Pandeisme er en filosofi som omfatter en kombinasjon av panteisme og deisme. Det er en fra det greske πάν (pan) som betyr «alle» og det latinske deus som betyr «gud». Den mest omfattende bok om pandeisme ble skrevet av Max Bernhard Weinstein i 1910.
Pandeismen er troen at hele naturen, verden eller universet er skapt av en upersonlig, åndelig entitet, alt er ett, samt at intet eksisterer utenfor den virkeligheten. Dette kan ved første blikk synes å være det samme som panteismen, men det som skiller de to er at innen pandeismen er ikke guddommen bevisst sin nåværende tilstand som et manifestert, fysisk univers. Det er innen pandeismen også underforstått at guddommen senere kan gå tilbake til sin tilstand som en individuell, bevisst guddom, slik som den var før den manifesterte seg. For å sammenfatte det kortere: guddommen var selvbevisst, skapte universet av seg selv og da guddommen da ble manifestert og i viss utstrekning delt, ble den også ubevisst om seg selv.
Johannes Scotus Erigena, født ca. 810 i Irland, død ca 880, var en irsk filosof og teolog, som virket ved det karolingiske hoff. Teologien i hans hovedverk De Divisione Naturæ merkes av et tydelig preg av nyplatonismen. Han framstiller skapelsen som et utspring fra og en hjemvenden til Gud. Han understreket fornuftens og filosofiens betydning, skjønt uten å stille spørsmål ved den åpenbarte religion. Ifølge Johannes kan vi ikke oppnå noen direkte kunnskap om Gud, bare hva Gud ikke er, jamfør apofatisk teologi.
Begrepet «pandeist» ble myntet av von Moritz Lazarus og Heymann Steinthal i et bidrag til tidsskriftet Zeitschrift für Völkerpsychologie und Sprachwissenschaft: «Man lar således tenkerne fritt avgjøre om de vil kalle seg teister, panteister, ateister, deister (eller hvorfor ikke også pandeister?)».
Se også Deisme Panteisme
Litteratur Moritz Lazarus, Heymann Steinthal: Zeitschrift für Völkerpsychologie und Sprachwissenschaft. 1859, s. 262.
* Kategori:Religionsfilosofi