thumb|Adventdalen og Adventfjorden med utløpet i Isfjorden, og Longyearbyen lufthavn nede til høyre. Adventfjorden er en 8 km lang og 3,5 km bred fjord som avslutter Adventdalen og munner ut i Isfjorden ved Longyearbyen på Spitsbergen på Svalbard. Innerst ved fjordens sørvestbredd ligger Store Norske Spitsbergen Kulkompanis gruveanlegg og administrasjonssenteret Longyearbyen. På sørvestsiden litt nord for Longyearbyen er det havneanlegg for utskiping av kull, og import av utstyr og varer til øysamfunnet. Ytterst i fjorden på vestsiden ligger Hotellneset med kullager og Svalbard lufthavn. Ytterst i fjorden på østsiden ligger Revneset med den nedlagte gruvebyen Advent City.
Adventfjorden er en sørlig sidefjord om lag midt i Isfjorden, og er en grunn, nedsenket U-dal uten terskel. Innerst skaper Adventelva et stort, bredt tidevannsdelta. Adventdalens og Longyeardalens samlede nedbørsområde på 694 km² forsyner fjorden med ferskvann, sedimenter og næringsstoffer. Dybden er 60–80 meter midtfjords og inntil 100 meter ved utløpet i Isfjorden. Forskjellen på flo og fjære er inntil 159 cm. Mye av den marinbiologiske forskningen som er gjort på Svalbard i nyere tid, er gjort i de svært ulike fjordene Adventfjorden, Kongsfjorden og Rijpfjorden, hvor de to førstnevnte er fjordene hvor de største forskningsmiljøene på Svalbard er lokalisert. Mengden forskningsresultater og -data om livet og økologien i disse to fjordene er omfattende, og Adventfjordens biologi og økologi kan stå som et referansepunkt for resten av Isfjorden og Svalbard.
Navnet på fjorden er en norsk forvanskning av det engelske navnet Adventure Bay. Navnet stammer sannsynligvis fra den engelske hvalfangstskuta «Adventure», som søkte havn i Isfjorden i 1656.. Besøkt 9. mars 2013
Bruk og utforskning av fjorden thumb|Turisthotellet på Hotellneset 1908, samme år som det ble flyttet inn til Longyearbyen. thumb|Advent City på Revneset, et britisk gruvesamfunn i drift 1905-08. thumb|Den Norske Nordhavsexpedition 1876-78, med D/S «Vøringen» som kartla Adventfjorden.
Adventfjorden var på 1600-tallet en av flere tilfluktshavner for fangstskuter, og et russisk jaktfelt for jakten på land siden 1800-tallet. Men fjorden og dalen var mindre viktig såpass tidlig, for de ytre kyst- og fjordstrøkene samt Grønfjorden var mer besøkte med sin beliggenhet nærmere de sentrale fangstfeltene i vest. De indre fjordene var ofte isfrie selv om vinteren.Rossnes, Gustav: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr. 127, Oslo 1993. Det er ikke funnet eldre levninger enn fra andre halvdel av 1800-tallet, men øyenvitneskildringer av pomorhytter antyder at da russiske pomorene kan ha drevet jakt med utgangspunkt i Hotellneset. Ishavsskipperen Søren Zachariassen fra Tromsø besøkte Hotellneset første gang i 1862 og hevdet at det stod et pomor-russisk fangsthus der – også andre hevdet å ha sett opptil flere russiske fangsthytter her så sent som i 1870Rossnes, Gustav: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940, Norsk polarinstitutt Meddelelser nr 127, Oslo 1993, side 74., men ingen er bevart for senere undersøkelse.Hultgreen, Tora: Den russiske fangsten på Svalbard, Universitetet i Tromsø, Stensilserie B nr 64 2003, side 183-209.
Cruisetrafikk startet med norske og tyske skip på 1890-tallet. Richard With var en pioner, og Vesterålens Dampskibsselskap startet i 1896 opp med seks sommerturer fra Hammerfest til 360 kroner, og reiste et turisthotell på Hotellneset hvor passasjerene kunne jakte i Adventdalen eller delta på fjordturer i påvente av neste ukes returskip. I 1897-sesongen førte Otto Sverdrup båten S/S «Lofoten» på denne ruten, og selv om hotellet raskt ble avviklet, så fortsatte cruiserutene utover 1900-tallet i konkurranse med Bergenske Dampskibsselskab og Nordenfjeldske Dampskibsselskab. Cruisebåtene besøkte mange områder, men Adventfjorden og Grønfjorden hadde bosetninger, skjermede fjordstrøk og rolige havner hvor grunnlaget var tilstede for å legge inn både post- og varefrakt og aktiviteter for passasjerene. Cruisetrafikken har forblitt viktig i hele Isfjorden-området helt til våre dager.
