Jakob Sande (1906–1967) var en norsk dikter og forfatter fra Dale i Sunnfjord i Fjaler kommune.
Han gav i sin levetid ut ti diktsamlinger og tre novellesamlinger. Mange av diktene hans ble tonesatt og ble populære viser. Sande ble en folkekjær dikter i løpet av sin karriere, og flere av diktene er fremdelessvært populære.
Diktningen spinner rundt flere temaer som vestlandsnaturen, sjømannslivet, livet på bygden, dikt som tar opp sosiale spørsmål og dikt som tar for seg klassiske temaer som kjærligheten og døden. Diktene veksler fra grotesk humor, som i «Kallen og katten» og «Likfunn», til sentimentale og følelsesladde dikt som «Fløytelåt» (tonesatt av Geirr Tveitt) og «Vesle Daniel». Han er også representert i Norsk salmebok 2013 med «Det lyser i stille grender», «Kvar gong Jesu namn eg nemner» («Åndeleg sjømannssong») og «Du som låg i natti seine».
Liv Barndom og skolegang mini|Jakob Sandes far var klokker i Dale kirke, og under en gudstjeneste i denne kirken skal han ha skrevet sitt første dikt. Jakob Sande ble født som nummer tre i en søskenflokk på sju, der fem søsken vokste opp. Foreldrene hans var Andreas og Ragna Margrethe (født Barsnes) Sande. Moren sang for barna og fortalte mange fortellinger i hjemmet. Hun hadde også et svært åpent hjem der det stadig var folk innom. Blant dem som jevnlig var på besøk, var familien til forfatteren Jens Olavson Espedal (1898-1925)<ref>[https://forfattarar.sfj.no/writer/jens-olavson-espedal/ «Jens Olavson Espedal», Forfattarar frå Sogn og Fjordane]</ref> i tillegg til en taterfamilie. Særlig fortellertradisjonen fra taterne skulle prege Jakob Sandes senere forfatterskap.Ove Eide. Jakob Sande. Liv og diktning. Samlaget, 2006 ISBN 978-82-521-6497-8, side 92
Andreas Sande, Jakobs far, var lærer og klokker. I tillegg var han ordfører i bygden i to perioder, fra 1914 til 1916 og fra 1920 til 1926. Han var også formann i skolestyret og hadde flere lokale verv i tillegg til at han satt i fylkesstyret for Venstre. Han var litteraturinteressert og abonnerte på flere blader og tidsskrifter i tillegg til at han introduserte sønnen for skriftene til nynorskforfattere som Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg, Per Sivle og Anders Hovden. Hjemmet var et typisk «venstrehjem» preget av målsak, ungdomslagsbevegelsen og politisk engasjement.Ove Eide, side 105-106
Han begynte på folkeskolen i Dale 16. august 1913 og var en flink elev som utmerket seg med svært gode stiler. Sitt første dikt skal han ha skrevet som tolvåring under en kjedelig preken i Dale kirke. O Herre Gud! Lad ei din tjener lenger strække sin preken ud. Nu er jeg mett av hans ord! Jeg lenges hjem til mitt middagsbord.Ove Eide, side 116-118
Vinteren 1920 begynte Sande på framhaldsskole i Fjaler før han gikk et år på Falchs Pensjonatskole, en privatskole i Dale uten eksamensrett. Der fikk han undervisning tilsvarende første år på middelskolen. Andre år tok han på Nordfjordeid, og han tok eksamen der i 1923. Etter at han flyttet fra Dale i 1922, 16 år gammel, bodde han aldri tilbake til bygden, bortsett fra en periode da han søkte jobb.
