Anna Laetitia Barbauld (1743–1825) var en prominent britisk poet, essayist, litterær kritiker og barnebokforfatter på 1700-tallet.
Barbauld hadde en suksessfull karriere i en tid hvor profesjonelle kvinnelige forfattere var sjeldne. Hun var en anerkjent lærer ved det fornemme Palgrave-akademiet og en nyskapende barnebokforfatter, hennes berømte begynnerbøker ga grunnlaget for en pedagogisk modell for mer enn et århundre.McCarthy, William. «Mother of All Discourses: Anna Barbauld’s Lessons for Children». Culturing the Child, 1690–1914: Essays in Memory of Mitzi Myers. Red. Donelle Ruwe. Lanham, MD: The Children’s Literature Association and the Scarecrow Press, Inc. (2005). Hennes essay demonstrerte at det var mulig for kvinner å være engasjert i politikken, og andre kvinnelige forfattere etterlignet henne.Armstrong, Isobel. «The Gush of the Feminine: How Can we Read Women's Poetry of the Romantic Period?» Romantic Women Writers: Voices and Countervoices. Reds. Paula R. Feldman and Theresa M. Kelley. Hanover: University Press of New England (1995); og Anne K. Mellor. «A Criticism of Their Own: Romantic Women Literary Critics». Questioning Romanticism. Red. John Beer. Baltimore: Johns Hopkins Univ. Press (1995). Kanskje vel så viktig var hennes poesi, som dannet fundamentet til utviklingen av romantikken i England.Janowitz, Anne. Women Romantic Poets: Anna Barbauld and Mary Robinson. Tavistock: Northcote House (2003). Barbauld var også en litterær kritiker og hennes antologi over 1700-tallets britiske romaner bidro til å etablere den litterære kanon som vi kjenner i dag.
Barbaulds litterære karriere endte brått i 1812 med utgivelsen av hennes dikt Eighteen Hundred and Eleven (Attenhundre-og-elleve) som kritiserte Storbritannias deltagelse i Napoleonskrigene. Anmeldelsene var ondskapsfulle og hatske, noe som sjokkerte Barbauld og hun utga ingenting mer i resten av sitt liv.Barbauld, Anna Letitia. Anna Letitia Barbauld: Selected Poetry and Prose. Reds. William McCarthy and Elizabeth Kraft. Peterborough: Broadview Press Ltd. (2002), 160. Hennes omdømme ble ytterligere skadet da de mange romantiske poeter som hun hadde inspirert i glanstiden under den franske revolusjonen vendte seg imot henne i deres senere, mer konservative år. På 1800-tallet ble Barbauld husket kun som en pedantisk barnebokforfatter og stort sett glemt på 1900-tallet. Men med framveksten av feministisk, litterær forskning på 1980-tallet ble interessen for hennes forfatterskap fornyet.McCarthy, William. «A ‘High-Minded Christian Lady’: The Posthumous Reception of Anna Letitia Barbauld». Romanticism and Women Poets: Opening the Doors of Reception. Reds. Harriet Kramer Linkin and Stephen C. Behrendt. Lexington: University Press of Kentucky, (1999).
Tidlig liv thumb|Anna Laetitia Barbauld Barbauld ble født den 20. juni 1743 ved Kibworth Harcourt i Leicestershire, England. Hennes far, pastor John Aikin, var rektor ved dissensskolen Kibworth-akademiet og prest ved nærliggende presbyterianske kirken. Hennes families bosted ved Kibworth gjorde det mulig for Barbauld å lære latin, gresk, fransk, italiensk og mange andre fag som ble betraktet som upassende for kvinner den gang. Barbaulds hang for studier bekymret hennes mor som fryktet at hun skulle ende som ugift på grunn av sitt intellekt; de to ble aldri så nære som hun og hennes far.Rodgers, Betsy. Georgian Chronicle: Mrs Barbauld & her Family. London: Methuen & Co. Ltd. (1958), 30. Likevel var hennes mor stolt av hennes prestasjoner og skrev senere om sin datter: «En gang kjente jeg faktisk en liten pike som var like ivrig etter å lære som hennes lærere var etter å lære henne, og som to år gammel kunne lese setninger og små fortellinger i sin kloke bok, likefrem, uten staving, og et halvt år senere kunne lese like godt som de fleste kvinner, men jeg aldri kjent en annen tilsvarende, jeg tror jeg aldri vil».Sitert og oversatt fra Anna Letitia Le Breton, Memoir of Mrs. Barbauld, including Letters and Notices of Her Family and Friends. London: George Bell and Sons (1874), 23–24.
