Irak-krigen (også kalt Den tredje golfkrigen) eller Operation Iraqi Freedom) var en krig som begynte 20. mars 2003, da styrker fra en amerikansk-ledet koalisjon startet et omfattende militært angrep på Irak med hensikt å invadere og okkupere landet. Krigen sluttet offisielt den 31. august 2010 da president Barack Obama erklærte at krigen var over.New York Times - Obama Declares an End to Combat Mission in Iraq Bakgrunnen for krigen var USAs påstander om at Irak var i besittelse av store mengder masseødeleggelsesvåpen. Men disse påstandene viste seg å være feilaktig.NRK - Bush: Sjokkert over at vi ikke fant masseødeleggelsesvåpen (9.11.2010) Krigen var meget omstridt i store deler av verden og etter hvert mistet den også mye av støtten blant amerikanerne.Aftenposten - President Bush mister støtte hjemme (23.6.2005) I 2010 uttalte USAs forsvarsminister Robert Gates at «forutsetningen som rettferdiggjorde krigen, viste seg å være ugyldig».http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10026991
Krigen kan også sees på som fortsettelsen av Gulfkrigen i 1991, med en lavintensiv krig 1991–2003 hvor USA og Storbritannia sporadisk angrep Irak.
Krigshandlingene startet etter at en 48-timersfrist gitt av USAs president George W. Bush utløp; den krevde at Iraks president Saddam Hussein og hans to sønner, Uday og Qusay, skulle forlate Irak. Det irakiske parlamentet, som var utpekt av Saddam Hussein, avviste enstemmig USAs ultimatum.
250 000 amerikanske soldater, med støtte fra omkring 45 000 britiske, 2 000 australske og 200 polske soldater, gikk inn i Irak primært fra Kuwait. I nord deltok rundt 50 000 kurdiske peshmergas med luftstøtte fra koalisjonen.
Selve invasjonen gikk greit for koalisjonsstyrkene. I løpet av 28 dager hadde de kontroll over de største byene, og rivingen av Saddamstatuen i Bagdad symboliserte at hans regime var historie. 1. mai 2003 landet George Bush på et hangarskip i Persiabukten og erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet.
Det skulle vise seg at Bush sin erklæring var vel optimistisk. Irregulære styrker fortsatte kampen mot koalisjonen. Kampene sto både mellom koalisjonsstyrkene og irakiske opprørere, og mellom ulike grupper innen det irakiske samfunnet. Befolkningen har blitt påført store lidelser, og millioner er på flukt internt og til utlandet.
Det planlagte angrepet på Irak førte vinteren 2003 til enorme protestdemonstrasjoner i store deler av verden. Den 15. februar skal opp mot 10 millioner skal ha gått i tog til protest mot USA planer om å angripe Irak.Dagbladet - Lytt til verden, president Bush! (16.2.2003) Blant annet protesterte rundt 60 000 i Oslo, 600 000 i London og rundt 250 000 i Berlin.Dagbladet - Global styrkeprøve (16.2.2003)Dagbladet - 60 000 gjennom Oslos gater (15.2.2003) Ulike meningsmålinger i februar 2003 viste en massiv motstand mot å angripe Irak i de aller fleste land verden over.VG - Massiv krigsmotstand i Europa (11.2.2003) I Norge svarte 90 prosent at de var imot krig uten FNs godkjennelse. Dette kom frem i en meningsmåling utført av Opinion i februar.Dagbladet - To av tre nordmenn mot Irak-krig (24.1.2003) «Hvis FN ikke gjør noe slikt vedtak, sier 90 prosent at de er imot krig. Bare 4 prosent sier at de støtter et slikt angrep» Den planlagte krigen hadde forholdsvis stor støtte blant USAs befolkning og størst var støtten fra hvite kristenkonservative.New York Times - Poll Shows View of Iraq War Is Most Negative Since Start (25.5.2007)Dagen - Konservative kristne mister troen på Irak-krigen (27.10.2006)
De siste amerikanske soldatene forlot landet søndag 18. desember 2011, over samme grenseovergang som de første styrkene benyttet under innmarsjen 20. mars 2003«Siste US-soldater ut av Irak» Aftenposten 18. desember 2011, besøkt 18. desember 2011
Etter at amerikanerne trakk seg ut startet iraks sjiamuslimske president, Nouri al-Maliki, å føre en stadig mer sekterisk politikk, som gikk på bekosting av den sunnimuslimske minoriteten i landet. Dette førte til stor frustrasjon hos sunnimuslimene og bidro sterkt til veksten og fremgangen til den ekstreme gruppen ISIL.NRK - Maliki hardt ut mot Iraks president (11.8.2014) Våren og sommeren 2014 erobret gruppen flere byer i landet, og på høsten måtte USA igjen engasjere seg militært i Irak.
