Adelesaken gjelder to rettssaker avgjort i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Når det henvises til Adelesaken menes som regel den første saken. I den første saken ble Norge dømt for brudd på artikkel 8(2) i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det ble ikke konstatert brudd på artikkel 6 og artikkel 13. Den andre Adelesaken avviste Menneskerettighetsdomstolen som åpenbart grunnløs.
Den første Adelesaken er en av flere saker hvor Menneskerettsdomstolen har fattet en avgjørelse som gjelder foreldres rett til samvær med egne barn når barnevernet har overtatt omsorgen for barnet/barna. Spørsmålet er særlig aktuelt når barnevernet vurderer å fatte vedtak om at barnet skal adopteres. Dom i saken ble avsagt i 1996.
Den første Adelesaken har dannet grunnlag for behandlingen av andre lignende saker og norsk Høyesterett har brukt den i sine drøftinger i flere andre saker. Dom i saken ble avsagt i 2002.
Saken var omdiskutert.
Adelesakene i Menneskerettsdomstolen
Kort om sakens bakgrunn Opplysningene om sakens bakgrunn er hentet fra Lovdatas norske gjengivelse av Adelesak nr. 1 i Menneskerettighetsdomstolen. Lovdata sin tekst er sterkt forkortet. Klager (barnas mor) hadde flere barn og saken dreide seg om kontakt med datteren S.
En norsk statsborger fikk i 1977 sønnen C. Hun var da 17 år.
Den 14. november 1989, da sønnen C. var 12 år, overtok myndighetene midlertidig omsorgen for C. i medhold av barnevernloven av 17. juli 1953 nr. 14, idet det var nødvendig for å bevare barnets helse og utvikling.
Den 24. april 1990 ble det truffet vedtak om permanent overtagelse av omsorgen for C. 19. juni ble vedtaket likevel opphevet, idet det ville påføre C. større skade dersom det kom til ny konflikt mellom mor og myndighetene. Denne avgjørelsen ble opprettholdt av Fylkesmannen i Hordaland 13. mars 1991. C. har bodd hos mor siden mai 1990.
7. desember 1989 fødte klager datteren S. Barnevernet ble kontaktet umiddelbart, som følge av klagers vanskelige situasjon og forholdene omkring sønnen C. På et møte 8. desember 1989 mellom klager, hennes advokat og barnevernsmyndighetene ble klagerens situasjon diskutert. Den 13. desember 1989 bestemte lederen for klient- og pasientutvalget i bydel 24 (Røa) midlertidig å overta omsorgen for datteren S. i henhold til barnevernloven § 11.
I sin rapport til nemnda anbefalte barnevernsmyndighetene den 30. mars 1990 at datteren S. ble plassert i fosterhjem med mulighet for fremtidig adopsjon. Rapporten anbefalte videre at klager ikke lenger skulle ha besøksrett, og at adressen til fosterforeldrene ble holdt hemmelig.
Den 2. mai 1990 vurderte nemnda saken under ledelse av en dommer fra Oslo byrett. Nemnda traff den 3. mai 1990 (dissens 4-2) vedtak om at klager ble fratatt omsorgen for datteren S. og fratatt foreldreansvaret. Datteren S. ble plassert i fosterhjem med sikte på adopsjon. Klager ble nektet besøksrett, og fosterforeldrenes adresse skulle ikke være kjent for klager.
Våren 1991 flyttet klager til Danmark, hvor hun nå bor sammen med sønnen C.s far. Sønnen C. bor og arbeider i København. Klager fikk en ny datter 14. desember 1991. Ifølge danske myndigheter har barnets utvikling vært god. Datteren S. bor fremdeles hos sine fosterforeldre. Det var ikke truffet noen adopsjonsavgjørelse.
Opplysningene ovenfor er hentet fra Menneskerettighetsdomstolen sin avgjørelse av 07. august 1996 i sak EMDN-1990-17383. Opplysningene er ikke oppdatert etter dette.
Mor klaget nemndas avgjørelse inn for Menneskerettighetsdomstolen.