I 1758 flyttet familien til det snart berømte Warrington-akademiet i Warrington hvor hennes far var blitt tilbudt en lærerstilling. Akademiet trakk til seg mange begavelser, blant annet naturfilosofen og teologen Joseph Priestley, og det ble kjent som et «Athen i nord» for dets stimulerende atmosfære.Rodgers, 38. En annen inspirasjon kan ha vært den franske revolusjonære Jean-Paul Marat; opptegnelser ved skolen antyder at han var «lærer i fransk» der på 1770-tallet. Han kan også ha vært en frier til den vakre, intellektuelle Barbauld; han skrev angivelig til John Aikin og erklærte sin hensikt med å bli engelsk borger og for å gifte seg med henne.Rodgers, 44. Archibald Hamilton Rowan ble også forelsket i Barbauld og beskrev henne som «fylt med stor skjønnhet, tydelige spor som hun beholdt til sine siste år. Hennes person var slank, hennes hudfarge var utsøkt lys med blomstringen av perfekt helse; hennes trekk regelmessige og elegante og hennes mørkeblå øyne strålte med intelligent lys og skjønnhet».Sitert og oversatt fra Rodgers, 51–52. Til tross for hennes mors bekymring fikk Barbauld mange tilbud om ekteskap på denne tiden — og som hun avslo.
Første litterære suksess og ekteskap thumb|Joseph Priestley (ca. 1763): «Fru Barbauld har fortalt meg at det var ved gjennomlesning av noen av mine vers som først oppmuntret henne til å skrive poesi.»Schofield, Robert E. The Enlightenment of Joseph Priestley: A Stud of His Life and Work from 1733 to 1773. University Park: Pennsylvania State University Press (1997), 93.I 1773 utga Barbauld sin første bok med dikt etter at hennes venner hadde rost dem og overbevist henne om å trykke dem. Samlingen, ganske enkelt kalt Poems (Dikt) gikk gjennom fire revisjoner i løpet av ett år og suksessen overrasket henne.Rodgers, 57. Barbauld ble en respektert litterær personlighet i England på Poems alene. Det samme året hadde hun og hennes bror John Aikin sammen utgitt Miscellaneous Pieces in Prose (Blandede stykker i prosa) som også ble godt mottatt. Essayene, de fleste skrevet av Barbauld, ble positivt sammenlignet med de av Samuel Johnson.Rodgers, 61–62.
I mai 1774, til tross for noen «bange anelser», giftet hun seg med Rochemont Barbauld, barnebarn av en fransk hugenott og tidligere elev ved Warrington. I henhold til Barbaulds niese Lucy Aikin:
«Hennes hengivenhet til herr Barbauld var illusjonen av en romantisk forestilling – ikke et av ømt hjerte. Hadde hennes sanne hengivenhet blitt tidlig trukket fram av en mer koselig hjemmeatmosfære ville hun aldri ha tillatt seg selv å bli ført bort av skrullete demonstrasjoner av amorøs henrykkelse, eksplodert av teatralske franske manérer, eller ha unnfanget av en slik overdreven lidenskap som et trygg fundament som man kunne reise en edruelig struktur for hjemlig lykke. Min far tilskrev den uheldige forbindelsen for en stor del til ulykkelige påvirkning til [Jean-Jacques Rousseaus] ‘Nouvelle Heloise’, herr B etterliknet St. Preux. [Barbauld] ble informert av en sann venn at han hadde opplevd et overfall av sinnssykdom, og ble bedt om å bryte forlovelsen av denne grunn.— «Deretter» svarte hun, «om jeg nå skal skuffe ham, vil han iallfall bli sinnssyk». Til dette kunne det ikke være noe svar; og med en form for en desperat sjenerøsitet sprang hun inn i hennes melankolske skjebne».Sitert og oversatt fra Le Breton, 42–43.
Etter bryllupet flyttet paret til Suffolk, ikke langt fra hvor Rochemont var blitt tilbudt en menighet og en gutteskole.Rodgers, 63–4. Barbauld benyttet denne tiden og omskrev noen salmer, et vanlig tidsfordriv på 1700-tallet, utga dem som Devotional Pieces Compiled from the Psalms and the Book of Job (Andaktsstykker satt sammen fra Salmenes og Jobs bok). I tillegg til dette er hennes essay «Thoughts on the Devotional Taste, on Sects and on Establishments» («Tanker om den oppbyggelig smak, om sekter og om statskirken») som forklarte hennes teorier om den religiøse følelse og problemene knyttet til institusjonaliseringen av religionen.
