Mellomnorsk er et stadium av norsk språk som varte fra tiden etter svartedauden (ca. 1350) og frem til reformasjonen i 1536. Talemålet i Norge hadde da begynt å endre seg betydelig fra den klassiske norrøne grammatikken, og det innfløkte norrøne bøyingssystemet ble kraftig forenklet. Samtidig oppstod det dialektforskjeller og språklige påvirkninger fra svensk, dansk og tysk gjorde seg gjeldende som følge av at det norske kongeriket ble svekket politisk og økonomisk. Det antas at moderne norsk gradvis tok over for mellomnorsk omkring reformasjonen på 1500-tallet, rundt samme tid som det norske skriftspråket gikk i oppløsning. Tidlig moderne norsk (fra om lag 1600) regnes som stort sett mulig å forstå for dagens nordmenn. Et av de viktigste kildene til mellomnorsk språkforskning er Diplomatarium Norvegicum: ei brevsamling som inneholder ca. 20000 dokument skrevne i høymiddelalderen og framtil reformasjonen.
Norrønt språk i Norge
Språket som ble brukt i Norge fra vikingalderen (ca. år 700) til tidlig middelalder (ca. 1350) het norrønt, også kalt gammelnorsk. Når norske vikinger flyttet til Island, Færøyene, Grønland og Shetland, tok de også med språket sitt; flertallet av disse kom hovedsakelig fra vestkysten av Norge, og er årsaka til at Islandsk og Færøysk har mange likhetstrekk med dagens vestnorske dialekter.
Norrønt ble skrevet med runer og risset inn i stein, tre og bein. På 1000-tallet kom kristendommen til Norge som gjorde at man begynte å skrive norrønt med latinske bokstaver, og man skiller denne overgangen i to deler: eldre norrøn tid (700-1050) og yngre norrøn tid (1050-1350). På 1200-tallet regjerte den norske kongen over Island, Færøyene, Grønland, Shetland, men på 1300-tallet døde kongeætten ut grunnet mangel på en tronarving. Kongemakten ble dermed svekket, og landet kom i union med Sverige og Danmark.
Svartedaudens effekt på språk og kultur
Svartedauden var en pestepidemi som kom til Oslo høsten 1348. Den kom uavhengig til Bergen i 1349 med et skip fra England. Den spredde seg via handelsrutene, og tok en tredjedel av befolkningen av Norge.
Allerede før pesten hadde Norge vært i union med Danmark og Sverige, men som en svakere part. En av konsekvensene av svartedauden var at mange av dem som var skrivekyndige, særlig folk knyttet til kirken, døde. Prester og munker hadde ofte ansvaret for å ta vare på de syke og dødende, og ble derfor fort smittet selv og spredte smitte videre. Dette hadde en stor effekt på det kulturelle, og Norges kontakt med utlandet. Det meste av skrift som ble skrevet var primært kommunikasjon relatert til for eksempel handel. Skjønnlitteratur ble nesten ikke skrevet og viten om norrønt språk ble derfor svekket.
I skriftene fra denne tiden vises det at det ble mindre av den rike litteraturen fra det forrige århundrene. Det norske skriftspråket ble hovedsakelig brukt i brev og uoffisielle dokumenter. Dessuten ble Norge en svakere part da Kalmarunionen skaptes i 1397 og det politiske sentrum ble flyttet utenlands. Et svekket Norge åpnet seg for påvirkning først fra svensk og senere dansk språk.
Også i talemålet skjer det endringer, noe som ser ut til å ha en sammenheng med tider der det er katastrofer og befolkningsmessige omveltninger. Grammatikken kraftig forenkles og deler av ordforrådet skiftes ut med tyske ord. Disse endringene skjedde parallelt i dansk, svensk og norsk, og skapte avstand til færøysk og islandsk. Fra 1500-tallet var disse å regne som egne språk.
