Christopher «Kit» Marlowe (døpt 26. februar 1564, død 30. mai 1593) var en engelsk dramatiker, poet og oversetter fra elisabethansk tid. Han var den fremste elisabethanske tragedieforfatteren før William Shakespeare, og er kjent for sine fremragende blankvers, sine intense hovedpersoner, og sitt eget utidige dødsfall.
Marlowe var den yngste av de unge studenter, university wits, i London. Han hadde syv år med humanistiske studier i Cambridge bak seg, men hans litterære begavelse var åpenbar. Han hadde slipt sine ferdigheter med oversettelser fra klassisk diktning. Allerede Marlowes første drama, Tamburlaine den store, ble en stor suksess, og det synes som samtiden forsto at nytt var kommet til engelsk teater. Det er Tamburlaines veldige patos og lidenskapelige maktbegjær som er dramaets egentlige tema. Marlowes dristige billedspråk og effektfulle øyeblikk ga dramaet nerve, og hans blankvers hadde en fri og vekslende rytme som var innovativ. Marlowe staket ut en ny kurs for engelsk drama som hans tidlige død ikke selv ble mer enn torsoen av, men han overlot scenen til en verdig etterfølger i William Shakespeare, som selv anerkjente Marlowes innflytelse og forvaltet den store arven.Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1, Gyldendal. ISBN 82-05-11663-6. Side 271.
En ordre for Marlowes arrestasjon ble utstedt den 18. mai 1593. Ingen grunn ble oppgitt, skjønt det er antatt å ha vært i forbindelse med beskyldninger om blasfemi — et manuskript antatt å ha vært skrevet av Marlowe skal etter sigende ha inneholdt «vile heretical conceipts». Han ble ført for det kongelige råd for utspørring den 20. mai, og etter dette ble han beordret å rapportere til dem daglig. Ti dager senere ble stukket i hjel av Ingram Frizer. Om drapet hadde forbindelse med hans arrest har aldri blitt påvist.Nicholl, Charles (2006): «By my onely meanes sett downe: The Texts of Marlow's Atheism» i: Kozuka, Takashi & Mulryne, J.R.: Shakespeare, Marlowe, Jonson: new directions in biography. Ashgate Publishing, s. 153.
Tidlig liv thumb|Marlowe ble døpt i kirken St. Georges i Canterbury, hvor kun kirketårnet står igjen i dag. Marlowe var sønn av en skomaker i Canterbury ved navn John Marlowe og dennes hustru Catherine.Dette er minnet i navnet til byens hovedteater, Marlowe Theatre, og ved byens museer. Imidlertid ble kirken St. George's brent ned i brannen som følge av Baedeker Blitz under den andre verdenskrig og ble deretter revet i etterkrigstiden, kun kirketårnet står igjen i sørenden av Canterburys High Street. Datoen for når han ble født er ukjent, men han ble døpt den 26. februar 1564, og det er sannsynlig at han ble født noen dager tidligere. Han var således kun to måneder eldre enn sin samtidige William Shakespeare, som ble døpt den 26. april 1564 i Stratford-upon-Avon.
Marlowe begynte på The King's School i Canterbury (hvor et hus er i dag oppkalt etter ham) og siden på Corpus Christi College ved University of Cambridge. Han mottok sin Bachelor of Arts i 1584.«Marlowe, Christopher» i: Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 bind, 1922–1958. I 1587 nølte skolen med å belønne ham med en mastergrad på grunn av et rykte om at han hadde konvertert til katolisismen og hadde til hensikt å gå på det engelske college i Reims i Frankrike for å forberede seg til å bli prest.
Imidlertid ble hans grad gitt som planlagt da det kongelige råd (Privy Council) blandet seg inn på Marlowes vegne, og ga ham anerkjennelse for hans «trofaste handlemåte» og «gode tjeneste» for dronningen.For en fullstendig avskrift, se Peter Fareys nettsted for Marlowe Hva Marlowes tjeneste innebar ble ikke utdypet av rådet, men dets brev til myndighetene i Cambridge har ført til mange spekulasjoner, hovedsakelig teorien om at Marlowe fungerte som en spion som arbeidet for Francis Walsinghams såkalte hemmelige tjenester.Hutchinson, Robert (2006): Elizabeth's Spy Master: Francis Walsingham and the secret war that saved England. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0 297 84613 2. s. 111. Det er dog ingen direkte bevis som støtter denne teorien, skjønt rådets brev i seg selv er bevis for at Marlowe hadde tjenestegjort for de engelske myndighetene i et eller annet forhold.