Fra 1900 ble det drevet ut kull fra tertiær både ved Hotellneset, Skjæringa og Revneset. Etableringen av Longyearbyen i 1904 skapte økt skipstrafikk på Adventfjorden. Selskapet A/S De Norske Kulfelter drev gruvene i Hiorthhamn fra 1917, og på 1920-tallet var det omfattende gruvedrift også i Longyeardalen. Dette medførte mer sjøtransport og lagring av kull like ved strandflatene. Særlig på sørbredden i Longyearbyen og på Hotellneset har det vært lagret kull i mer enn hundre år, med tilhørende forurensing av fjorden på disse stedene. Helt i øst strekker Sjøområdet seg innover mot elvedeltaet, og dette området er i dag svært forurenset av skrap og husholdningsavfall som er lempet ned i strandkanten.
Det er fire kaianlegg på Adventfjordens sørbredder: Sjøområdet er eldst med eldre, private båtnaust ved Longyearelvas utløp. Vest for elvedeltaet er den gamle kullhavna med fast kaiplass for Sysselmesteren på Svalbards skip «Nordsyssel» og universitetenes forskningsskip. Videre følger laste- og cruisehavnen ved kraftverket under Skjæringa, hvor det losses stykkgods og lastes kull, og hvor cruiseskip, turistbåter, havnebåter og Kystvakten har fast ankringsplass. Til sist følger kullhavnen på Hotellneset, som er privat marina og lagerplass for kullet som skal eksporteres. En betydelig mengde cruise- og forskningsskip ankrer opp ute i fjorden så lenge den er isfri. Det går månedlige bulkskip med varer til Longyearbyen, mens kull hentes bare én gang årlig. Eksporten av kull over Adventfjorden er (2013) minimal, det meste av kullet dekker kraftverkets behov. Longyear Havn eies av Lokalstyret og har egne vedlikeholdsskip. I 2012 ble det innført lostjeneste i Adventfjorden, og Longyear Havn fikk oppgaven med å stille tilbringerskip på oppdrag av Kystverket.Longyear Havn , Longyearbyen Lokalstyre. Besøkt 28. desember 2013.
Det foregår ingen vesentlig fangst i området lenger, og bare et svært begrenset fiske. Fjordene i øygruppen ligger innenfor vernesonen og kan derfor brukes av norske kystfiskere, men mangelen på viktige matfisker gjør fisket lite økonomisk viktig. Ved Svalbard er det bare rekefisket nord og vest for øygruppen som har et visst omfang, og trålerne søker ofte havn ved Longyearbyen.
Inne i fjorden ved Hiorthhamn ligger vraket av skipet «Telanbo», som ble brukt som anleggsskip for televirksomhet på 1980-tallet og ble senket her i 1991.Se hva de fant på havbunnen på Svalbard, NRK 9. september 2012. I 2003 ble det åpnet sjøkabel med optisk fiber som formidler internett, kringkasting og Svalsats satellittdata, mellom Norge og Svalbard via Harstad på fastlandet, og via Adventfjorden og Isfjorden på Svalbard.
Longyearbyen har egen dykkerklubb som dykker i Adventfjorden og Isfjorden for øvrig.Longyearbyen dykkerklubb - dykking.no. Besøkt 1. januar 2014. Svalbard Seilforening er også en bruker av fjorden med sine kajakker, seilbrett og seilbåter.I Adventfjorden (bilde) på svalbardseilforening.com/bilder/ Besøkt 2. januar 2014.
Forskning thumb|Bygningen til Svalbard Forskningspark, Universitetssenteret på Svalbard og Svalbard museum, ved Adventfjorden. thumb|Universitetet i Tromsøs forskningsskip R/V «Helmer Hanssen» på forskningstokt, oppankret i Adventfjorden.
Europeiske stormakter innledet en intens kartleggings- og forskningsvirksomhet fra 1700-tallet, men fokuset lå stort sett utenfor Isfjorden. Et tidlig unntak var den svenske ekspedisjonen til Adolf Erik Nordenskiöld som i 1864 undersøkte Isfjordens geologi, helt inne ved Kapp Thordsen. Neste større framstøt ble Den Norske Nordhavsexpedition i 1876–78 som utforsket Adventfjorden systematisk, anført av Georg Ossian Sars og Henrik Mohn, og med den unge assistenten Fridtjof Nansen fra Bergens Museum om bord. Selv om hovedmotivet for denne ekspedisjonen var fiskerienes behov, ble det også gjort grunnforskning.
