Raul Hilberg (1926–2007) var en amerikansk statsviter som var professor i historie og ble regnet som en nestor innen holocaustforskningen. Hilberg anså seg selv som statsviter (som han var av utdanning) snarere enn historiker. Hans hovedverk er The Destruction of the European Jews fra 1961, et verk på 1273 sider i 3 bind om holocaust, den nazistiske utryddelsen av jødene. Dette er et standardverk om holocaust 2. utgave og et av de viktigste enkeltverk om holocaust. Hilberg reviderte verket hele livet, i lys av ny forskning.
Hilberg ble ansett som en faglig autoritet og ekspert på de fleste aspekter ved holocaust, mens han som person hadde omdømme som vanskelig og irritabel noe som kan ha hindret ham å oppnå prestisjetunge professorat. Hilberg var invovlert i en rad historiegrafiske krangler fra 1960 av. Ifølge den amerikanske professoren Jonathan Bush var Hilberg snarere generøs med andre forskere, særlig yngre, og faglig kravstor og motstrøms.
Et gjennomgående poeng hos Hilberg er at holocaust ble gjennomført av flere tusen tyskere i selvstendige men funksjonelt sammenvevde hierarkier; lederne var uunnværlige men det var et byråkrati på flere tusen som drepte jødene. Hilberg anså særtrekk og motiver hos den enkelte gjerningsperson som temmelig uvesentlig.
Hilbergs modell av holocaust er statsvitenskapelig med vekt på konkurrerende ansvarsområder i statsappartet og utskiftbare tjenestemenn; samtidig la han lite vekt på ideologi, rasisme, antisemittisme og ren ondskap. Hilbergs hovedverk regnes som grunnleggende i holocaustforskningen, men det er uklart hvilken innflytelse hans tilnærming og konklusjoner hadde for ettertiden.
Liv og familie Raul Hilberg ble født 2. juni 1926 i Wien som sønn av Michael en småhandler av polsk-rumensk-jødisk opphav; begge foreldre stammet fra Galicja. Faren ble såret og dekorert under tjeneste i første verdenskrig. Han vokste opp i Østerrike. I mars 1938 opplevde han i Wien Anschluss da det nasjonalsosialistiske Tyskland annekterte Østerrike. Faren ble kortvarig internert etter Krystallnatten 9. november 1938..
Han flyktet fra Østerrike sammen med familien i april 1939. Reisen gikk via Frankrike og Cuba til USA, hvor familien bosatte seg i Brooklyn. Familien var om lag fire måneder i Havana før de reiste videre til USA. Han forlot som ung religionen og tok etterhvert klar avstand. Nesten alle hans slektninger i Europa ble myrdet under andre verdenskrig.
Han ble mobilisert som soldat i 1944, og kom som del av de amerikanske styrkene tilbake til Europa ved slutten av andre verdenskrig. Enheten hans frigjorde Dachau konsentrasjonsleir (Hilberg var ikke selv til stede ved hendelsen). Ettersom han kunne tysk, ble han knyttet til det amerikanske dokumentasjonssenter, og kom blant annet over Adolf Hitlers personlige bibliotek i nazipartiets kontorer i München.
Under andre verdenskrig begynte han på kjemistudier ved Brooklyn College. Ifølge egne erindringer var et vendepunkt en krangel med en historiker som hevdet at Napoleon (ikke Hitler) hadde begått de største overgrepene i europeisk historie. Etter krigen gikk han over til å studere statsvitenskap og folkerett ved Brooklyn College og deretter høyere grad historie og statsvitenskap ved Columbia University. Ved Columbia tok han blant annet et kurs i moderne jødisk historie med Salo Baron som lærer.
Hilberg insisterte på å skrive en avhandling om holocaust. Hans veileder Franz Neumann advarte ham om at dette kunne skade den akademiske karrieren hans; han skal ha uttalt at valget av et slikt tema «blir din akademiske begravelse». Neumann selv var kjent for en klassisk studie av nazistaten, Behemoth. I Behemoth beskrev Neumann Nazi-Tyskland som en lovløs failed state (mislykket stat) snarere enn den autoritære staten regimet ga inntrykk av. Hilberg fullførte i 1950 en masteroppgave om den sivile statsadministrasjonen og jødene, et tema han utvidet i avhandlingen The Destruction of the European Jews, som ble fullført i 1955.