Litterær karriere thumb|Tittelsiden til den tidligste publiserte teksten til Edvard den andre (1594) Dido, dronning av Kartago var Marlowes første drama. Det var muligens skrevet i samarbeid med Thomas Nashe. Det korte dramaet ble første gang trykt i 1594 av bokselgeren Thomas Woodcock, og tittelsiden oppgir at det var skrevet av Marlowe og Nashe, foruten at det ble spilt av skuespillertroppen Children of the Chapel, opprinnelig bestående av gutteskuespillere. Disse sluttet å ha faste opptredener i 1584, men det synes som om de hadde sporadiske framføringer helt fram til begynnelsen av 1590-tallet. Det er derfor usikkert når Dido ble satt opp, men en gang mellom 1587 og 1593 er det sannsynlige tidsrommet.Logan, Terence P., & Denzell S. Smith, red. (1973): The Predecessors of Shakespeare: A Survey and Bibliography of Recent Studies in English Renaissance Drama. Lincoln, NE, University of Nebraska Press. ss. 24-26.
Tamburlaine var det første stykke av Marlowe som beviselig ble satt opp på en scene i London i 1587. Stykket er en milepæl i tidlig engelsk drama ved å være et vendepunkt fra klosset språkføring og løs fortellergang hos tidligere engelske dramatikere, og til et friskt og levende språk og intelligent kompleksitet. Det er også blant de aller første engelske skuespill som benyttet seg av blankvers.The Sixteenth Century: Topics. Se særlig mellomseksjonen hvor forfatteren på dette nettstedet viser hvordan en annen tidligere student fra Cambridge, Thomas Preston, lot sin tittelfigur uttrykke sin kjærlighet i et populært stykke som ble skrevet rundt 1560 og sammenligner disse «klossete» tekstlinjer med Doktor Faustus som adresserer Helena av Troja Sammen med Thomas Kyds drama Den spanske tragedie er Tamburlaine betraktet som begynnelsen på den modne fase av elisabethansk teater. Tamburlaine var en suksess, og ble raskt fulgt opp med Tamburlaine Del II.
Jøden fra Malta, antagelig skrevet en gang mellom 1589 og 1590, om en maltesisk jødes barbariske hevn mot byens autoriteter, har en prolog avlevert av en figur som representerte Niccolò Machiavelli. Dens handling består av religiøs konflikt, intriger og hevn, fortalt mot et bakteppe av den politiske maktkampen mellom Spania og Det osmanske rike.
Edvard den andre var et stykke som opprinnelig hadde den lange tittelen The Troublesome Reign and Lamentable Death of Edward the Second, King of England, with the Tragical Fall of Proud Mortimer, og ble første gang satt opp i 1592 eller 1593. Dets handling er om avsettelsen av kong Edvard II av England av hans baroner og dronningen, som er fortørnet over innflytelsen som kongens favoritter hadde i hoffet og statens affærer. Det er et av de tidligste historiske skuespill i England, og således en nyvinning fra Marlowe. Historiske skuespill hadde inntil da vært krønikespill, og Shakespeares Henrik VI er et eksempel på den gamle typen hvor en konges navn i tittelen ikke var avgjørende for handlingen. Marlowe ga isteden en historisk karakterstudie, denne gangen av en svak og udugelig konge, dels av hans dronning som utvikler seg fra en tålmodig hustru til en hevngjerrig kvinne som tar sin manns fiende til sin elskede. «Det er antagelig også første gangen i engelsk dramatikk at en kvinnes karakterutvikling tegnes.»Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1, Gyldendal. ISBN 82-05-11663-6. Side 270.