Høsten 1923 begynte Jakob Sande på latinlinjen på Eid gymnas, uten at han satte store spor etter seg i nærmiljøet. Historiene som gikk om han i bygden i ettertid, handlet i hovedsak om fyll og bråk. På skolen var han kjent som en god elev, men han måtte ta eksamen om igjen etter at han strøk i latin.Ove Eide, side 122 Han skrev dikt mens han var på Eid, blant annet «Festsong» til russemiddagen i 1925. Han hadde også diktet «Mot Dag» på trykk i Gula Tidend 23. november 1923, en uke før han fylte 17 år. Året etter fikk han tre dikt på trykk i samme blad («Til Sunnfjord», «Emigrantens velfar» og «Minneord over Sjurd Helgeland»), og i 1925 trykket både Gula Tidend og Tidens Tegn «Olavskvad», et hyllestdikt til Olav den hellige. Samme år trykket også Tidens Tegn «Augustkveld», et dikt som senere skulle bli med i Sandes første diktsamling.Ove Eide, side 141-142 I 1925 gjorde han sitt første forsøk på å få et forlag til å trykke diktene hans. Han sendte et manuskript til Olaf Norlis forlag, men fikk avslag.Ove Eide, side 145
I stedet for å ta eksamen opp igjen på Nordfjordeid begynte han å studere norsk, tysk og historie på Firda gymnas på Sandane over nyttår i 1926. Han gikk bare ett semester på denne skolen, men han gjorde seg der bemerket som underholder med musikk og diktlesning både av egne og andres dikt.Ove Eide, side 127 I løpet av halvåret på Sandane hadde han kommet godt igang med skriving til det som skulle bli debutboken, Svarte næter. I juleheftet Firdaljos, utgitt av elevlaget på skolen, hadde han med et dikt i utgaven i 1926; «Lærarane ved Firda gymnas».Ove Eide, side 128-129 Gula Tidend trykket også et dikt av ham dette halvåret. «Du bonde», som senere skulle bli utgitt i debutsamlingen under tittelen «Bondesalme», stod på trykk 18. februar.Ove Eide, side 144 Avslaget året før hadde ikke skremt ham, og han gjorde et nytt forsøk på å få utgitt en diktsamling i 1926. Nå sendte han manuskriptet til Aschehoug, men også de gav ham avslag.Ove Eide, side 146
Studietid og litterær debut 1. september 1926 begynte Jakob Sande på språkstudier på Universitetet i Oslo. Høstsemesteret 1932 fullførte han en språklig-historisk embedseksamen med karakteren Laud og 2,37 i gjennomsnittskarakter.Ove Eide, side 133 Hovedoppgaven skrev han om Johan Sebastian Welhaven, og den hadde tittelen Eit par av Welhavens nasjonale romansor, samanlikna med kjeldor og tradisjon.Ove Eide, side 175 Våren etter tok han pedagogisk eksamen. Han trivdes ikke særlig godt i Oslo og kalte en plass byen for «nordens Babylon og Gomorra».Ove Eide, side 131
I løpet av studietiden fikk Sande kontrakt med Gyldendal forlag og gav ut sin første diktsamling, Svarte næter i 1929. Høsten 1927 sendte han et manuskript med tittelen Det skalv ein streng til Gyldendal. Manuskriptet ble vurdert av Sigurd Hoel som mente Sande hadde talent, men at manuskriptet trengte bearbeiding. Jakob Sande fikk det derfor i retur med beskjed om å jobbe videre med det. I februar 1928 sendte han det inn igjen uten at Hoel mente det hadde blitt gjort store nok forandringer. Han ba ham derfor være tålmodig og bruke mer tid. Dette tok Sande på alvor og jobbet med manuskriptet i et og et halvt år før han sendte det inn på nytt. Han hadde da skrevet 20–30 nye dikt og endret navn på samlingen til Svarte næter.Ove Eide, side 147-148 Denne gangen var det Carl Nærup som gjorde den endelige vurderingen. Han konkluderte «Jeg skulde tro denne mand har en Fremtid som Digter. Altsaa: anbefales.»Ove Eide, side 148 Svarte næter fikk svært god mottakelse fra kritikerne.Ove Eide, side 157
mini|Halldis Moren var Sandes første store kjærlighet En annen litterær debutant i 1929 var Halldis Moren. Gjennom opplesningskvelder ble Jakob Sande kjent med henne, og han ble dypt forelsket. Hun dro året etter til Sveits hvor hun ble i tre år i arbeide som sekretær, og Sande holdt kontakt med henne gjennom brevveksling. Seksten av Sandes brev er fremdeles bevart og forteller om en svært forelsket mann. Halldis Moren Vesaas fortalte senere at Jakob Sande fridde til henne kvelden før hennes senere ektemann, Tarjei Vesaas, gjorde det samme.Ove Eide, side 164 Sande tok avslaget fra Moren svært tungt. I denne perioden skrev Sande på det som skulle bli hans andre diktsamling, Storm fra vest. Den kom ut 16. oktober 1931 og har flere dikt med kjærlighet som hovedtema. Manuskriptet ble sendt til Gyldendal i august samme år og var på 69 dikt, der 47 av disse ble med i den endelige utgivelsen. Også denne utgivelsen ble godt mottatt av anmeldere.Ove Eide, side 183-189