Det synes som at Barbauld og hennes ektemann var bekymret for at de ikke ville få et eget barn og i 1775, etter kun et års ekteskap, forslo Barbauld overfor sin bror at de skulle adoptere et av hans barn:
«Jeg er oppmerksom på at det er ikke en liten sak vi spør om; heller ikke kan det være lett for en foreldre å gi fra seg et barn. Det jeg vil si, fra et nummer, én kan man lettere gi fra seg. Selv om det er stor fysisk forskjell i lykke om en person har barn eller ingen barn, gjør det, antar jeg, liten eller ingen om han har tre, eller fire, fem, eller seks, for fire eller fem er nok for å utøve all sin omsorg og hengivenhet. Vi vil vinne noe, men du vil ikke tape noe».Sitert og oversatt fra Rodgers, 68.
Etterhvert aksepterte hennes bror og paret adopterte Charles; det var for ham som Barbauld skrev sine mest berømte bøker Lessons for Children (Leksjoner for barn, 1778–1779) og Hymns in Prose for Children (Hymner i prosa for barn, 1781).
Palgrave-akademiet Barbauld og hennes ektemann tilbrakte elleve år som lærere ved Palgrave-akademiet i Suffolk. Fra tidlig av var Barbauld ikke bare ansvarlig for bestyre egen husholdning, men også skolens; hun var regnskapsfører, hushjelp og husmor.McCarthy, William. «The Celebrated Academy at Palgrave: A Documentary History of Anna Letitia Barbauld’s School». The Age of Johnson: A Scholarly Annual 8 (1997), 282. Skolen ble åpnet med kun åtte elever, men da ekteparet forlot skolen i 1785 var det rundt førti gutter innskrevet, et vitnemål på det gode omdømmet som skolen hadde fått.McCarthy, «Academy», 284–5. Ekteparets pedagogiske filosofi tiltrakte seg dissentere så vel som anglikanere. Palgrave erstattet den strenge disiplinen i tradisjonelle skoler som eksempelvis Eton, hvor fysisk avstraffelse var vanlig i rettssaker utført av elevene selv, med et system av «bøter og moralprekener» og selv, antagelig, «ungdomsrettssaker», det vil si rettsmøter styrt av elevene selv.McCarthy, «Academy», 292. Istedenfor det tradisjonelle studiet av klassikerne tilbød skolen et praktisk pensum som fremmet vitenskap og moderne språk. Barbauld var selv lærer i lesning og religion for de yngste guttene, og geografi, historie, komposisjon og retorikk og vitenskap for de eldre klassene.McCarthy, «Academy», 298.
Barbauld var en dedikert lærer, skapte en «ukentlig krønike» for skolen og skrev teaterstykker som elevene framførte.McCarthy, «Academy», 306. Barbauld hadde en grunnleggende innflytelse på mange av sine elever; en som senere fikk stor framgang var William Taylor, fremragende forsker i tysk litteratur, refererte til Barbauld som «mor til hans forstand».Sitert fra Rodgers, 75.
Politisk deltagelse og Hampstead thumb|Medaljong for «Komiteen for avskaffelse av slavehandelen», slått av Josiah Wedgewood.I september 1785 forlot ekteparet Barbauld Palgrave for en tur i Frankrike; Rochemonts mentale helse hadde forverret seg, og han var ikke lenger i stand til å fungere som lærer.Rodgers, 92. I 1787 flyttet de til Hampstead, hvor Rochemont ble spurt om å lede et presbyteriansk kapell. Det var her Barbauld ble nær venn av dramatikeren Joanna Baillie. Selv om ekteparet ikke lenger ledet en skole, oppga de ikke sitt engasjement i pedagogikken, og hadde ofte en eller to elever boende hos seg, anfalt av nære venner.Rodgers, 101–2.
Det var på denne tiden den franske revolusjonen hadde sin glanstid, og Barbauld utga sine mest radikale skrifter. Fra 1787 til 1790 forsøkte Charles James Fox å overbevise Underhuset om å vedta en lov som ga dissenterne fulle borgerrettigheter. Da denne loven ble nedstemt for tredje gang skrev Barbauld en av sine mest lidenskapelige pamfletter, An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts (En adresse til motstanderne av opphevelsen av…). Leserne var sjokkert over å oppdage at såpass velbegrunnede argumenter kunne komme fra en kvinne.