Massakren i Paris er et kort og enklere skuespill som synes å være gjort av Marlowe. Grunnen til tvilen er at den eneste bevarte tekstkopien av stykket synes å være en rekonstruksjon fra hukommelsen av den teksten som skuespillerne framførte,Deats, Sarah Munson (2004): «'Dido Queen of Carthage' and 'The Massacre at Paris'» i: Cheney, Patrick: The Cambridge Companion to Christopher Marlowe. Cambridge, England: Cambridge University Press. ISBN 0-521-82034-0. s. 193. og stykket ble satt opp ti ganger i tiden 21. juni til 27. september 1594. Stykket forteller om Bartolomeusnatten, en voldsom massakre natten til 24. august 1572 da mellom 1000 og 2000 hugenotter i Paris ble myrdet, og som av engelsk publikum ble oppfattet som et av de aller mørkeste eksemplene på katolsk forræderi. Den bevarte tekstkopien har mye vold og vitser om drap, men lite om de sosiale verdier som muligens var i stykket, unntatt i en lang monolog i begynnelsen av stykket. Stykket har en lydløs (uten replikker) «engelsk agent» som i påfølgende tradisjon har blitt identifisert som Marlowe selv og hans forbindelser til de hemmelige tjenester.Wilson, Richard (2004): «Tragedy, Patronage and Power» i: Cheney, Patrick, 2007, s. 207 Sammen med Den tragiske historie om doktor Faustus er Massakren i Paris betraktet som Marlowes farligste skuespill, ettersom oppviglere og agitatorer i London kastet seg på stykkenes tema for å fremme mord på flyktninger fra Nederlandene, og faktisk blir dronningen advart om denne muligheten i stykkets siste scene.Nicholl, Charles (1992): «Libels and Heresies» i: The Reckoning: The Murder of Christopher Marlowe. London: Jonathan Cape. ISBN 0224031007. s. 41.Hoenselaars, A. J. (1992): «Englishmen abroad 1558-1603» i: Images of Englishmen and Foreigners in the Drama of Shakespeare and His Contemporaries. Madison, New Jersey: Fairleigh Dickinson University Press. ISBN 0838634311. ss. 78-79.
thumb|Plakat i silketrykk fra 1936 og 1941 for en oppsetning av Doktor Faustus ved Maxine Elliott Theatre i New York City Doktor Faustus, basert på den anonyme tyske boken Historia von D. Johann Fausten, var den første dramatiserte utgaven av legenden om Faust. Marlowe følger opplegget til den tyske fortellingen i hvordan den lærde Faustus selger sin sjel til djevelen i bytte med kunnskap og «et liv i 24 år i vellyst». Mens andre versjoner av «djevelens pakt» kan bli sporet tilbake til 300-tallet, avviker Marlowe betydelig ved å la sin tittelfigur være ute i stand til å «brenne sine bøker» eller angre seg hos en barmhjertig Gud for å få sin kontrakt annullert mot slutten av stykket. Marlowes Faustus blir isteden slitt i stykker av demoner og blir dratt skrikende til helvete. Doktor Faustus er et tekstproblem for litteraturforskerne, da stykket er meget redigert (og muligens sensurert) og omskrevet etter Marlowes død. To versjoner av stykket eksisterer: en quarto fra 1604, også kjent som A-teksten, og en quarto fra 1616 eller B-teksten. A-teksten ble således første gang trykket elleve år etter Marlowes død og minst tolv år etter at det første gang ble satt opp. Mange forskere betrakter A-teksten som mest representativ for Marlowes opprinnelige tekst, ettersom det inneholder uregelmessige figurnavn og idiosynkratisk staving, kjennemerker for en tekst som benytter forfatterens håndskrevne manuskript, eller hva som på engelsk kalles «foul paper», som en hovedkilde. B-teksten utelater en del tekst og legger til en vesentlig tekstmengde.
Marlowes skuespill var enormt suksessfulle, uten tvil takket være den imponerende tilstedeværelse på scenen av skuespilleren Edward Alleyn. Han var uvanlig høy for sin tid, og de staute rollene som Tamburlaine, Faustus og Barabas ble antagelig skrevet spesielt for ham. Marlowes skuespill var fundamentet i repertoaret til Alleyns teaterselskap, Admiral's Men, gjennom hele 1590-tallet.