Hilbergs arbeid baserte seg til dels på Neumanns «polysentriske» modell av nazistaten, men Hilberg kom til at tjenestemenn innenfor de fire «pillarene» (statsadministrasjonen, det nasjonalsosialistiske partiet, militæret og storindustrien) var operativt sammenvevd. Hilberg mente at nazistregimet var en sterk (ikke svak) byråkratisk stat. Neumanns studie var for en stor del teoretisk og utført under krigen med begrenset tilgang til dokumentasjon.
Neumann hadde i 1945 deltatt i forberedelsene til Nürnbergprosessen, og anbefalte sine studenter (dels etter råd fra sin kollega Robert M.W. Kempner) å benytte arkivmaterialet som ble tilgjengelig ved Columbia. Etter at Hilberg hadde arbeidet et par år med materialet fra Nürnberg, sendte Neumann ham til War Documentation Project i Alexandria, Virginia, der et enda mer omfattende materiale ble gjennomgått og mikrofilmet før det ble returnert til Vest-Tyskland.
Hilberg underviste ved Hunter College i New York i 1954 og ved University of Mayaguez i Puerto Rico i 1955. Han skal ha blitt presset ut av begge disse jobbene. Rektor ved Hunter College, George Shuster, hadde ifølge Hilberg antisemittiske holdninger. Shuster var i perioden 1950–1951 amerikansk administrator for Bayern (under høykommissær John McCloy), og arbeidet der for å benåde dømte krigsforbrytere.
Raul Hilberg døde i Williston, delstaten Vermont, 4. august 2007.
Historiker
Etter krigen begynte Hilberg å studere historie under to tyske emigranter som var professorer ved Columbia University; sosialhistorikeren Hans Rosenberg og statsviteren Franz Neumann. I 1951 ble han midlertidig ansatt ved universitetet for å arbeide med krigsdokumentasjonsprosjektet som ble ledet av Fritz Epstein.
Neumanns plutselige død i 1954 førte til at Hilberg fikk William Fox som sin nye veileder. Han tok doktorgraden i 1955 med en avhandling som noen år senere ble den første fjerdedelen av hans hovedverk; han mottok en utmerkelse for avhandlingen ved Columbia. Han hadde problemer med å få publisert verket, og da han ble bedt om å forkorte manus trakk han det tilbake.
Han ble ansatt ved University of Vermont i 1956, og beholdt sin stilling der til han ble professor emeritus i 1991.
Hilberg var medlem av presidentens holocaustkommisjon (1978–1979), og han var i mange år medlem av den vitenskapelige komiteen ved United States Holocaust Memorial Museum. thumb|Stanley Kubrick forberedte lenge en film om holocaust, en ide var å bruke Hilbergs hovedverk som grunnlag for manus. Kubrick hadde i likhet med Hilberg familiebakgrunn fra Galicja.
Hilberg var kjent for sitt alvor og for å være kompromissløs, brutal og direkte. Han dyrket en absolutt nøyaktighet i alle detaljer og insisterte på å påpeke unøyaktiger hos alle andre samtidig som han villig korrigerte sine egne feil. Hilberg var kjent for sin direkte og tørre stil og for eksempel på spørsmål om hva han drev med svarte han ofte kontant «jeg studerer døde jøder».
Daniel Goldhagen Hilberg er kjent for sitt harde faglige angrep på Daniel Goldhagen og for en overraskende støtte til Norman Finkelstein. Goldhagen la vekt på ideologi og følelser i kontrast til Hilberg som la vekt på institusjoner og byråkrater; Hilberg var dessuten irritert over Goldhagens feil. Hilbergs angrep på Goldhagen sprang særlig ut av grunnleggende ulikt syn på årsaken til holocaust.
Hilberg mente at Goldhagens bok Hitlers Willing Executioners var et angrep på den ledende holocaustforskereren Christopher Browning som nylig hadde gitt ut boken Ordinary men om politibataljon 101 som deltok i massehenrettelser av jøder (Goldhagens bok hadde undertittelen Ordinary Germans and the Holocaust). Ifølge Goldhagen var skytterne ikke bare villige, de var også ivrige og særlig brutale basert på spesielle antisemittiske holdninger. Hilberg mente at tyskerne ikke var spesielt antisemittiske og at antisemittismen hadde avtatt fra 1914 og mente at Goldhagen overdrev omfanget av antisemittisme.