Bakgrunn Staten Irak ble konstruert av de allierte etter første verdenskrig, og har i hele sin historie vært preget av motsetningene mellom tre komponenter; i nord et området dominert av turkmenere og kurdisk administrert fra Mosul, et sentralt område hovedsakelig befolket av arabiske sunnimuslimer vest for Bagdad og et sørlig område med Basra som hovedstad der de fleste er arabiske sjiamuslimer. Ifølge den anerkjente folketellingen fra 1957 utgjorde turkmenere 9 % av befolkningen i Irak, mens kurdere utgjorde 13 % og resten stort sett var arabere http://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/view/turkmens-the-soft-underbelly-of-the-war-in-northern-iraq. Tallene har endret seg siden den gang, og særlig turkmenere har etter hvert begynt å utgjøre en mindre gruppe. Størrelsen på minoritetsgrupper som kurdere, turkmenere og andre grupper er omstridt på grunn av arabiseringspolitikken under Saddam Hussein. Kurderne har ført geriljakrig mot skiftende regimene i Baghdad siden staten Irak ble opprettet
Maktbruk har lenge blitt sett på som nødvendig for å holde Irak samlet og Ba'athpartiet som tok over makten ved et kupp i 1968 fortsatte den tradisjonen. Ba'athpartiet er et pan-arabisk sosialistisk-parti som har sin maktbase i sunniområdene vest og nord for Bagdad. I dette området bor om lag 30% av befolkningen. Irak er et klanbasert samfunn, klanmedlemmer og familie til eliten ble favorisert, likeens partimedlemmer og sunnier fra dette området. Andre grupperinger og enhver politisk opposisjon ble brutalt undertrykt.
I 1972 nasjonaliserte Irak oljeindustrien og oljekrisen i 1973 ga rekordhøye oljepriser og store inntekter til regimet. Disse inntektene ble delvis brukt til å modernisere landet. Det ble innført en sekulær velferdsstat etter vestlig modell, men også et sterkt militærvesen og et nettverk av overvåkingsorganisasjoner. I denne perioden var Irak alliert med Sovjetunionen og førte en sterkt antivestlig politikk.
Iran-Irak krigen I september 1980 gikk irakiske styrker til angrep på det revolusjonære islamske regimet i nabolandet Iran, med utgangspunkt i en gammel grensekonflikt. Dette utløste den åtte år lange krigen mot Iran, der Irak fikk støtte fra Sovjetunionen og arabiske naboland som Kuwait og Saudi-Arabia, etter hvert også fra USA. Irak tok i bruk kjemiske våpen mot iranerne, så vel som mot kurdiske opprørere som var alliert med Iran og ikke minst mot den kurdiske sivilbefolkningen på irakisk side. CIA har hevdet at også iranske styrker brukte slike våpen, men dette avvises av uavhengige forskere.Joost Hiltermann: A Poisonous Affair Cambridge University Press. 2007. ISBN 978-0-521-87686-5
Krigen endte i 1988 uten territorielle endringer. Irak hadde 250 000 falne og dyp gjeld. Blant annet for å lette på den finansielle situasjonen bestemte Saddam seg for å invadere sin største kreditor, den lille rike nabostaten Kuwait.
Gulfkrigen I august 1990 invaderte Irak Kuwait og i Gulfkrigen ble irakerne drevet ut av Kuwait og invadert av en USA-ledet koalisjon. Angriperne hadde overlegne styrker og brukte blant annet panserbrytende granater som inneholdt det radioaktive stoffet utarmet uran.