I juleheftet Jul i Sunnfjord i 1931 stod Jakob Sandes kanskje mest kjente dikt på trykk. «Julekveld», eller «Det lyser i stille grender» som diktet er mest kjent som, stod på trykk i en versjon som er tilnærmet lik den som er kjent i dag. Diktet stod da med fem strofer, men Sande strøyk senere sistestrofen fordi han ikke var fornøyd med den. I senere publikasjoner, som Norsk Salmebok 2013 er strofen med. Diktet har blitt tonesatt av ni komponister, men det er Lars Søraas d.y.s melodi som har blitt den mest kjente.Ove Eide, side 189-190
I tiden han bodde i Oslo var ikke Jakob Sande aktivt med i lag- og foreningsliv. Han var av og til i Studentersamfunnet, og etter at han hadde fått utgitt bøker var han med på opplesinger og andre arrangementer fra scenen.Ove Eide, side 249
Sjømannsliv og i Dale Jakob Sande hadde siden ungdomstiden hatt lyst til å dra til sjøs, men han fikk ikke lov av foreldrene sine før han hadde tatt en utdannelse. Da han hadde avlagt pedagogikkeksamen våren 1933 fikk han seg hyre som sjømann på spesialvilkår på M/S «Villanger» tilhørende rederiet Westfal-Larsen, der han mønstret på i Rotterdam i midten av september. En dekksgutt på båten gikk skift og tjente 35 kroner måneden. Sande derimot hadde ikke vakter som de andre. Han hadde fri når båten lå i havn og hver natt, og han tjente bare 1 krone i måneden.Herbjørn Sørebø, Ludvig Eikaas. Fløytelåt: eit naturlyrisk møte med diktaren Jakob Sande. Samlaget, 1996, side 19 Oppgavene han gjorde ombord var vasking, pussing og maling av nagler og annet forefallende arbeid. Jakob Sande trivdes med sjømannslivet og så senere tilbake på dette som noe av det beste i livet sitt.Ove Eide, side 225–239
mini|Sjømannskirken i Rotterdam; kirkebygget er det samme som på Sandes tid, selv om det er flyttet Fra Rotterdam gikk båten til Panama, Los Angeles, Vancouver og Portland. Der mønstret han på MS «Høyanger» som gikk langs kysten av Peru og Chile, rundt til Buenos Aires, nordover til USA og så til Oslo via Rotterdam. I sjømannskirker og andre steder på land underholdt Sande innimellom med diktlesing og felespill. Ombord observerte han for det meste, men han skrev også noen dikt til andre på båten. Mange av diktene i samlingen Frå Sunnfjord til Rio som kom i 1933, handler om sjømannslivet, og mange av disse kan knyttes direkte til det han opplevde som sjømann. Også i senere diktsamlinger vendte han tilbake til sjømannsmotiv.
Mens han var i utenriksfart skrev han også for Dagbladet. Fem reisebrev stod på trykk mellom november 1932 og august 1933. Planen hans var også å utgi disse i bokform, men dette ble det aldri noe av.
Ett eller flere års erfaring som sjømann i utenriksfart var vanlig blant unge norske menn inntil 1960-årene, og Sandes fire år eldre forfatterkollega Nordahl Grieg hadde noen år tidligere gjort en lignende reise og skrevet om den.
Etter at han mønstret av bodde Jakob Sande i Dale fra sommeren 1933 mens han forsøkte å etablere seg som forfatter og skribent. Han søkte og på diverse stillinger, men han ville ikke jobbe i skolen, som han var utdannet til.Ove Eide, side 250–256 I Dale følte han seg utenfor, men han fikk også noen gode venner, blant andre legefamilien i bygden. Fruen i huset, Majken Krüger (født Trönnberg) var svensk, og Sande gav henne blankofullmakt til å oversette tekstene hans til svensk. Man kjenner til tre noveller hun oversatte, og en av dem, «Brørne frå Rognaldsvika», stod på trykk i det svenske bladet Vårt hem i 1935. Den skal ha blitt godt mottatt i Sverige. Inspirert av dette sendte Sande et manus til det svenske forlaget Bonnier uten at det ble antatt der.
Han var litt med i kulturlivet i Dale og hjemfylket og skrev blant annet en prolog til en fest for to fremtredende politikere fra Fjaler og til et karneval i ungdomslaget i Dale. I 1932 var det et stort stemne for norsk-amerikanere i Førde, hvortil Sande skrev diktet «Helsing til Sunnfjord-amerikanarane paa Sunnfjordtunet 26/6 1932.
Høsten 1933, altså kort tid etter at han kom tilbake til Norge, gav han ut diktsamlingen Frå Sunnfjord til Rio. Boken ble møtt med blandede kritikker, særlig sjømannsdiktene ble omdiskutert.Ove Eide, side 191-193
Fredrikstadårene mini|Fredrikstad høiere almenskole; Jakob Sande arbeidet som lektor der fra 1935 til 1946