Ifølge Hilberg tok Goldhagen feil blant annet fordi gjerningsmennene ikke alltid var tyske (et stort antall var rumenere, kroater, ukrainere, latviere og litauere samt etnisk tyske fra disse områdene) og ofrene var ikke nødvendigvis jøder. Odessamassakren ble for en stor del utført av rumenske styrker. Litauiske politimenn deltok i oktober 1941 ved massakrer på jøder i Belarus. Hilberg fremholdt at drapsspesialister som hadde avlivet omkring en fjerdedel av Tysklands psykiatriske pasienter ble overført til utryddelsesleirene i Polen.
Film Filmskaperen Stanley Kubrick var imponert over Hilbergs hovedverk Destruction of the European Jews som han leste på 1970-tallet. Kubrick forespurte Isaac Bashevis Singer om hjelp til å skrive filmmanus basert på boken, noe Singer avslo. Tidlig på 1980-tallet tok Kubrick kontakt for å få råd om en tiltenkt film om holocuast. Hilberg foreslo å basere filmen på Adam Czerniakóws dagbøker, noe Kubrick avviste fordi filmen ville fremstå antisemittisk. Hilberg spilte en sentral rolle ved tilblivelsen av i filmen Shoah (1985) av Claude Lanzmann: han fungerte både som konsulent for Lanzmann og som ekspert som opptrådte i filmen.
Sakkyndig for USAs justisdepartement Hilberg var i 15 år konsulent for Office of Special Investigations (OSI) som USAs justisdepartement etablerte for å etterforske og utvise forbrytere som etter nazitiden hadde slått seg ned i USA. De fleste sakene var mot østeuropeiske kollaboratører som hadde flyktet fra de fremrykkende sovjetiske styrkene 1944-1945. Påtalemakten trengte eksperter som kunne gjøre rede for hvordan holocaust pågikk før dødsleirene ble etablert.
Hilberg var tilfreds med oppdraget som innebar at hans perspektiv på byråkratiske prosesser var forenlig med rettsvesenets perspektiv på individuelt ansvar. Hilberg medvirket særlig i saker som gjaldt kollaboratører fra de baltiske landene og det nåværende Belarus og Ukraina. Med sin rolige, alvorstunge fremtoning og omfattende kunnskaper var han et overbevisende vitne. Hilberg medvirket som konsulent eller i vitnet i over 20 saker. Han vitnet for australske myndigheter i krigsforbrytersaken (Polyukhovich vs. Commonwealth) mot ukrainskfødte Ivan Polyukhovich (1924-1997).
Saken mot Ernst Zündel Han var på 1980-tallet sakkyndig vitne i saken mot holocausfornekteren Ernst Zündel. Zündels sakfører forsøkte å hindre Hilberg i å vitne med begrunnelse at historie er mer teologi enn skikkelig vitenskap. Dommeren avviste dette og lot Hilberg vitne. Hilberg påpekte mange faktafeil og metodesvikt i Zündels publikasjoner. I ankesaken avsto Hilberg fra å vitne på grunn av stor arbeidsbelastning og lot den yngre Christopher Browning still i retten. Sakførerens uhøflige utspørring var også en grunn til at Hilberg avsto fra å vitne i ankesaken.Goldschläger, A. (2012). The Trials of Ernst Zündel. In Holocaust Denial edited by Robert S. Wistrich. De Gruyter (pp. 109-136).
Forskning om jødeutryddelsen Raul Hilberg brukte hele sitt liv til å forske på holocaust, et begrep han for øvrig ikke likte, men etter hvert tok i bruk. Han viste at massemordet på jødene ikke var sentralisert, men at alle delene av nazistaten var involvert. Utryddelsen av jødene i Europa skjedde på samme måte i de fleste land i fire eller fem trinn:
definisjon (brennemerking og separasjon); oppsigelse av jøder og beslag av bedrift, fratatt rettigheter og eiendom; arbeidsutnyttelse og deportasjon til konsentrasjonsleirer ; utryddelse.
I hvert av disse stadiene ble det benyttet et juridisk språk og en fremtreden som gjorde at svært få eller ingen protesterte.