Rettslig grunnlag for klagen. Den europeiske menneskerettskonvensjon
Den europeiske menneskerettskonvensjonen var tidligere en konvensjon Norge hadde sluttet seg til og var anerkjent i norsk rett. Konvensjone er i dag inkorporert i norsk rett og er en del av menneskerettsloven (Lov 21 mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett).
Artikkel 6. Retten til en rettferdig rettergang
1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.
(Her er kun gjengitt den innledende bestemmelsen, som ble behandlet i Adelesak nr. 1. Artikkel 6 inneholder også nærmere bestemmelser om hva offentlig rettergang innebærer og hensynene knyttet til dette. Punkt 2 og 3 i bestemmelsen dreier seg om rettighetene til siktede i straffesaker.)
Artikkel 8 (1). Retten til respekt for privatliv og familieliv
1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
Artikkel 8 (2). Retten til respekt for privatliv og familieliv
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Artikkel 13. Retten til et effektivt rettsmiddel
Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap.
Menneskerettsdomstolens avgjørelser i Adelesakene
Adelesak nr. 1 (1996)
Dommen ble avsagt 07. august 1996 og har saksnummer EMDN-1990-17383. Av Lovdata fremgår:
«Klagen ble fremsatt for Kommisjonen 10. oktober 1990. Klager hevdet at hennes rett til respekt for familielivet var blitt krenket som følge av myndighetenes vedtak om overtagelse av omsorgen for hennes datter, fratakelse av foreldreansvaret som forelder, manglende besøksrett samt vedtakenes varighet og manglende rettferdighet. Klager hevdet videre at art. 6(1), retten til rettferdig rettergang innen rimelig tid, var krenket. Hun hevdet også at hun ikke hadde hatt effektiv prøvingsrett hva gjaldt forhold under art. 8, slik at også art. 13 var krenket.
I sin rapport av 17. januar 1995 fant Kommisjonen enstemmig at art. 8 ikke var krenket hva gjaldt vedtaket om overtagelse av omsorgen og forlengelsen av denne overtagelsen. Kommisjonen mente (dissens 11-2) at art. 8 var krenket hva gjaldt vedtaket om fratakelsen av foreldreansvaret og besøksretten. Kommisjonen fant videre (dissens 12-1) at det ikke var grunn til å behandle spørsmålet om krenkelse av art. 6(1), samt enstemmig at det ikke var grunn til å behandle påstanden om krenkelse av art. 13. Saken ble brakt inn for Domstolen av Kommisjonen og den norske regjering.»
Norge dømt for brudd på artikkel 8(2) i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Det ble ikke konstatert brudd på artikkel 6 og artikkel 13.
Premiss 78 i Adelesak nr. 1 er i sin helhet oversatt av Norsk Høyesterett se sitat fra avgjørelsen Rt-2001-14, se nedenfor.
Adelesak nr. 2 (2002)
Dommen ble avsagt 10. oktober 2002 og har saksnummer EMDN-2002-12750. Av Lovdata fremgår:
«Saken omhandlet hvorvidt et vedtak om adopsjon var en krenkelse av den biologiske morens rett til privatliv etter artikkel 8. Domstolen kom til at ingenting tilsa at Norge hadde gått utenfor sin skjønnsmargin i saken. Domstolen avviste også klagerens anførsel om brudd på artikkel 46.
Saken ble avvist som åpenbart grunnløs.»
Norsk Høyesterett om Adelesakene
Norsk Høyesterett henviser til Adelesakene i flere rettsavgjørelser. Nedenfor er gjengitt uttalelser fra Høyesterett i noen av sakene.
Nå det i nedenstående sitater står "jeg" og "etter min mening" er det førstvoterende i Høyesterett som skriver og en mening som alle eller et flertall av Høyesteretts dommere har sluttet seg til. Det dreier seg om Høyesteretts mening. Høyesteretts mening regnes som gjeldende rett.
