppfordret studenter fra Beijing til streik på universitetene, inkludert i det var boikott av klasser fra studenter og lærere. Myndighetene var bekymret og hadde Tiananmenepisoden fra 1976 friskt i minne. Den 26. april trykket partiavisen Renmin Ribao (Folkets Dagblad) en leder på forsiden hvor overskriften var «Hold flagget høyt for å klart motstå ethvert opprør» i et forsøk på å mobilisere folk til støtte for regjeringen, og anklaget «ekstremt små grupper av opportunister» for å planlegge opprør. Uttalelsen opprørte studentene og den 27. april samlet 50 000 studenter seg i Beijings gater, trosset advarselen fra myndighetene og krevde at uttalelsen ble trukket tilbake.