Angrepet på Danmark i 1940

<onlyinclude>

Angrepet på Danmark i 1940 (Unternehmen Weserübung-Süd) var det tyske angrepet på Danmark 9. april under 2. verdenskrig. Angrepet var et ledd i angrepet på Norge i 1940 (Weserübung-Nord). Kodenavnet kan oversettes til norsk som Weser-øvelse; Weser er en elv i Tyskland.

Danmark var strategisk sett ikke viktig for Tyskland, med unntak av at Danmark kunne benyttes som utgangspunkt for operasjoner mot Norge og sikring av forsyningslinjene til styrkene i Norge. Opprinnelig gikk planen ut på å presse Danmark til å godta at tyske land-, sjø- og luftstridskrefter kunne benytte dansk territorium, men etter en endring i planene krevde Hitler at både Norge og Danmark skulle invaderes. Det danske forsvaret var både tallmessig og utstyrsmessig underlegent det tyske, og de danske styrkene utkjempet en kort motstandkamp. Etter to timer kapitulerte den danske regjeringen av frykt for at tyskerne skulle bombe København slik de hadde gjort i Warszawa under felttoget i Polen i september 1939. Enkelte avdelinger fortsatte å kjempe etter at kapitulasjonen var et faktum, men etter ytterligere to timer ble alle kamphandlingene innstilt.

Opptakten

Våren 1939 begynte det britiske marinedepartementet å anse Skandinavia som en potensiell slagmark i en fremtidig konflikt med Tyskland. Den britiske regjeringen var lite villig til å involvere seg i en ny storkonflikt på det europeiske kontinentet og overveide å innføre en blokade for å svekke Tyskland indirekte. Den tyske rustningsindustrien var avhengig av jernmalm-import fra Kiruna i Nord-Sverige, og om vinteren når Bottenviken var frosset og ufarbar ble jernmalmen skipet ut fra den nordnorske havnebyen Narvik.The Illustrated History of World War II. Owen Booth and John Walton. Chartwell Books, Inc. 1998. Side 44 – 49 Britisk kontroll over norskekysten ville dermed bidra til å styrke blokaden av Tyskland.

I oktober 1939 diskuterte sjefen for den tyske kriegsmarine storadmiral Erich Raeder og Adolf Hitler trusselen eventuelle britiske baser i Norge ville medføre. Raeder argumenterte med at kontroll over Norge ville gjøre det mulig å kontrollere havområdene i nærheten og tjene som et utgangspunkt for fremtidige ubåtoperasjoner mot Storbritannia. På dette tidspunktet var ikke de andre grenene av Wehrmacht interessert i forslaget, og Hitler hadde akkurat utgitt et direktiv som fastslo at hovedoppgaven for Wehrmacht var en bakkeoffensiv gjennom Nederlandene.

Etter utbruddet av vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen økte både vestmaktenes (Storbritannia og Frankrike) og Tysklands interesse for Norden. Storbritannia og Frankrike ønsket å bistå Finland og søkte om tillatelse fra de nøytrale landene Norge og Sverige til å transportere tropper og forsyninger gjennom disse landenes territorier. Hitler fryktet at hans motstandere Storbritannia og Frankrike skulle stasjonere tropper i de nordiske landene og true Tyskland derfra. En slik britisk-fransk kontroll over Norden ville stoppe tyskernes import av jernmalm fra Nord-Sverige. Norge og Sverige ville imidlertid ikke frivillig gå med på troppetransporter og stasjonering av allierte tropper i Nord-Norge og Nord-Sverige. I tillegg ville den tyske marinen gjerne ha baser for ubåter i Norge. Derfra ville de lettere kunne komme ut i Atlanterhavet og true konvoiene med forsyninger til Storbritannia. Dels hadde Hitler også et behov for en hurtig overbevisende seier som kunne fjerne motstanden mot ham blant den tyske militære ledelsen. Danmark var strategisk sett ikke viktig for Tyskland med unntak av at Danmark kunne benyttes som et utgangspunkt for operasjoner mot Norge.

