thumb|En ordenskonstabel i Mold i Wales. Storbritannias politi utgjøres av et antall selvstendige politistyrker som opererer i Storbritannia. De fleste er regionale, og betjener ett eller flere grevskap. I tillegg finnes noen enheter som har riksdekkende oppgaver innenfor spesielle felt.

Politistyrker

Se Liste over britiske politistyrker for en oversikt over styrkene.

Det britiske politiet kan deles i tre grupper: Regionale, nasjonale og lokale, spesialiserte styrker.

De regionale styrkene dekker ett eller flere grevskap (England) eller hovedområder (Wales). Skottland har en styrke som dekker hele landet, og Nord-Irland har en styrke som dekker hele provinsen. De omtales også som Home Office forces, ettersom de formelt er underlagt Home Office, det britiske innenriksministeriet. Disse styrkene består av tre deler: Det uniformerte politiet (Uniformed Branch), kriminalpolitiet (Criminal Investigation Department) og overvåkingspolitiet (Special Branch).

De nasjonale styrkene, siden 2005 også kjent som spesialstyrker, håndhever loven innenfor et spesielt virkefelt der de har spesialkompetanse.

De lokale og spesialiserte styrkene har for det meste sitt opphav i private vekterstyrker som på et tidspunkt fikk full eller delvis politimyndighet. Slike styrker finnes i en rekke havneområder og parker, samt på noen andre steder.

Historie thumb|right|Robert Peel, ministeren som fikk opprettet Metropolitan Police Service. thumb|London-politiet er også kjent som Scotland Yard Storbritannia har hatt konstabler som har håndhevet loven siden angelsaksisk tid, men en moderne politistyrke ble først opprettet på begynnelsen av det 19. århundre. Det ble da innført et riksdekkende system basert på lokale politistyrker bygget opp over samme mønster, dog med en del variasjoner. Malen for de nye styrkene var Marine Police, en liten enhet som hadde blitt dannet i Wapping mot slutten av det 18. århundre.

I Glasgow i Skottland begynte man i det 18. århundre å arbeide for å få opprettet en politimyndighet. Glasgow Police Act ble vedtatt av Parlamentet i 1800, og dermed ble City of Glasgow Police opprettet. Styrken ble finansiert av skattepenger. Opprettelse av tilsvarende politistyrker andre steder i Skottland fulgte, og i 1857 ble Police (Scotland) Act vedtatt. Den nye loven krevde at hvert grevskap og hver burgh opprettet en politistyrke, enten alene eller sammen med andre grevskaper eller byer.

I 1812, 1818 og 1822 ble forholdene i London gransket av komitéer. Innenriksministeren, Robert Peel, baserte seg på disse granskningene da han i 1829 fikk gjennom Metropolitan Police Act. 29. september samme år ble Metropolitan Police Service opprettet, som en politistyrke som skulle håndheve loven på en mer profesjonell måte enn tidligere enheter som hadde vært preget av skjønnsmessig behandling av sakene. Den nye styrken var upersonlig, byråkratisk og hierarkisk. Den skilte seg fra de politistyrker som ble opprettet i andre europeiske land ved at den var strengt sivil. Konstablene ble bare bevæpnet med køller, og man brukte et minimum av sivile konstabler. Styrken var uavhengig av lokale myndigheter, men kommissæren var ansvarlig overfor innenriksministeren. Konstablene ble raskt kjent som peelers eller bobbies, begge kallenavn etter Robert Peel.

I 1835 kom Municipal Corporations Act som åpnet for lokale politistyrker andre steder, og i 1839 og 1840 kom ytterligere lover. Den første styrken ble opprettet i Wiltshire i 1839. Da County and Borough Police Act kom i 1856 og gjorde det obligatorisk å ha en lokal politistyrke som var underlagt sentral inspeksjonsmyndighet, fantes det omkring 30 slike styrker. I 1860 var antallet over 200 i England og Wales, mens man i Nord-Irland opprettet den mer sentraliserte og paramilitære styrken Royal Irish Constabulary.

Metropolitan Police fikk en etterforskningsenhet i 1842. Denne enheten ble rammet av Turf-svindelskandalen i 1877, og året etter ble den omorganisert til Criminal Investigation Department (CID).

