Mynder er et begrep som refererer til en morfologisk sett relativt homogen gruppe av tamhunder. Uttrykket mynde følger av det norrøne uttrykket mjór og betyr mjå, smal eller smekker, noe som refererer til disse hundenes smekre anatomiske bygning. Mynder er nemlig anatomisk utrustet for høy fart. De ble opprinnelig avlet som hurtige vokterhunder og jakthunder.
Moderne forskning har vist oss, at mynder som gruppe er en parafyletisk gruppe, fordi hundene som inngår under begrepet fordeler seg i tre fjernt beslektede klader. En av disse kladene inkluderer klassiske mynder og fårhunder, mens en annen inkluderer urmynder og myndelignende podencoer, og den tredje en østlig mynde og noen primitive hunder av øst- og nordasiatisk opprinnelse.
I moderne vestlig kultur betraktes mynder som familiehunder, men i mange andre land brukes myndene fortsatt som vokterhunder og jakthunder. Mange kjenner også myndene som veddeløpshunder, selv om dette i beste fall er en svært snever beskrivelse av myndene. Noen av rasene ble imidlertid også avlet for dette formålet.
Om begrepet «mynde» thumb|Spredning av ulike mynderaser I Norge og Danmark har vi hentet et uttrykk som stammer fra vårt norrøne språk til å beskrive disse hundene, nemlig mynde som kommer fra det norrøne uttrykket mjór (mjå) og henspiller på disse hundenes smekre anatomi. På nynorsk kalles mynder også mjåhund. En lignende beskrivelse finner man også i Kina, der mynder kalles xiquan eller xigou, som betyr tynn eller smekker (hund).
I engelskspråklige land kaller man myndene «sighthound» eller «gazehound», begreper som henspiller på disse hundenes gode syn og egenskaper som jakthund, eller «greyhound», som trolig henspiller på en kombinasjon mellom hundenes smekre anatomi og edelhet/nobelhet. I de fleste andre land er det derimot mer vanlig å bruke et uttrykk som enten henspiller på hundenes løpeegenskaper og edelhet/renhet.
I Sverige sier man «vinthund», i Tyskland «windhund», og i Nederland «windhond». I Spania «galgo», i Ungarn «agár», i Polen «chart», og litt lenger øst «khort», «chortaj» eller «borzoi». Rundt Svartehavet kalles de «tazi», i Midtøsten «saluki» og i Nord-Afrika «salugi» og «sloughi». Skrivemåten kan variere, men betydningen er stort sett den samme.
Anatomi og typer thumb|Saluki regnes som den eldste mynden av type. Mynder er anatomisk ganske like, men varierer i størrelse. De har en muskuløs og strømlinjeformet smal kropp med lange smale muskuløse lemmer, dyp brystkasse og opptrukket buk, et hode som er langt og smalt, med et langt og smalt snuteparti med kraftige smale kjever. Ørene er hengende, men kan ellers variere mellom rasene. Halen er lang og sabelformet, men kan av og til også bæres i en krøll. Muskulaturen varierer med utholdenheten. Noen er kortsprintere (bulende muskulatur) med særlig høy toppfart og liten utholdenhet, andre langsprintere (tørr og flat muskulatur) med noe lavere toppfart og større utholdenhet. Den lange halen fungerer som styreror i høy fart. Myndene jakter med synet som sin viktigste sans, men bruker også i noen grad hørsels- og luktesans. De er bygget for stor fart og har et kraftig bitt som dreper. Blant noen mynder (urmynder) kan man fortsatt se mer primitive (forstørrede) rovtenner.
I størrelse varierer myndene fra den bitte lille glatthårede italieneren på 4–5 kg, til den gigantisk store ruhårede ulvehunden som kan nærme seg meteren i skulderhøyde. Som type varierer de mellom de langstrakte og de mer kvadratiske. Man finner dessuten noen av verdens eldste hunderaser blant myndene.
Greyhound blir av mange regnet som selve prototypen på en mynde, men som type regnes saluki som den eldste. Greyhound er en langstrakt sprinter som kan oppnå en toppfart på mer enn 70 km/t, men den mangler stamina. Muskulaturen er bulende og eksplosiv. I motsatt ende finner man de mer kvadratiske typene, som f.eks. afghansk mynde og sloughi. Muskulaturen er flat og seig. Disse typene har også høy toppfart sammenlignet med andre hundetyper, men ikke like høy som greyhound. Derimot har de mer stamina (utholdenhet) og ofte større manøvreringsevne i fart, noe som gjør de mer egnet til jakt i variert terreng.