Opprinnelig hadde Hitler kun planer om å tvinge Danmark til å godta «en begrenset krenkelse av landets suverenitet», slik at Wehrmacht kunne benytte Nordjylland som base og Ålborg som en mellomlandings- og kampflyplass. Den 1. mars 1940 utga Hitler et direktiv som krevde at både Norge og Danmark skulle invaderes, og 5. mars fikk general Leonhard Kaupisch kommandoen over invasjonen av Danmark, Weserübung-Süd.Lindeberg, Lars: side 8

Dansk-tysk ikke-angrepspakt Den 31. mai 1939 undertegnet Danmark og Tyskland «Den Dansk-Tyske Ikke-Angrebstraktat af 1939». I den sto det at «Kongeriket Danmark og det tyske Rike vil i intet tilfelle skride til krig eller noen annen art av maktbruk mot hverandre». Traktaten ble inngått mellom Danmarks utenriksminister P. Munch og det tredje rikes riksutenriksminister Ribbentrop og gjaldt i ti år med mulighet for forlengelse.Den Dansk-Tyske Ikke-Angrebstraktat af 1939 på www.navalhistory.dk

De involverte styrkene

Tysklands styrker og angrepsplaner miniatyr|General der Flieger Leonhard Kaupisch var øverstkommanderende for operasjonene mot Danmark, Weserübung-Süd. Den 5. mars ble sjefen for Höheres Kommando XXXI, General der Flieger Leonhard Kaupisch, utnevnt til øverstkommanderende for operasjonene mot Danmark. Kaupischs stabssjef, Generalmajor Kurt Himer, fungerte som den tyske øverstkommanderende inntil Kaupisch ankom København 10. april.Lindeberg, Lars: side 86

Den 2. april fastsatte Hitler datoen for angrepet til 9. april kl. 04.15 (05.15 tysk sommertid).

Planen for angrepet var følgende:Lindeberg, Lars: side 10

En forsterket bataljon (II/IR 308 av 198. Infanterie-Division) skulle i passasjerskipet «Hansestadt Danzig», eskortert av isbryteren «Stettin» (Marine Gruppe 8), seile nord om Sjælland, gå i land i København, erobre Kastellet og sikre at kong Christian X og den danske regjeringen ikke flyktet fra landet. Samtidig skulle den tyske ambassadøren i København, Cecil von Renthe-Fink, og hans stabssjef, som dagen før skulle sendes til byen i sivil, presentere den danske utenriksministeren for de tyske kravene om å underkaste seg okkupasjon. 198. Infanterie-Division (på 14 500 mann) under kommando av generalmajor Roettig skulle erobre Sjælland og Lolland-Falster. Divisjonens hovedstyrke skulle landsettes i Korsør og rykke nordøst mot København, mens en mindre styrke skulle besette Nyborg på Fyn for å sikre landgangen. Fallskjermtropper av 4./FJR 1 skulle landsettes på Masnedø, erobre fortet og sikre Storstrømsbroen. En bataljon (III/IR 305) skulle ta de tyske fergene «Mecklenburg» og «Schwerin» fra Warnemünde til Gedser og rykke nordover. En mindre styrke skulle gå i land i Middelfart og Snoghøj for å ta Lillebæltsbroen. 11. Schützenbrigade (motorisert) (på 8 800 mann) under kommando av oberst Angern og forsterket med Maschinengewehr-Battalion 4 og 14 og en bataljon fra «General Göring» Reg. skulle krysse grensen ved Padborg og Rens. Deretter skulle de rykke nordover for å slutte seg til fallskjermstroppene som tidlig om morgenen skulle slippes over Ålborg for å erobre de to flyplassene der. Panzer Abteilung ZbV 40, 2. og 3. Artillerie-Abt. og tre pansertog skulle støtte fremrykningen i Jylland med 43 stridsvogner av typen Pz.Kpfw. I og Pz.Kpfw. II samt panserbiler av typen Sd.Kfz. 222 og Sd.Kfz. 231. Luftwaffes X. Fliegerkorps skulle stille 10 skvadroner bombefly og 10 jagerskvadroner til rådighet for operasjonen, i alt ca. 250 fly. Flyene skulle angripe Værløse flystasjon for å nedkjempe det danske flyvåpenet på bakken og «demonstrere» over København – klar til å slippe sin bombelast over hovedstaden hvis den danske regjeringen besluttet å gjøre motstand. To skvadroner stupbombere skulle holdes i beredskap i Tyskland, og dessuten skulle korpset stille et antall rekognoserings- og transportfly til rådighet. Kriegsmarine skulle sørge for de nødvendige krigs- og transportskipene for operasjonen. En sivilkledd gruppe fra spesialstyrken Baulehrbataillon z. b. V. 800 (ofte bare kalt «Brandenburger») skulle krysse grensen et par timer før invasjonen, for å hindre at danskene sprengte viktige anlegg i luften.

Danmarks forsvar i 1940

thumb|Kong Christian X av Danmark.

