thumb|Namsen thumb|Flyfoto av Namsos, sett fra øst mot vest thumb|Norsk Sagbruksmuseum med Namsos i bakgrunnen. Namsos' historie går i hovedsak tilbake til byens opprettelse i 1845. Tre ganger har Namsos blitt så godt som utslettet, enten av brann eller bomber. Hver gang har gjenreisningen av byen skjedd raskt.Lokalhistorie , Namsos kommune Namdalen har store skogressurser. Namsos ligger i Nord-Trøndelag, innerst i Namsenfjorden, ved utløpet av elva Namsen. Den første industrielle tømmerdriften startet på 1800-tallet. Ute ved kysten var det mye fisk i sjøen.
Namsos etableres En sentral grunn til at Namsos ble opprettet var at landhevinga som var/er en følge av istida, gjorde det vanskeligere å ferdes med båt opp til Melen i bygda Skage hvor høstmartnan ble arrangert.
Melamartnan i begynnelsen av oktober var hvert år det sentrale sted for omsetning av mange typer varer. Folk kom langveis fra nord, sør og øst - også fra Sverige. Slik var det også mange andre steder i landet. Felles for disse markedene var at det var uregulerte markeder. Dette fungerte ved siden av regulerte markeder med krav til handelsbrev som normalt kun ble gitt til byborgere. Nærmeste by av en viss størrelse var Trondheim. Handelen i byene ga grunnlag for toll og andre avgifter til statskassa. Både statlige og private interesser ville anlegge en by ved Namsens utløp. På 1830-tallet ble det diskutert mye i Namdalen om å etablere en by i distriktet. Styresmaktene var også enige om at det burde etableres en by i Namdalen, men det var uenighet om hvor byen skulle ligge.
Det ble foreslått elleve steder som var høvelige for å etablere en by. Det var Nærøysund, Fosnesvågen, Landfallvika, Bråholmen,Spillumsvika, Prestvika, Fosslandsosen, Bjørøya, Selnesbukta og Tiendeholmen. For skips og fiskerinæringen var det best at byen ble anlagt ute i Nærøy. Nærøy ligger ute ved kysten. Trelastnæringen ville etablere byen ved Namsens utløp. Mesteparten av tømmeret som ble hogd i Namdalen ble fløtet nedover Namsen. Landbruksnæringa ville bygge byen på Bråholmen. Spillumsvika og Bråholmen hadde gode havneforhold.
7. juni 1845 bestemte Stortinget at den nye byen skulle bygges på Bråholmen ved utløpet/elveosen til Namsen i daværende Overhalla kommune. Den svensk norske kongen Oscar I gikk i mot forslaget. Mange namdalinger var skeptiske til at den nye byen skulle bygges på Bråholmen. Stortingsmann Ludvig Kristensen Daa talte derimot varmt for at det skulle bygges en by nettopp på Bråholmen. Fisket, jordbruket og skogsdriften ville utvikle seg sterkt i de kommende årene mente Daa. Namsos ville være et livskraftig sentrum for denne utviklingen. Mange syntes at det var rart at det skulle bygges en by på en plass hvor det nesten ikke bodde folk. I 1845 bodde bare 23 sjeler på Bråholmen. Vanligvis utviklet en by seg ut ifra et tettsted.
Namsos ble skilt ut fra Vemundvik i 1846. Den nye kommunen hadde 591 innbyggere.
I 1867 ble Namsos dampskipsselskap dannet. De skulle drive med skipstrafikk i Namdalen og drive en dampskipsrute til Trondheim, men havneforholdene ved Bråholmen var dårlige. Tilgangen på ferskvann var også dårlig. Mange var skeptiske til om Namsos kom til å utvikle seg til en dynamisk handelsby.
Nybyggertiden Skeptikerne skulle ta feil. Ludvig Kristensen Daa og de andre entusiastene fikk rett i sine spådommer.