Opprinnelse og bakgrunn Moderne DNA-forskning har fastslått at alle hunder nedstammer fra ulv. Siden 1993 har hunden derfor blitt klassifisert som en underart (Canis lupus familiaris) til ulv. Før den tid ble de gjerne klassifisert som en egen art (Canis familiaris), ref. Carl von Linnés klassifisering fra 1758.
Selv om hunder i dag anerkjennes som etterkommere av ulv, mener fortsatt noen at myndene må nedstamme fra en parallell art til ulven, og med det være mye eldre enn hunder flest. Egenskaper som myndenes morfologi, hjertevolum, større andel røde blodlegemer, reproduksjonstakt og idiosynkratiske framferd kan understøtte en slik teori, men vanskelig la seg dokumentere. Da er det mer trolig at myndene har utviklet seg til det de er med menneskets hjelp.
Mynder finnes naturlig i Afrika, Asia og i Europa, men ikke i Amerika og i Oseania. Stadig flere tror nå at myndene må ha utviklet seg fra såkalte urhunder, også kalt pariahhunder. For et par av rasene kan dette nå dokumenteres, i det de to afrikanske mynderasene, azawakh og sloughi, begge har en sjelden glucose-fosfat-isomerase allel B variant (GPIB) som foruten hos senjihunder og en håndfull sjeldne asiatiske hunderaser (for det meste japanske) bare opptrer hos rever, sjakaler og italiensk ulv. Tilstedeværelsen av GPIB antyder en urgammel differensiering av azawakh og sloughi fra andre populasjoner av hunder nær opprinnelsen av hundens familietre (der ulv og hund skiller lag).
En større studie av myndene, gjort av dr. Barbara Wimmer for DWZRV (den tyske kennelklubben) og publisert i 2009, viser at organiseringen av mynder kanskje må revurderes. På den ene siden skiller irsk ulvehund og skotsk hjortehund seg fra flertallet på måter som kan gjøre dem tilnærmet like eller mer beslektet med andre grupper. Likeledes skiller azawakh, sloughi, saluki og afghansk mynde seg fra alle andre mynder. Afghansk mynde viser størst distanse til de andre myndene genetisk, men er nærmest beslektet med saluki. Saluki og sloughi er også beslektet, men ikke spesielt nært. Sloughi kan vise seg å være et slags bindeledd mellom Afrika og Europa (siden den også er beslektet med spansk galgo) på den ene siden og Afrika og Midtøsten (i slekt med saluki) på den andre siden. Azawakh står lengst fra de tre andre basale myndene, men er nærmest beslektet med sloughi, om enn ikke på langt nær så nært som mange har trodd til nå. Azawakh er også beslektet med basenji, men litt fjernere enn med sloughi. Disse fire myndene er de eneste myndene (blant våre aksepterte hunderaser) med basale linjer.
Parker et al. (2017) slår fast, at verdens cirka 400 hunderaser kan deles inn i 23 klader. Om man regner med basenji, som utgjør en selvstendig klade nær ulven, så fordeler myndene seg i tre høyst forskjellige klader. De eldste myndene (de såkalte urmyndene), som saluki, afghansk mynde, azawakh, levriero meridionale og sloughi, danner en egen klade, men sammen med hurtige molossere, som anatolsk gjeterhund, mastino abruzzese, ungarsk kuvasz, komondor og pyreneerhund, og podencoer, som etnahund, faraohund og podenco ibicenco med flere. De moderne myndene, som italiensk mynde, borzoi, irsk ulvehund, skotsk hjortehund, whippet og greyhound, danner en annen klade, sammen med typiske gjeterhunder, som old english sheepdog, australian cattledog, bearded collie, kelpie, border collie, welsh corgi pembroke og welsh corgi cardigan, australian shepherd, collie og shetland sheepdog. Alle tre kladene står langt fra hverandre i kladogrammet. Blant de såkalte myndene, så kan genflyt på tvers av de tre kladene bare påvises mellom basenji og azawakh og mellom faraohund og whippet.
