thumb|right|upright|Bilde av forskjellige typer brett. thumb|Åtte surfere med 240 cm lange surfebrett. Et surfebrett er et flytende brett som brukes til surfing. Brettene har ofte lav vekt, men er samtidig sterke nok til å bære vekten til en stående person som surfer en bølge.
Historie Surfebrettene ble oppfunnet i gamle Hawaii, der de ble kjent som pappa ' e han nalu på det hawaiiske språket. De ble laget av lokale tretyper som koa med lengder over 460 cm, hvilket gjorde dem svært tunge i forhold til moderne surfebrett. Siden har surfebrettene utviklet seg ved at det har blitt tatt i bruk andre materialer, samt forskjellige utforminger og bruk av styrefinner.
Moderne surfebrett er laget av polyuretan- eller polystyrenskum dekket med et lag av glassfiberduk, samt polyester eller epoksy, hvilket resulterer i lette og sterke surfebrett som har god flyteevne og manøvrerbarhet. Det første surfebrettet av polystyren ble konstruert tidlig på 1960-tallet av Reginald Sainsbury da isolasjonsfirmaet han jobbet hos i England var interesserte i utvikle produkter til fritidsmarkedet. Siste utvikling i surfebrettindustrien er bruk av karbonfiber- og kevlarkompositter, samt eksperimentering innen biologisk nedbrytbar og miljøvennlig harpiks fra organiske kilder. Omtrent 400 000 surfebrett produseres hvert år.
Størrelser Valg av surfebrett type og størrelse kan være komplisert, avhengig av blant annet: Ferdigheter, fysisk form og surfestil Bølgeforhold Kroppsdimensjoner til surferen (høyde og vekt)
Tradisjonelt har man valgt brett basert på høyden til surferen, hvilket betyr at betyr at en høyere surfer generelt ville blitt anbefalt et lengre brett. Standardmålene på surfebrett har lenge vært lengde, bredde og tykkelse. Mer nylig har man også begynt å ta vekten til surferen med i beregningen, hvilket betyr at en tyngre surfer generelt vil bli anbefalt et brett med mer volum.
Nybegynnere blir ofte anbefalt å velge et brett med mye volum, mens man nærmest må være proffsurfer for kunne stå på brettene med minst volum. For eksempel kan noen anbefale en ganske fersk surfer å gå for 1,1 L/kg (liter per kg kroppsvekt), mens en proffsurfer kanskje velger et brett med litt under 0,4 L/kg. Med bakgrunn i dette eksempelet ville en nybegynner på 80 kg blitt anbefalt et brett på 88 liter, mens mens en proffsurfer ville blitt anbefalt et brett rundt 32 liter.
Nettstedet surfsimply.com foreslår følgende verdier: Bruksområde Brettvolum UtøvervektSurfe i hvitt vann, lære å stå og styre1,11 L/kg0,9 kg/LPadle ut, reise seg opp i blått vann0,83 L/kg1,2 kg/LLære seg å svinge0,77 L/kg1,3 kg/LSnu og svinge tilbake mot bølgen0,56 L/kg1,8 kg/LAggressiv surfing0,37 L/kg2,7 kg/LProffnivå0,33 L/kg3,0 kg/L
Volumet varierer på tvers av brettyper. Følgende tabell angir vanlige volum.
Brettype Typisk volum Typisk lengdeKortbrett25 L–35 L165 cm–195 cmFunboard40 L–50 L180 cm–240 cmLangbrett60 L–100 L275 cm–330 cmStand Up Paddle (SUP)250 L300 cm–340 cm
Brettyper og varianter Kortbrett Siden det ble funnet en optimal blanding for uretanskum i slutten av 1960-årene av Gordon Clark har kortbrett med lengde mellom vært en vanlig type. Disse har ofte spiss nese og enten rund eller nesten firkantet hale og typisk med tre finner (men av og til bare to eller opptil fem). Kortbrett er raskere å manøvrere enn andre typer brett, men flyter dårligere på grunn av lite volum. Dette gjør det vanskeligere å bli med på bølger, og krever at bølgen er brattere, større og kraftigere, samt en veldig sen start (såkalt «take-off») hvor surferen blir med på bølgen i det kritiske øyeblikket før det bryter.
Bonzer er en brettype designet av Campbell-brødrene som har to langsgående dype og konkave kanaler, en stor senterfinne samt to til fire mindre sidefinner. Kanalene utnytter venturieffekten ved at vannet styres gjennom en relativt trang passasje langs brettet, hvilket gir allsidige og kontrollerte kjøreegenskaper.