I 1896 foretok lektor E. Jørgensen en botanisk ekspedisjon til Adventfjorden og Sassenfjorden, på oppdrag fra Bergens Museum.Polarhistorie, 1896 , Norsk polarinstitutt. Den britiske oppdagelsesreisende William Martin Conway gjennomførte en ekspedisjon opp Adventdalen samme år., besøkt 4. mars 2013 Utover 1900-tallet ble fjorden regelmessig besøkt av ulike forskningsekspedisjoner, selv om hovedvekten de første årene ble lagt på botanikk og geologi på land, snarere enn marinbiologi eller oseanografi.
Med etableringen av Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) på sørbredden av fjorden i 1995, og etablering av en rekke biologiske forskningsfelt ulike steder i Adventdalen, har et biologisk student- og forskningsmiljø blitt bygget opp rundt dalen og fjorden. Det står en fast målestasjon i fjorden like utenfor utløpet av Longyearelva ved universitetet. UNIS foretar årlig kartlegging av biologien i fjordene på Svalbard, inklusive Adventfjorden. De fleste studier gjøres om våren eller sommeren, men en studie i den isfrie vinteren 2006–07 ga viktig innsikt i bunnfaunaen også på denne årstiden.
Geologi og landformer thumb|Adventelvas utløp skaper store tidevannsflater med mudder og slam som gir rikt liv for alger, krepsdyr og vadefugler. I sen jura var Svalbard oversvømt av grunt hav og det ble avsatt fosfatrike, tynne lag av kalksand (Brentskardhaug). På Vest-Spitsbergen var havet dypere og ga godt sammenpressede, tynne sandsteinslag fra jura. Havet var varmt og fullt av marint liv, og ga grunnlag for oljerikdommer over hele verden. Men det dekkende havet over Svalbard ga derimot ganske liten sedimenttilførselRamberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 392. og gjør det lite sannsynlig med oljefunn fra jura-kritt her. Svart eller mørkt grått slam fra jura har avsatt skiferaktige bergarter over mye av Svalbard, men de er bare bevart i Grønfjorden samt i et langt belte fra Bohemanflya, Janusfjellet og Adventfjorden i nordvest til Agardhbukta i sørøst, og videre derfra til Kong Karls Land (Agardhfjell, Rurikfjell). De inneholder fossiler av muslingen Buchia, andre bløtdyr og ammonitter, for eksempel på østsiden av Adventfjorden. På Janusfjellet er det dessuten funnet en fiskeøgle samt svaneøglen Tricleidus svalbardensis fra sen jura. Ved overgangen til kritt overtar en gul-grønn leirstein av glaukonitt (Myklegardfjell), som kan tyde på dypere hav.Ramberg, Ivar (red), Landet blir til – Norges geologi. 2007, side 414. Samtidig ble Svalbard i kenozoikum hevet hele 3 000 meter, mest i nord.
Norge og Svalbard drev videre nordover – så sent som ved inngangen til paleogen for 65 millioner år siden lå Svalbard bare 60° nord. Det var temperert løvskog med mye bøk ved dagens Isfjorden, mens strendene langs havbukten var preget av torv mellom elvene. Gastropoder (snegler) og mange slags muslinger og fisk overtok havene. En midlertidig utvidelse av havbukten i sentralbassenget før eocen, for ca. 60 millioner år siden, ga oversvømming av nye deler av sentralbassenget og avsetning av sandstein nye steder (Basilika, Grumantby). De øverste, sedimentære lagene fra paleogen og neogen ligger således over de kullførende lagene fra tidlig-paleogen. Vi ser utspring av sandstein fra Basilika- og Grumantby-formasjonene som tydelige framstikkende former i fjellene rundt Longyearbyen. I eocen fra om lag 55 millioner år siden økte avsetningen av sedimenter (Frysjaodden), og snart ble dette så omfattende at avsetningene fylte opp sentralbassenget og bygde opp fast land fra vest mot øst (Battfjell). Denne nye kyst-oppbyggingen sees i fjellene som skråstilte lagstrukturer (klinoformer) på tvers av de generelle sedimentlagene, eksempelvis i Adventtoppen like ved Longyearbyen. Da havbukta ble fylt igjen, oppstod det bare sedimentdanning i elvedalene (Aspelintopp), hvor torvvekst ga de øverste, tynne kullagene.