I 1937 var det åpenbart for den danske regjeringen at det danske forsvaret måtte moderniseres og utvides for å kunne avskrekke naboen i sør. Samme år ble en utvidelse av hæren påbegynt. Blant annet ble det opprettet en overkommando, to divisjoner – en for forsvaret av Sjælland og en for forsvaret av Jylland – en garnison på Bornholm; flyvåpenet ble omstrukturert og det ble opprettet støtteenheter innenfor luftvern, ingeniørtropper og transportenheter.Dildy, Douglas C.: side 21 - 22

Hærens øverstkommanderende var den 70-årige danske monarken Kong Christian X av Danmark. Generalmajor William Wain Prior var sjef for hæren og viseadmiral H. Rechnitzer var sjef for marinen. Den Sjællandske Division var under kommando av generalmajor Hans Aage Rolsted og hadde hovedkvarter i København, mens Den Jydske Division under kommando av generalmajor Frederik Christian Essemann hadde hovedkvarter i Viborg.

De to divisjonene bestod av syv infanteriregimenter, to kavaleriregimenter, Den Kongelige Livgarde (kongens garde) og tre feltartilleriregimenter. Men regimentene var egentlig små administrative staber ansvarlige for opptreningen av 6600 vernepliktige hvert år, noe som innebar at regimentene var alvorlig underbemannet. I løpet av vinteren 1939–1940 ble hæren delvis mobilisert, og 9. april 1940 hadde den danske hæren i alt mann, hvor 8000 av dem var vernepliktige.

Den danske hæren og marinen hadde mye foreldet materiell og ingen eller lite felterfaring. Den danske hæren hadde ikke vært i kamp siden 1864 da den kjempet mot Preussen og Østerrike i den andre slesvigske krig. De fleste danske soldatene var utrustet med geværet M.1889 og en sykkel, og enkelte hadde maskingeværer av typen Madsen M.1929 eller rekylgeværer av typen Madsen M.1924. Soldatenes uniformering besto for det meste av en svart kappe og stålhjelm. En av de danske soldatenes få fordeler i den korte konflikten var M.1938 Madsen 20 mm maskinkanon som viste seg å være et godt panservernvåpen. For de tyske panservognene ble møtet med dette våpenet en ubehagelig overraskelse.Lindeberg, Lars: side 36 - 37

Hæren hadde også noen 37 mm Bofors M.1937 panservernskanoner i besittelse. Som luftvern hadde den danske hæren luftvernskanonen 75 mm L/49 M.1932. Tre batterier var stasjonert i Sønderjylland, og klarte å treffe flere av tyskernes bombe- og jagerfly i løpet av den fire timer lange krigen mot tyskerne.

thumb|Gruppe fra et av 4. Bataljons sykkelkompanier som har deltatt i trefningen ved Bredevad, fotografert ved Hellevad den 9. april 1940. Hæren ble støttet av Hærens Flyvertropper (Hærens flyvåpen) som besto av to jagerskvadroner utrustet med 13 Gloster Gauntlet dobbeltdekkere og syv av de moderne nederlandske jagerflyene Fokker D.XXI. I tillegg til disse hadde det danske luftvåpenet 28 rekognoseringsfly og 19 skolefly. De danske luftstyrkene var stasjonert på Værløse flystasjon nær København.

Den danske marinen hadde sin opprinnelige base i København, men som følge av mobiliseringen hadde fartøyene blitt utstasjonert på forskjellige steder i landet. Marinen besto av 1500 mann og 58 fartøy (2 artilleriskip, 6 torpedobåter, 7 undervannsbåter, 3 mineleggere, 9 minesveipere, 4 inspeksjonsskip samt verksteds- og oppmålingsskip). De fleste skipene var imidlertid gamle og foreldede. De beste fartøyene var de to gamle artilleriskipene «Peder Skram» og «Niels Juel». De mest moderne var tre torpedobåter bygd i begynnelsen av 1930-årene og fire undervannsbåter. Marinen hadde sitt eget flyvåpen (Marinens Flyvevæsen) som besto av to luftflotiljer (på skvadronstørrelse), en av dem utrustet med 13 gamle Heinkel H.E.8 sjøfly med hovedbase i København og en flotilje utrustet med åtte av de eldre Hawker Nimrod Mk. II jagerflyene med base på Avnø.Lindeberg, Lars: side 11

Kystforsvarets forter ved København (Middelgrundsfortet, Flakfortet og Dragørfortet) var ikke krigsbemannte. På Middelgrundsfortet hadde man i begynnelsen av april 1940 gjort klar til å motta 450 nye rekrutter 9. april. Masnedøfortet ved Storstrømmen var ikke operativt og var derfor kun bemannet med en sivil fortmester og to vernepliktige.Den parlamentariske kommissions betænkning: Bind 1,2, side 131