Min nordiske reise (engelsk: Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark) er en svært personlig reiseskildring skrevet av den britiske 1700-tallsfeministen Mary Wollstonecraft. De 25 brevene dekker et vidt spekter av emner, fra sosiologiske refleksjoner over Skandinavia og dets innbyggere til filosofiske spørsmål om personlig identitet. Boken ble utgitt av Joseph Johnson i 1796 og var den siste Wollstonecraft fikk utgitt mens hun levde.
Wollstonecraft foretok sin reise til Sverige, Norge og Danmark for å få hånd om et skip som var stjålet fra hennes elsker, Gilbert Imlay. I det håp at reisen ville bidra til å gjenopplive deres ødelagte forhold, dro hun entusiastisk avsted. I løpet av de tre månedene hun oppholdt seg i Skandinavia innså hun imidlertid at Imlay ikke hadde noen interesse av å gjenoppta forholdet. Brevene som boken består av viser hennes sinne og melankoli over Imlays gjentatte svik. Boken er derfor både en reiseskildring og en selvbiografi. I Min nordiske reise utforsker Wollstonecraft forholdet mellom enkeltmennesket og samfunnet. Hun verdsetter subjektive erfaringer, fremmer likestilling og utdanning for kvinner og peker på det hun ser som handelens uheldige virkninger på samfunnet.
Min nordiske reise var Wollstonecrafts mest populære bok på 1790-tallet, den solgte godt, ble oversatt til flere språk og ble vel mottatt av de fleste kritikere. Filosofen William Godwin sa om boken at «om det noen gang var en bok beregnet på å få en mann til å elske forfatteren, så synes det for meg å være denne boken».Godwin, William. Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman, side 95. Romantiske diktere som William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge ble inspirert av boken. Min nordiske reise var en populær bok som inspirerte leserne til å reise til Skandinavia, men interessen falt dramatisk etter at William Godwin utga sin biografi om Mary Wollstonecraft i 1798, boken ble betraktet som en skandale ved at den avdekket Wollstonecrafts utradisjonelle livsførsel.
Mary Wollstonecraft
miniatyr|Mary Wollstonecraft, malt 1797 av John Opie, oljemaleri på lerret, utstilt i National Portrait Gallery, London
I 1790, 31 år gammel gjorde Wollstonecraft en dramatisk entré i offentligheten med A Vindication of the Rights of Men (Et forsvar for menns/menneskers rettigheter). Pamfletten hun utgav var et innlegg i den britiske debatten om det som skjedde i Frankrike. To år etter gav hun ut det som har blitt hennes mest kjente verk, A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinners rettigheter). Ivrig etter å se den franske revolusjonen på nært hold flyttet hun til Frankrike og bodde der i to år. Hun vendte tilbake til Storbritannia i 1795 etter at den revolusjonær terroren hadde økt, forlatt av sin amerikanske elsker Gilbert Imlay og med et barn utenfor ekteskap med ham, Fanny Imlay. Kort etter tilbakekomsten til Storbritannia forsøkte Wollstonecraft å begå selvmord, men Imlay klarte å redde henne.
I juni 1795, en måned etter selvmordsforsøket, godtok Wollstonecraft å foreta den lange og vanskelige reisen til Skandinavia for å løse Imlays forretningsproblemer. Ikke bare var reisen farlig (hun var en kvinne som reiste alene i krigstid), men reisen var også omgitt av sorg og sinne. Med seg hadde hun i tillegg sitt lille barn Fanny og en barnepike. Wollstonecraft trodde først at reisen ville bidra til å gjenopplive forholdet til Imlay, men innså gradvis at det var nytteløst, særlig etter at Imlay ikke møtte henne i Hamburg.Jacobus, Mary. «In Love With a Cold Climate: Traveling with Wollstonecraft», fra side 64 og 68 i First Things: Reading the Maternal Imaginary
Ved tilbakekomsten til Storbritannia i september forsøkte Wollstonecraft nok en gang å begå selvmord ved å drukne seg i Themsen men ble reddet av forbipasserende.Jacobus, 64. Min nordiske reise, som bygger på materialet fra reisen og brevene hun skrev til Imlay under den tre måneder lange reisen, ble utgitt i januar 1796. Forlegger var Wollstonecrafts nære venn og utgiver, Joseph Johnson. Preget av hennes selvmordsforsøk dveler Min nordiske reise ved døden, og gjenskaper Wollstonecrafts mentale tilstand mens hun var i Skandinavia. Boken har blitt karakterisert som et langt selvmordsbrev til Imlay, selv om hans navn aldri nevnes i teksten.Swaab, Peter. «Romantic Self-Representation: The Example of Mary Wollstonecraft's Letters in Sweden», fra side 19 i Mortal pages, Literary Lives: Studies in Nineteenth-Century Autobiography Det var det siste verket Wollstonecraft fikk utgitt mens hun levde, hun døde i barselseng året etter.