Hybrid Moderne hybridbrett har vanligvis en lengde mellom og en mer avrundet profil og haleform. Disse brettene brukes vanligvis i mindre bølger, kan ha mange forskjellige finneoppsett, og handler mer om å ha det moro enn høy ytelse eller utføring av triks. Hybridbrett kan være enklere å kjøre for nybegynnere, og har generelt god ytelse i bølgeforhold hvor mer tradisjonelle kort og langbrett sliter.
Fisk thumb|Et håndlaget 180 cm fiskebrett med balsatre. Fiskebrett (engelsk: Fish) refererer vanligvis til brede og korte brett under 180 cm (6 fot) med en fiskeformet hale («swallow»), og oppstod som en videreutvikling fra knebrett i 1967 av Steve Lis. Noen andre kjente fiskebrett-formere er Skip Frye, Larry Mabile og Steve Brom. Fiskebrett har vanligvis en finne på hver side og egner seg bra for mindre bølger. Brettformen ble populær igjen tidlig på 2000-tallet da den kjente surferen Tom Curren kjøte et slikt brett på en ASP-konkurranse i Hossegor.
Noen ganger blir fiskenavnet også brukt om andre brettyper (f.eks. kortbrett eller mini-kortbrett) hvor det er brukt lignende hale, men disse brettene mangler en del av de andre egenskapene beskrevet i dette avsnittet.
Funboard Funboard er en mellomting av kort- og langbrett, og har vanligvis en lengde mellom 210 til 240 cm (7 til 8 fot). De er populære blant nybegynnere og andre surfere som går over fra lang- til kortbrett. Funboard beholder mye av manøvrerbarheten til et kortbrett, men i likhet med langbrett flyter de bedre og har mer stabilitet hvilket gjør det enklere å bli med på bølger.
Gun Gun-brett er laget for store bølger, og har lengde mellom 210 til 370 cm (7 til 12 fot). Brettene er tynne og smale, og har typisk en, tre eller fire finner. Utseende minner om kortbrett, men med størrelsen til et langbrett. Gun-brett brukes ofte på steder med store bølger som Waimea Bay, Jaws (Hawaii), og Mavericks.
Langbrett thumb|Et langbrett som måler 335 cm langt og er 12 cm tykt. Langbrett har som regel lengde mellom 270 til 370 cm (9 til 12 fot), en enkelt finne og stor rund nese. Noseriders er en type langbrett hvor surferen kan gå frem på brettet og styre ved å stikke tærne i vannet. Et annet navn på noseriders er «Malibu», eller bare «Mals», oppkalt etter oppkalt etter Malibue i California hvor slike brett egner seg bra for bølgeforholdene. Mals varierer fra 270 til 430 cm (9 til 14 fot) eller 90 cm (3 fot) høyere enn surferen. Fordelen med et langbrett er betydelig flyteevne og stor planeflate hvilket gjør det mulig å surfe på bølger som er for små for kortbrett. Langbrett er mer egnet for nybegynnere siden de gjør det enklere å bli med på bølger. Under de rette bølgeforholdene kan erfarne surfere styre et langbrett ved å la tærne henge i vannet fremfor nesen (engelsk: «toes on the nose», eller «hang ten»). Langbrett er betydelig enklere å lære å stå på enn kortbrett på grunn av den gode stabiliteten, og mange sliter derfor med overgangen til kortbrett.
Klassisk langbrett Klassiske langbrett var trolig de første brettene brukt til stående surfing, og ble brukt i det gamle Hawaii fra det sjette århundret. Brettene er av solid treverk med lengde 270 til 910 cm (9 til 30 fot), og ble brukt da hawaiierne utøvde den gamle kunsten Hoe he's nalu. Surfing ble opprinnelig brakt til Hawaii-øyene av polynesiere, og er i dag populært i hele verden. De klassiske langbrettene ble skåret ut av solid treverk, og hadde lengder mellom 300 og 430 cm (10 til 14 fot), og veide så mye som 70 kg. Både menn og kvinner, kongelige og vanlige folk surfet, men de lengste brettene (Olo) var forbeholdt de kongelige.Legendariske Surfere Volum 1 av Malcolm Gualt-Williams I det 19. århundret ankom kristelige misjonærer Hawaii som mente at surfing var en synd, og surfingen døde nesten helt ut. I nyere tid har erfarne surfere og brettbyggere laget kopier av Olo og Alaia-brett i et forsøk for å utforske røttene til sporten.