Men koalisjonen ønsket ikke å avsette Saddams regime, av frykt for regional destabilisering. USAs president George H.W. Bush (senior) oppfordret riktignok irakerne til å gjøre opprør, men da kurdere og sjiaer, oppmuntret av amerikanske radiosendinger, reiste seg mot undertrykkelsen, ble de slaktet ned av Saddams elitestyrker med støtte fra flyvåpenet, som de ikke hadde noe forsvar mot. USA gjorde intet for å hjelpe opprørerne. Senere ble det etablert flyforbudsoner over kurder- og sjiaområder, sonene ble patruljert av fly fra USA og Storbritannia. Saddams makt var derfor sterkt redusert i de sørlige og nordlige delene av landet, og da Saddam trakk sin administrasjon ut av store kurdiske områder i 1991 opprettet kurderne en egen administrasjon, som siden har utviklet seg til den autonome kurdiske regionen.
Sanksjoner Et resultat av Gulfkrigen var at FN sanksjonerte en omfattende boikott av Irak, oljeeksporten ble stoppet, det samme gjaldt vareimporten med unntak av livsnødvendige varer. Landet ble også pålagt å stoppe programmene for masseødeleggelsesvåpen og destruere de ferdige våpenene. Resultatet ble en lammelse av økonomien i Irak som allerede var hardt rammet av vanstyre og ti år i krig. Det var ikke mulig å importere deler og materiell for å få landet i gang etter krigen og uten oljeeksport var det heller ikke inntekter til å betale for mat og andre nødvendighetsvarer. Følgene av dette ble en humanitær katastrofe, med mellom en halv og en million døde grunnet sanksjonene, deriblant mange barn.
FN innså etter hvert at sanksjonene ikke førte frem, og i 1996 startet Olje for mat-programmet. Det ga Irak anledning til å selge noe olje for å betale for livsnødvendige varer. Det viste seg senere at programmet var heftet med mye korrupsjon, hvor bl.a. irakerne solgte olje til underpris for så å få mellomlegget satt i på sine utenlandske konto. Tjenestemenn i FN var også innblandet.
Irak brukte kjemiske våpen i krigen mot Iran og mot kurderne i Nordirak. Som en del av sanksjonene i 1991 opprettet FN en kommisjon som skulle kontrollere at Irak fulgte reglene for masseødeleggelsesvåpen. Våpenkontrollørene fant at irakerne hadde program for utvikling av biologiske våpen og kjernevåpen, men det er usikkert hvor nær landet var å produsere atomvåpen. Utover 1990-tallet ble forsknings- og produksjonsanlegg destruert sammen med lagre av ferdige våpen. I 1998 forlot våpeninspektørene Irak, som grunn oppga de manglende samarbeidsvilje fra myndighetene. USA svarte med å starte med en serie med bombeangrep mot militære mål som fortsatte til 2002. Da ble Saddam Hussein presset til å la FNs våpeninspektører komme tilbake under ledelse av Hans Blix for å foreta inspeksjoner, men de fant ikke annet enn gamle rester fra de tidligere våpenprogrammene. Blix påpekte likevel at over tusen tonn kjemiske våpen ikke var gjort rede for, og at regimet måtte komme med bevis for at disse var ødelagt.
Opptakt til krig right|thumb|Irakiske soldater på et MT-LB pansret personellkjøretøy 28. februar 2003
Krigen mot terror I mellomtiden hadde spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen blitt en sentral sak, etter terrorangrepet 11. september 2001 og den etterfølgende krigen i Afghanistan og krigen mot terror var Irak nå fokus for oppmerksomheten.
Før 11. september var det krefter innen George W. Bush sin administrasjon som var tilhengere av en politikk som tillot angrep mot stater som kunne være en fare for USAs sikkerhet, denne politikken ble første gang formulert av senere viseforsvarssjef Paul Wolfowitz. Etter 11. september styrket denne nykonservative gruppen ledet av forsvarssjef Donald Rumsfeld sin posisjon og ledet politikken frem til det som har fått kallenavnet «Bush-doktrinen» som forandret USA sin utenrikspolitikk og tillot landet å gå til forskuddskrig mot andre land.
USA brukte følgende begrunnelser for angrepet på Irak:
at Irak hadde skjulte lagre med masseødeleggelsesvåpen, og et hemmelig atomvåpenprogram at Irak støttet terroristorganisasjoner som al-Qaida, og var villig til å forsyne dem ned masseødeleggelsesvåpen frigjøre Irak fra et udemokratisk terrorregime som hadde ført en folkemord-politikk overfor den kurdiske minoriteten, blant annet ved hjelp av kjemiske våpen