Tømmeret i Namdalen skulle danne grunnlaget for en stor og rik sagbruksnæring. Trelasthandelen hadde gode tider rundt 1850. Namsos var fattig på næringer som ikke hadde noen tilknytning til trelasthandelen. Det var bare noen pottemakerier og ølbryggerier som var i drift. Drammenseren Andreas P. Smith kjøpte opp store skogeiendommer. En del dynamiske forretningsfolk var klar over at det lå store økonomiske verdier i de namdalske skogene. Noen av disse karene kjøpte opp store skogeiendommer for en slikk og ingenting. Han ansatte Ole G. Olsen drive handelsvirksomheten med trelast for seg. Trelastfirmaet Anders P. Smith og Ole G. Olsen ble startet i 1849. I 1855 ble Ole G Olsen eneeier. Firmaet skulle bli forløperen til byens dominerende sagbruk gjennom mange år – Van Severen & Co Ltd. Firmaet solgte trelast til både det norske markedet og til utlandet. Trelasthandelen skapte mange arbeidsplasser i Namsos og i distriktet rundt. Ole G. Olsen satte i gang sagbruksvirksomhet flere steder rundt om i Namdalen. Sammen med broren Carl Julius Olsen bygde han også et skipsverft i Namsos. Det hadde 20 ansatte. Ole G. Olsen eide også de to trelastskutene Olga og Namsen. Olsen fikk også i 1855 bygd et glassverk like ved Tiendeholmen. På det meste arbeidet det 80 personer her. Men etter noen år ble glassverket lagt ned.
Sagbrukene trengte arbeidskraft og arbeidsfolk strømte til byen. Dette gav også grunnlag for at mange handverkere kunne etablere seg i byen. I 1850 hadde Namsos 32 handverkere. 1850-årene var en god tid for trelastbransjen. Det førte til at folketallet i byen ved Namsens munning steg. I 1850 bodde det 309 innbyggere i Namsos. Fem år senere bodde det over innbyggere i byen.
Økonomisk krise I 1857 herjet en stor økonomisk krise verden. Mange store bedrifter fikk problemer.
Ole G. Olsens bedrifter i Namdalen fikk også store økonomiske vanskeligheter. Problemene ble til slutt så store at han måtte avvikle virksomheten sin i Namsos. Dermed var Ole G. Olsens tid i Namsos slutt. Et belgisk firma kjøpte i 1858 de store skogeiendommene som Olsen hadde eid i Namdalen. Brødrene van Severen var noen av de største eierne i den belgiske bedriften. I 1869 overtok de ledelsen av firmaet. Firmaet fikk nå navnet J.T & C.A van Severen. Mange namsosinger fikk arbeid på sagbruket som de to brødrene drev. Salget av trelast skaffet også kjærkomne skatteinntekter til byen. Det strømmet til folk til byen som ville ha arbeid på sagbrukene. Disse folkene skulle ha hus. I begynnelsen av 1860-årene var det stor byggeaktivitet i byen. I disse årene ble det bygd 30 bolighus og 4 pakkhus. Boligene ble satt opp i Lavika – det som i dag er bydelen Vika. En del bolighus ble flyttet fra distriktet utenfor Namsos og inn til byen. Det ble også satt opp en skole og et fengsel. Smørfabrikken Fønix og en reperbane i Overhallsvegen ble også bygd på denne tiden. I 1865 hadde befolkningen i Namsos steget til 1189 personer. Det var 594 kvinner og 595 menn. Det var også en del husdyr som holdt til i byen. Det var 11 hester, 30 kyr, 27 griser og 4 geiter.
Utvandring til Amerika I den siste halvparten av 1860-årene var det liten byggevirksomhet i Namsos. Dårlig vær hadde gjort at det ble små avlinger i disse årene. Flere bønder maktet ikke å betale skatten sin. Derfor måtte en del bønder selge unna gårdene sine og det til underpriser. Mange arbeider gikk arbeidsledige i Namsos. De måtte få hjelp fra fattigkassa.
Det kom mange brev til mange hjem fra slektninger som hadde utvandret til USA. Her kunne man lese om at alle kunne få jord som de kunne dyrke opp. Dette virket forlokkende på mange. Masseutvandringen fra Norge begynte nettopp på denne tiden, og mange namdalinger ønsket å utvandre til USA.
I 1867 reiste det første skipet med utvandrere fra Namdalen til USA. Dette året dro skutene «Viktor» og «St. Lawrence» over til USA med namdalske utvandrere. I 1868 dro seilskuta Johan med 423 passasjerer over til Amerika. Seks passasjerer døde på ferden over. I 1869 og 70 dro emigrantskipet «New Brunswick» over til USA flere ganger med utvandrere fra Namdalen.
Den store bybrannen i 1872 thumb|Namsos ca. 1880, fotograf Axel Lindahl (1841-1906), fra Nasjonalbibliotekets billedsamling. I 1856 ble det ansatt to vektere i Namsos. De ble lønnet av kommunen. Lønna for vekterjobben var 25 speciedaler i året. Hver time skulle vekteren rope klokkeslett, vindretning og andre beskjeder. Han skulle også tenne gatelyktene. Vekteren var også et slags politi og brannvakt.