Med Police Act av 1890 fikk konstablene en obligatorisk pensjonsordning. Under første verdenskrig ble det dannet fagforeninger, som ble oppløst ved Police Act av 1919 som en følge av streiker i 1918 og 1919. I stedet ble Police Federation of England and Wales dannet.

Selv om det ble forsøkt å reformere systemet, var det før andre verdenskrig fortsatt mer enn 200 forskjellige styrker, og før den store reorganiseringen gjennom Police Act av 1964 gjensto 117. Den nye loven omorganiserte disse til 49 større styrker, hvor noen dekket to eller flere grevskap eller store byområder.

Reformen ble ikke tatt godt imot av alle, fordi man følte at det ble større avstand mellom befolkningen og politiet når de små enhetene forsvant, og at politiet dermed ikke sto ansvarlige overfor lokalmiljøet slik de var tidligere. Samtidig ser man at styrkene ble mer effektivt organisert, slik at det ble lettere tilgang til politiet, og at de raskere kunne svare på henvendelser. Man har forsøkt å analysere hva summen av dette blir, men har ikke klart å komme frem til objektive målestokker som gjør det mulig å avgjøre om reformen førte til en forbedring eller ikke.

En ny, større reform kom i 2006, da Serious Organised Crime Agency (SOCA) ble opprettet. Den nye styrken har blitt sammenlignet med det amerikanske FBI, men er ikke en direkte parallell; SOCA arbeider ikke med terrorisme- og mordsaker.

I 2013 ble alle Skottlands åtte regionale politistyrker forent i én styrke, Police Scotland.

Kontrollmyndighet

I England og Wales har hver politistyrke en police authority som kontrollerer styrkens arbeid og sørger for finansiering av den. De har også et ansvar for å etterse at samfunnet får best mulig service fra politiet. Den normale sammensetningen av en slik kontrollmyndighet er tre magistrater, ni medlemmer fra lokalrådene og fem uavhengige medlemmer.

I Nord-Irland har Northern Ireland Policing Board kontrollmyndighet.

I Skottland har Scottish Police Services Authority kontrollmyndighet.

Finansiering

Da Metropolitan Police Service ble grunnlagt i 1829 ble styrken finansiert gjennom en Police Rate, en ekstraskatt som ble innkrevd fra de som bodde i området. Denne finansieringsmetoden spredde seg i løpet av de neste tretti årene til andre deler av landet.

Da Police Authorities ble opprettet fikk disse ansvaret for å finansiere styrken. Dette gjøres tildels gjennom å kreve inn en skatt fra grevskapene. Denne skatten betales av borgerne gjennom deres council tax. De får også bevilgninger fra innenriksministeriet. Bevilgningens størrelse bestemmes av lokale behov og hvilke strategier som er utarbeidet for politiets arbeid i perioden det bevilges for.

I budsjettåret 2005–2006 var det anslått at politiet ville bruke 4395 millioner pund. I tillegg kommer ekstraordinære bevilgninger.

Kontroverser

I etterkrigstiden har det britiske politiet vært gjennom en rekke kontroverser og skandaler. I 1970-årene ble det avslørt korrupsjon, i 1980-årene var politiets handlemåte under opptøyer og streiker omstridt og i 1990-årene var det særlig kravet om at politiet må stå til rette for sine handlinger og være underlagt offentlig kontroll som preget debatten.

Noen «hete poteter» i disse årene har vært:

Under gruvearbeiderstreiken 1984–1985 ble flere tusen konstabler satt inn mot streikende, ofte med voldsomme sammenstøt som følge En betydelig andel av de høyere offiserene er frimurere, hvilket har ført til anklager om korrupsjon og kameraderi Macphersonrapporten konkluderte med at politiet hadde et problem med «institusjonalisert rasisme». Prosjekter for å stoppe rasismen har ikke lykkes, men samtidig ser mange en fare i at overdreven forsiktighet overfor minoritetsgrupper kan ha gjort politiet i enkelte områder mindre effektive.http://www.archive.official-documents.co.uk/document/cm42/4262/4262.htm Det er en utbredt oppfatning at det er for få uniformerte konstabler i gatene. Dette er til en viss grad tatt hånd om gjennom Police Community Support Officers, som siden 2002 har assistert politiet i sine nærmiljøer. Omfattende bruk av overvåkingskameraer blir av mange sett som en vei mot et mindre fritt samfunn, mens andre mener at den ekstra tryggheten kameraene gir er verdt prisen.