Tidlig i det 20. århundret fantes det bare en håndfull mennesker som surfet i verden, og stort sett på Waikiki. I 1912 fikk surfingen et oppsving igjen da den tidligere hawaiiske OL-svømmeren Duke Kahanamoku brakte surfingen til fastlandet i USA og Australia, og på grunn av dette fått tilnavnet «den moderne surfingens far». Fra dette punktet ble surfing en svært viktig del av strandlivet i California. Stranden i Malibu i Los Angeles county var så populær blant de tidlige surferne at langbrettene som ble brukt fikk tilnavnet Malibu-brett. I 1920-årene ble det tatt i bruk hule trebrett kalt «hollowboards» som var laget av kryssfinér eller planker. Disse brettene var vanligvis 460 til 610 cm (15 til 20 fot) og svært lette i forhold til de tidligere brettene. Surfingen tok virkelig av på 1950-tallet som følge av at det ble en sport, og det ble utviklet brett i balsatre. Brettlengden holdt seg ganske lik med et gjennomsnitt på 320 cm (10,5 fot), og begynte nå å bli produsert i større skala.
På slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet hadde langbrett utviklet seg ganske nært det designet som sees i dag.
Langbrett fortsatte å være populære inn i 1960-årene, og man fikk et teknologisk sprang ved å gå over fra balsatre til polyuretan og glassfiber. Kortbrett oppstod også i 1960-årene, og hadde en snittlengde på 200 cm (6 fot og 6 tommer). «Kortbrett-revolusjonen» endret surfingen radikalt ved å gjøre det mulig å både ta krappere svinger og oppnå høyere hastigheter, og gjorde nesten langbrettene avleggs. Tidlig på 1990-tallet fikk langbrett en ny oppvåkning, og nye langbrett ble bygd med inspirasjon fra designelement i kortbrett. Mange gjenoppdaget den rolige og avslappende surfingen med langbrett og klassiske manøvre som ikke er mulig på kortbrett. Mange surfere lever nå med filosofien om å surfe med ulike brett og surfestiler avhengig av bølgeforholdene.
Moderne langbrett Det moderne langbrettet har fått mange endringer gjennom årene, og har i dag mye lavere vekt. Polyuretanskum og glassfiber gir bedre flyteevne og mindre friksjon mot vannet. Dagens brett er typisk 240 til 300 cm, mens noen brett er opptil 370 cm (henholdsvis 8 til 10 fot, og opptil 12 fot). Stående padlebrett har også fått en vekkelse, og er ofte laget av styren med lengde opptil 430 cm (14 fot) for økt stabilitet. Klassiske langbrett har beholdt mye av det opprinnelige designet, inkludert en enkelt finne, høy vekt og god oppdrift. Et langbrett med enkeltfinne gjør det mulig å pivot-svinge brettet slik at man kan forbli i bølgens «curl» (bølgeveggen, fremsiden av en brytende bølge). De mange teknologiske fremskrittene har ført til at det har oppstått mange ulike varianter av klassiske langbrett.
2+1 Et 2+1 langbrett er kanskje det mest allsidige langbrettet, og har god manøvrerbarhet. Noen ganger kalles disse brettene «enkeltfinne med støttehjul», men 2+1 brettet blander faktisk funksjonene i de klassiske langbrettene med tri-fin. Finnene på 2+1 gir stivheten og stabiliteten til et klassisk langbrett, og blander de med styrken og kjøre egenskapene til et tri-fin-brett.
Minitanker En minitanker er en kortere og mer manøvrerbar variant av langbrett, og brukes vanligvis av kortere personer som barn og kvinner for bedre kontroll.
Malibu Malibu-brett er oppkalt etter Malibu i California, og er noe smalere enn andre langbrett. Nesen og halen er vinklet oppover for ekstra manøvrerbarhet, noe som er nyttig for de verdenskjente høyrehåndsbølgene på Malibustranden. Den klassiske formen har lenge blitt brukt av erfarne surfere, og har blitt rost for sin ytelse og manøvrerbarhet. To klassiske triks som kan utføres på Malibu er «Hang Fives» og «Hang Tens» som går ut på at suferen går til fronten av surfebrettet og henger tærner over brettets nese. Andre klassiske triks er «Soul Arch», «Drop Knee Turns», «Head Dips», «Switch Stance», osv.
Olo Olobrettene var opprinnelig reservert kun for de kongelige på Hawaii grunnet sin størrelse og vekt, og kan være over 730 cm (24 fot) plange med vekt opptil 90 kg.
Alaia