Reisen og Imlays forretningsinteresser
I Min nordiske reise fremstår Wollstonecraft som turist, mens hun egentlig gjennomførte kompliserte forretningsforhandlinger på vegne av Imlay. I nesten 200 år var det uklart hvorfor Wollstonecraft hadde reist til Skandinavia, men på 1980-tallet avdekket historikeren Per Nyström dokumenter i svenske og norske arkiver som viste hensikten med reisen. Han fant ut at Wollstonecraft lette etter et skip og en last som hadde blitt stjålet fra Imlay. Wollstonecraft hadde fullmakt til å handle i Imlays sted og refererte til henne i juridiske dokumenter som «fru Mary Imlay, min beste venn og hustru» på tross av at de to ikke var gift.Nyström, 18.
thumb|Oversiktskart som antyder Mary Wollstonecrafts reise i Skandinavia sommeren 1795
De kompliserte detaljene i Imlays forretninger ble avdekket av Nyström. Den 18. juni 1794 kjøpte nordmannen Peder Ellefsen skipet «Liberty» av Imlays agent i Le Havre, Frankrike. Det skulle senere vise seg at Ellefsen aldri reelt eide skipet, men var engasjert i et pro forma-kjøp på vegne av Imlay. Ellefsen omdøpte skipet til «Maria and Margaretha», sannsynligvis etter Mary og hennes tjener Marguerite og fikk det dansk-norske konsulatet i Le Havre til å approbere transaksjonen så fartøyet kunne passere den britiske blokaden av Frankrike. Imlay var blokadebryter.
Med en verdifull last av sølv og gulltallerkener seilte skipet fra Frankrike under dansk-norsk flagg og ankom København 20. august 1794. På tross av at Ellefsen etter sigende beordret skipet videre til Göteborg så kom det aldri dit. Imlay engasjerte seg i flere fruktløse forsøk på å finne skipet og dets verdifulle last og sendte deretter Wollstonecraft for å fremforhandle en avtale med Ellefsen, som hadde blitt arrestert for å stjele skip og last. Utfallet av Wollstonecrafts forhandlinger er ukjent, det samme er skipet og lastens videre skjebne.Nyström, Per. «Mary Wollstonecraft's Scandinavian Journey». Acts of the Royal Society of Arts and Letters of Gothenburg, Humaniora 17 (1980)
For å finne skipet reiste Wollstonecraft, med datteren Fanny og barnepiken Marguerite først til Göteborg og ble der i to uker. Derfra dro hun alene videre til Strömstad hvor hun tok en kort avstikker for å besøke Fredriksten festning, deretter fortsatte hun til Larvik og til Tønsberg hvor hun ble i tre uker. Hun besøkte også Helgeroa, Risør og Christiania før hun returnerte til Göteborg via Strömstad hvor hun møtte datteren og barnepiken. De tre returnerte til England via København og Hamburg med ankomst Dover i september 1795, etter tre måneders reise.Nyström 9–10.
Struktur, genre og stil
Min nordiske reise består av 25 brev som tar for seg et bredt felt av omstridte politiske spørsmål som fengselsreform, eiendomsrett og skilsmisselovgivning, såvel som mindre kontroversielle emner som havearbeid, saltutvinning og høytidsstemt utsikt (sublime vistas). Wollstonecrafts politiske kommentarer utvider ideene hun hadde presentert i An Historical and Moral View of the French Revolution, drøftingen av fengselsreform er for eksempel preget av hennes opplevelser i det revolusjonære Frankrike, hvor mange av hennes venner ble fengslet.Holmes, 26; Swaab, 22–23.
