Den bekjennende kirke (Bekennende Kirche) var en protestantisk kirkelig bevegelse i Tyskland under nasjonalsosialismen, stiftet på et kirkemøte i Wuppertal av Martin Niemöller, Dietrich Bonhoeffer og Karl Barth 31. mai 1934 som en motvekt til og protest mot Deutsche Christen («tyske kristne»).
Etter at Deutsche Christen hadde vedtatt «arierparagrafen» i den største evangeliske Landeskirche, stiftet tre prester et «prestenødforbund» (Pfarrernotverbund) i september 1933, med oppfordring til alle tyske prester om å protestere mot paragrafen og bistå berørte parter. I løpet av oktober 1933 hadde nødforbundet fått en fast organisatorisk struktur, og i månedene frem mot januar 1934 sluttet rundt 7 000 prester seg til, dvs. rundt en tredjedel av protestantiske prester i Tyskland. Da Deutsche Christen tok til orde for at prester og andre kirkelige funksjonærer av jødisk herkomst skulle kunne sies opp, skrev presten Dietrich Bonhoeffer om paragrafen på et flygeblad at overfor en kirke som gjennomførte arierparagrafen i denne radikale formen, kunne man bare foreta seg en sann ting, nemlig å melde seg ut.Reiner Zilkenat: Daten und Materialien zur Diskriminierung, Entrechung und Verfolgung der Juden in Deutschland im Jahre 1933, november 2004 (s. 15)
Også i Norge skulle arierparagrafen dukke opp, under den tyske okkupasjonen, da prester i Bergen og Stavanger i mars 1942 oppfordret til samlet protest mot å gjeninnføre den i Grunnloven. Oppfordringen ble avslått av taktiske grunner, for her anså biskop Berggrav det uklokt å provosere tyskerne ved å motsette seg grunnlovsendringen.
Bekjennelseskirkens teologiske fundament var «Barmen-erklæringen», utformet av den sveitsiske teologen Karl Barth (1886-1968). Den forkastet nazistenes Gleichschaltung («ensretting»): «Vi forkaster den falske lære at kirken skulle kunne overlate ånden i sitt budskap eller sin tro til de skiftende, til enhver tid herskende livssyn og politiske bevegelser.»
Referanser
Kategori:Kristendom i Tyskland Kategori:Protestantisme Kategori:Det tredje rike