«Tesem», selveste urmynden thumb|left|Tesem, selveste urmynden, ble avbildet utallige ganger av de gamle egypterne. miniatyr|venstre|Tesem regnes som synonym med selveste urmynden, men er vanskelig å ta til inntekt for en bestemt rase i dag. Den har likhetstrekk med såvel podencoer som primitive mynder. Noen mener også at basenji trolig står den nærmest, og akkurat den rasen står unektelig ulven nærmest. Tesem avbildes både med stående og hengende ører, men alltid med en karakteristisk ringlet hale som den bærer over ryggen. Proporsjonene og halen tatt i betraktning, ligner kanskje tesem mer på azawakh enn noen annen nålevende hund. Tesem (Fil:Dog tsm.png hieroglyfer som former ordet tsm) regnes av mange som selveste urmynden. Den første avbildningen man kjenner av en hund med ringlet hale stammer fra perioden 3800-3600 før Kristus, i den såkalte førdynastiske tiden i Egypt. Tesem framstilles helst med ringlet haleføring, men ikke alltid. I flere jaktscener er nemlig halen enten strukket ut (som under flukt) eller den henger rett ned. Jakt med hund er tidligst dokumentert gjennom en avbildning som stammer fra det 4. årtusenet før Kristus.
Tesem ble avbildet en rekke ganger i den gamle egyptiske kulturen, og den framstår gjerne som en mynde- eller podencolignende hund med ekstreme proporsjoner. Den har som regel et karakteristisk langt og smalt hode, uten markert stopp og med høye stående ører. Kroppen, som er utstyrt med lange, slanke ben, er myndelignende, slank og aristokratisk elegant. Ryggen, som er rett, avsluttes nesten alltid av en meget karakteristisk krøllhale, som bæres over krysset. Det finnes imidlertid også eksempler på at tesem er avbildet med hengende ører og krøllhale, eksempelvis i et relieff på en stele funnet under arkeologiske utgravninger i Koptos. Man kan således ikke konkludere med at tesem alltid hadde høye, stående ører, slik den gjerne har blitt framstilt her i vesten.
Tesem har et anatomisk ytre som unektelig peker mot mynder og podencoer, men som av mange også har blitt tolket som en krysning mellom hund og sjakal. Kanskje fordi mange har ment at anubis, egypternes dødsgud, hadde et hode som skulle illustrere en sjakal. Morfologisk sett minner imidlertid tesem kanskje mer på en krysning mellom urhunder og mynder.
thumb|right|Tesem (2504-2347 f.Kr.) Det finnes mange avbildninger av både tesem og andre myndelignende hunder i den gamle egyptiske kulturen. Man kan derfor slå fast at hunden må ha vært viktig. At den også er avbildet i mange av faraoenes gravkamre, herunder også på steler, bare forsterker dette inntrykket. Det gjør også det faktum at hunden enten omtales som tesem (tsm) eller hund (Fil:Dog iw.png iw, som egentlig betyr «den/dyr som bjeffer»), dersom den ikke hadde et eget personlig navn da. Noe det finnes en rekke eksempler på at hunder hadde i denne kulturen.
I denne kulturen er det få andre hunder å observere fra tidsepoken før det såkalte mellomriket, men i perioden 2025-1700 f.Kr. og framover endrer dette seg ganske drastisk. Da dukker det oftere og oftere opp avbildninger av hunder med andre øreformer og annerledes haleføring. Alt oftere ser man også andre typer hunder, både mindre typer og kraftigere typer. En av typene som dukker opp er små støverlignende hunder med hengeører. En annen type er store, kraftige kamphunder.
Ofte ser man urmynden avbildet i jaktscener, men på mange steder kan man også se at de må ha hatt stor rituell betydning. Urmynden bærer alltid halsring og går av og til i bånd, så det er klart at det dreier som om hunder som har et eierskap. Det er derfor også grunn til å tro at denne hunden, i hvert fall for noen, må ha vært en viktig sosial partner. Om den er avbildet sammen med andre hunder, blir den gjerne framstilt på en mer verdig måte enn disse. Enten i form av væremåte, utsmykning eller selve plasseringen i avbildningen. Fra ulike inskripsjoner, blant annet fra gravkamre, er det kjent at fødselen av en myndevalp (jaktmynde) bare ble overgått av det å få en sønn. Myndelignende hunder ble også balsamert og begravet sammen med sin eiere, noe vi se av de mange mumifiserte hundene som er funnet i egyptiske graver gjennom årene.