Min nordiske reise virker umiddelbart som en reiseskildring, men det er mer en blandet genre, men hva som preger boken mest er det ikke enighet om blant litteraturvitere. Noen vektlegger Wollstonecrafts kombinasjon av reiseskildring med selvbiografi eller memoarer, et ord som hun brukte ved markedsføring av boken.Myers, 166; Swaab, 16. Andre ser boken som en reiseskildring i form av en brevroman.Swaab, 17.
Teksten avdekker Wollstonecrafts tankeprosess og flyter sømløst fra biografi til undring over naturen og videre til politiske teorier. Det er imidlertid to klare linjer i teksten; den ene er Wollstonecrafts argumenter vedrørende samfunnets struktur og utvikling, den andre er hennes tiltagende melankoli.Myers, 166; 170; 181; Holmes, 19; Poovey, 92; Swaab, 25. Selv om Wollstonecraft søker å skrive som en filosof er det bildet av en lidende kvinne som dominerer boken.Kelly, 178; Myers, 171.
Reiseskildring
Den ene halvparten av Min nordiske reise er en reiseskildring på formen av en brevroman.Myers, 169–70. Wollstonecrafts oppfatning av denne genren var formet av samtidige reiseskildringer som Oliver Goldsmiths The Traveller, or a Prospect of Society (1764), Laurence Sternes A Sentimental Journey Through France and Italy (1768), Samuel Johnsons A Journey to the Western Islands of Scotland (1775), James Boswells Journal of a Tour to the Hebrides (1785) og Arthur Youngs reisebøker.Myers, 173; Swaab, 17–18; Kelly, 177; Holmes, 17; Parks, 32.
Etter å ha anmeldt 24 reisebøker for Joseph Johnsons tidsskrift The Analytical Review var Wollstonecraft vel kjent med genren. Denne omfattende lesningen befestet hennes oppfatning om hvordan en god reisebok skulle være, i en anmeldelse fremholdt hun at forfattere av reisebøker skulle ha «et bestemt siktemål, et større prosjekt som kunne konsentrere tanken og knytte sammen de ulike refleksjoner». Reisebøker skulle ei være «isolerte observasjoner, uten noen rød tråd eller fremherskende mening fra forfatteren». Hennes anmeldelser roste detaljerte og engasjerende beskrivelser av folk og steder, funderinger over historie og en ustoppelig nysgjerrighet hos den reisende.Swaab, 14; se også Holmes, 32
Wollstonecraft skrev at: «kunsten å reise er bare en del av kunsten å tenke», hennes reise er derfor ikke bare sentimental, men også filosofisk. Hun bruker de to «formene» for å fortsette kritikken av rollene kvinner ble tilbudt og sivilisasjonens fremskritt som hun hadde beskrevet i A Vindication of the Rights of Men (1790), A Vindication of the Rights of Woman (1792) og An Historical and Moral View of the French Revolution.Kelly, 178–79. Etter å ha brutt konvensjonene for hvordan man skrev om historiske og politiske forhold brakte Wollstonecraft hva eksperten Gary Kelly kaller «revolusjonær feminisme» til nok en genre som typisk hadde blitt sett som et område for mannlige skribenter. Ifølge Kelly omdannet Wollstonecraft reiseskildringens «blanding av objektive fakta og individuelle inntrykk . . . til et grunnlag for selvbiogratisk utlevering».Myers, 181 Som en redaktør av Min nordiske reise skriver så er boken «intet annet enn en revolusjon i litterære genre», dens høystemthet, fremstilt gjennom partier med intense følelser gjorde «en ny villskap og rikdom i følelsesuttrykk» etterstrebet i reiselitteratur.
En ekspert har utropt Wollstonecraft til den «perfekte lidenskapelige reisende».Parks, 33. Hennes begjær etter å fordype seg og fullt ut erfare hvert øyeblikk var inspirert av verkene til Jean-Jacques Rousseau, særlig hans Les Rêveries du promeneur solitaire (1782).Sapiro, 286–87; Jacobus, 64; Todd, 368; Favret, 104. Flere av Rousseaus tema finnes i Min nordiske reise, som «søken etter kilden for menneskelig lykke, en stoisk avvisning av jordisk gods, den ekstatiske omfavnelsen av naturen og den sentrale rolle følelser har i bevissthetsdannelse».Favret, 104–106. Men mens Rousseau til sist avviser samfunnet så priser Wollstonecraft fremskrittet både i hjemmet og i næringslivet.
Brev