Fra Rt-2001-14
Høyesterett uttaler i dommen: «For sammenhengens skyld siterer jeg hele premiss 78 fra Adele Johansen-saken ( EMD-1990-17383):
« Domstolen finner at overtakelsen av omsorgen for et barn normalt bør anses som et foreløpig tiltak som skal oppheves så snart omstendighetene tillater det, og at ethvert iverksettelsestiltak når det gjelder midlertidig omsorg bør være i samsvar med det endelige mål å forene den biologiske forelder og barnet (se særlig den ovennevnte Olssondommen (nr. 1) ( EMD- 1983-10465 ), side 36, pkt 81). I denne forbindelse må det finnes en rimelig balanse mellom barnets interesse i å forbli i offentlig omsorg og forelderens interesse i å bli gjenforent med barnet (se for eksempel den ovennevnte Olssondommen (nr 2) ( EMD-1987-13441 ), side 35 -36, pkt 90, og den ovennevnte Hokkanendommen ( EMD-1992-19823 ), side 20, pkt 55). Ved denne avveiningen vil Domstolen legge spesiell vekt på hva som er best for barnet, noe som, avhengig av art og alvor, kan gjøre at forelderens interesser må settes til side. Forelderen kan, som hevdet av staten, i særdeleshet ikke være berettiget etter konvensjonens artikkel 8 til at det treffes tiltak som ville skade barnets helse og utvikling.
I denne sak har klageren blitt fratatt sitt foreldreansvar og sin rett til samvær i forbindelse med varig plassering av datteren i fosterhjem med sikte på adopsjon av fosterforeldrene (se punktene 17 og 22 ovenfor). Disse tiltakene var spesielt vidtrekkende idet de fratok klageren sitt familieliv med barnet og de var ikke i samsvar med målet om å gjenforene dem. Slike tiltak bør bare anvendes i ekstraordinære tilfeller (« exceptional circumstances ») og kan bare rettferdiggjøres hvis de er motivert av et dominerende hensyn til barnets beste (« overriding requirement to the child's best interests ») ... »
Det er etter min mening nærliggende å forstå vilkåret etter norsk rettspraksis om at det må foreligge sterke grunner for å samtykke til adopsjon mot biologisk forelders vilje, i lys av det som her sies, især kravet om at slike tiltak bare bør anvendes i ekstraordinære tilfeller. Jeg tilføyer at jeg ikke finner grunnlag for å begrense betydningen av den prinsipielle uttalelsen i Adele Johansen-saken ( EMD-1990- 17383 ) til tilfeller der barnet er blitt fratatt moren som spedbarn.» Sitat slutt.
Fra Rt-2002-908
Høyesterett uttaler i dommen: «Når det er vedtatt omsorgsovertakelse, kan det altså etter § 4-19 andre ledd første punktum bestemmes at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær. Dette skjer etter en bred skjønnsmessig vurdering, der fylkesnemnda og domstolene må ta i betraktning det generelle utgangspunktet i barnevernloven § 4-1 - at det ved avgjørelser etter lovens kapittel 4 skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet.
Skjønnet må videre utøves under hensyn til artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjon en ( EMK ) om respekt for familieliv og Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis i tilknytning til denne bestemmelsen. Domstolens syn er blant annet kommet til uttrykk i dommen fra 1996 i saken Adele Johansen mot Norge ( EMD-1990-17383 ). I punkt 78 i dommen tar domstolen utgangspunkt i at omsorgsovertakelse normalt bør være et foreløpig tiltak med sikte på gjenforening, og at det må finnes en rimelig balanse mellom barnets og forelderens interesse. Det heter at domstolen ved denne avveiningen vil legge « spesiell vekt på hva som er best for barnet, noe som, avhengig av art og alvor, kan gjøre at forelderens interesser må settes til side », og at det « i særdeleshet » ikke skal treffes tiltak som « ville skade barnets helse og utvikling ». Videre fremgår det at tiltak som ikke er i samsvar med målet om gjenforening, bare bør anvendes « i ekstraordinære tilfeller » og bare « hvis de er motivert av et dominerende hensyn til barnets beste ».