Bevæpning

Britisk politi er normalt ikke bevæpnet. Unntakene er politiet i Nord-Irland, på flyplasser, ved atomreaktorer og noen spesielle livvakttjenester. Det pågår en kontinuerlig debatt om bevæpning av politiet.

I 1995 stemte medlemmene av Police Federation of England and Wales over spørsmålet om rutinemessig bevæpning. Over 75% stemte mot. Men i annen halvdel av 1990-årene var det en kraftig økning i væpnet kriminalitet, noe som ser ut til å ha ført til en holdningsendring. I 2000 ble rutinemessig bevæpning gjeninnført i Nottingham, for første gang siden 1936, på grunn av en rekke gjengrelaterte skyteepisoder i to boligområder. Mot slutten av 2005 ble en konstabel skutt ned og drept i Bradford, noe som førte til en ny debatt om spørsmålet. Police Federation planlegger pr. 2006 en ny avstemning.

Alle politistyrker i England og Wales har elektrovåpen tilgjengelig, men bruken av disse må autoriseres på samme måte som skytevåpen.

Standardutstyret for vanlige konstabler er en uttrekkbar batong. I alle unntatt to regionale styrker har de også med seg CS-spray i små, individuelle beholdere.

I Nord-Irland er alle konstabler på grunn av konflikten rutinemessig bevæpnet. Etter at Belfastavtalen ble inngått er det et ønske om gradvis utfasing av dette.

Bevæpning i London

Tjenestemenn på nattpatruljer i noen deler av London ble ofte utstyrt med Webley revolvere, og etter Sidney Street-beleiringen også halvautomatiske Webley-pistoler, fra 1884 og de neste femti årene. Årsaken var mordet på to konstabler. Hver enkelt konstabel kunne velge om det skulle bæres våpen eller ikke. Denne praksisen tok slutt i juli 1936, og fra da av ble våpen delt ut av en sersjant når det var god grunn til det, og kun til tjenestemenn som hadde våpentrening.

Spørsmålet om rutinemessig bevæpning kom igjen opp etter Derek Bentley-saken i 1952 og mordet på tre konstabler i London i 1966, den såkalte Braybrook Street-massakren. Etter sistnevnte hendelse ble omkring 17% av tjenestemennene i London gitt tillatelse til å bære våpen.

I 1980-årene ble flere sivile drept av politiet under tvilsomme omstendigheter, og kontrollen ble igjen strammet inn. De som fikk fortsette å bære våpen måtte gjennom et strengere treningsprogram, som etterhvert også omfattet instruktører fra Special Air Service (SAS). Omkring 7% av tjenestemennene i London hadde slik trening pr. 2006. Bevæpning kan kun skje under strenge retningslinjer. Unntaket er Specialist Firearms Command (CO19), en taktisk spesialenhet.

For at bevæpning skal kunne skje raskt ved behov, er det vanlig at våpen transporteres i sikrede skrin i Armed Response Vehicles (ARVs). Disse ble innført i 1991, etter modell av Instant Response Cars som ble innført av West Yorkshire Police i 1976. I 1991 ble det utført 132 væpnede oppdrag i London.

Uniform thumb|Politi i London med tradisjonell hjelm og moderne jakker Det er mindre variasjoner mellom de forskjellige styrkene, men grunnuniformen er stort sett den samme i alle styrker. Den er inspirert av uniformen til Metropolitan Police, og forandringer i stilen har stort sett først kommet i den styrken og deretter spredd seg. Basisfargen er en svært mørk blåfarge, så mørk at den ofte oppfattes som svart; i enkelte tilfeller bruker man faktisk svarte plagg. Fargen har gitt politiet kallenavnet «boys in blue».