I 1875 ble det ansatt en tårnvekter. Han skulle ha tilhold i et rom i kirketårnet. Her skulle han speide etter brann. Hver time skulle han blåse i en blikktrompet for å varsle tiden. Vaktordninga i kirketårnet ble avviklet etter den andre store bybrannen i 1897. Hele vekterordningen i Namsos ble avviklet for godt i 1909 etter 53 års virksomhet.
Vekterordningen forhindret ikke at Namsos ble rammet av flere store bybranner. I 1872 var det rundt 100 hus i Namsos, og byen hadde innbyggere. Etter noen harde år var det igjen gode tider i byen. Trelastnæringen og fiskeriene hadde nok å gjøre. Ut på kvelden 27. juni 1872 begynte det å brenne i et uthus i Namsegata. To gutter hadde lekt med fyrstikker i ei vedbu. Uhellet var ute, og bua tok fyr. Vinden var ikke gunstig, og i løpet av noen nattetimer var 80 % av Namsos brent ned. Namsos var blitt omgjort til en askehaug. Byen hadde bare én brannsprøyte, og det tok noe tid før brannfolka fikk fraktet sprøyta til vedboden. Da de kom til brannen, så kunne de ikke bruke de to kummene som var nærmest. De hadde blitt tomme på grunn av tørke.
Gnister fra den brennende boden spredte seg til andre bygninger. Hele den nedre delen av Namsos brant. Brannen spredte seg oppover byen. De store trelastlagrene på Gulbrandsons dampsag stod i lys lue. En stund stod også skolen i fare for å brenne ned. Nå var det viktig å hindre at brannen spredte seg til de øvre delene av byen. Folk arbeidet som gale for å slukke brannen. Befolkningen stilte seg i rekke fra brannen og ned til sjøen. Vannbøtter ble sendt i vill fart opp til brannen. Ved tretiden på natten hadde de klart å stogge brannen ved Rollaugsgate. Kirka, dampsaga, skipsverftet, apoteket, tollbua, de fleste butikkene og kontorene i byen telegrafstasjonen og alle sjøpakkhusene lå nå i aske. Flere fraktfartøyer og småbåter som lå til kais, brant også opp.
Gjenoppbyggingen Etter bybrannen i 1872 ble det en livlig gjenoppbyggingsperiode i Namsos. Innbyggertallet økte med 200 personer i årene etter brannen. Det var godt sildefiske i Namdalsdistriktet. Mange hadde derfor god økonomi. Folk hadde penger til å bygge hus. De husene som brant ned, ble raskt gjenoppbygd. Men det ble også satt opp nye hus på nye tomter. Det ble bygd hus oppetter Havikvegen og i Lavika. Det ble bygd mer ensartede og solide hus etter brannen.
I årene etter brannen fikk arbeiderne 4 kroner timen. Før brannen tjente de 2 kroner timen. Byggematerialene ble dyrere, og forsikringspremiene ble fordoblet på noen få år. Dette førte til at det ble lavere bygningsaktivitet utover 1870-årene. Påbegynte bygårder ble stående halvferdige. Folk hadde ikke råd til å leie rom i de nye bygårdene. Mange reiste fra byen eller utvandret til Amerika.
Prisene på eiendommer sank igjen. Etter hvert stoppet byggevirksomheten helt opp. I løpet av 1880-årene ble det nesten ikke bygget noen nye bygninger i Namsos. Det var først i begynnelsen av 1890-årene at man begynte å pusse opp hus som hadde stått uferdige. Mange hadde bygd litt for dyre hus, og mange namsosinger slet med pantegjeld utover 1880-årene. Folketallet steg likevel fra 1880 til 1885. Da hadde Namsos 1960 innbyggere.
I 1888 ble sykehuset på Alhus flyttet inntil Namsos. Det ble plassert der Namdal Sykehus nå ligger. På Alhus hadde det vært sykehusvirksomhet i nesten 40 år. Denne tømmerbygningen ble grunnstammen til det som er Namdal Sykehus i dag. Forholdene ved sykehuset var primitive i starten. Sykehuset manglet operasjonsbord, og pasientene lå på gamle halmmadrasser.
Ny bybrann 30. mai 1897 var en vakker og varm vårdag. En mild vind blåste innover byen. Ved femtiden på ettermiddagen brøt det ut brann ved et sjøpakkhus på havna. Kullagret inne på brygga hadde tatt fyr. Brennende gasskyer drev oppetter bygatene. Flere bygninger i byen tok fyr. Brannen spredte seg med stor hastighet. Dessverre økte vinden.