Det norske skriftspråket var stadig mindre brukt utover i den mellomnorske perioden og forsvant fra den katolske kirken da siste norskfødte erkebiskop døde i 1510. Med reformasjonen i 1536 erstattet det danske språket latin i kirkelig bruk. Dette satte et siste punktum for det norske skriftspråkets eksistens og regnes som slutten på den mellomnorske perioden.
Andre land ble også svært påvirket av svartedauden, også kalt den store mannedauden i samtiden. Pesten har blitt nevnt i rammefortellingen Decameronen, og forteller om en flokk mennesker som rømmer fra Firenze for å komme vekk fra sykdommen. Men i motsetning til Norge overlevde den voksende bykulturen i Italia etter pesten.
Norge ble rammet av flere pestbølger, noe som utslettet opp mot halve- til tre fjerdedeler av befolkningen.
Fra 1380 hadde Norge felles konge med Danmark, og i 1450 ble det slått fast i lovs form at Danmark og Norge skulle være under én konge «til evig tid».
Endring i uttale Det mellomnorske språket ble gjenstand for mange hyppige lydendringer som la grunnlaget for dialektkontinuumet i Skandinavia og som omsider splitta norrønt inn i de moderne nordiske språka. Mange av disse lydendringene hadde allerede begynt i yngre norrøn tid, men de ble fullførte og mer utbredte i løpet av den mellomnorske perioden. Det er særlig i slutten av senmiddelalderen at vi ser klare og tydelige dialektforskjeller komme til syne i skrift. Nedenfor er ei kort innledende setning for å illustrere utviklinga; merk at mellomnorsk skrift ikke var standardisert:
Normalisert norrønt: Ǫllum mǫnnum þeim sem þetta bréf sjá ellar heyra senda Gerika Klausson prestr í Hvítiseiði [...] kveðju guðs ok sína. Mellomnorsk: Ollom monnom theim som thetta breff see eller høra sendher Gerika Clauesson presther i Hwitiseid [...] quedhia gudz ok sina. Moderne bokmål: Til alle menn som ser eller hører dette brevet sender Gerike Klausson prest i Kviteseid [...] Guds og sin hilsen.
Vokaler
Lange vokaler
Lukking Tre av de sju gamle lange vokalene skifta til ei høyere eller mer fremre stilling, dvs. de lukka seg. De fire andre forble mer eller mindre uendra, dog dette er på generell basis og prosessen hadde noenlunde vekslende resultat både i målføra og skriftspråka:
bátr */bɑːtɾ̩/ → bater */boːtəɾ/ skóli */skoːli/ → skole */skuːlə/ hlútr */l̥uːtɾ̩/ → luter */lʉːtəɾ/ í /iː/ → /iː/ é /eː/ → /eː/ ý /yː/ → /yː/ ǿ /øː/ → /øː/
Forkorting Det det norrøne språket tillot betydelig mer variasjon i oppbygning av en stavelse enn det moderne norsk gjør. De gamle lange vokalene kunne forekomme både framfor enkle og doble konsonanter og i trykksvake stillinger. I den mellomnorske perioden ble alle lange vokaler framfor dobbelkonsonanter og i trykklette stillinger forkorta:
nátt */nɑ̃ːtː/ → natt */nɑtː/ ("natt") sótt */soːtː/ → sott */sutː ~ sɔtː/ ("sott") trǫlldómr */tɾɔlːdoːmɾ̩/ → trolldomer */tɾɔlːduməɾ ~ tɾɔlːdoməɾ/ ("trolldom")
Diftongering I noen dialekter, særlig i talemåla fra Sunnfjord og ned til Agder, ble de gamle lange vokalene omgjort til diftonger. Denne språkendringa fant også sted på Island og Færøyene:
Norrønt: sýna */syːnɑ/ ("å syne, vise") Setesdaldialekta: suyne Sunnmørsdialekta: syjne Norrønt: grá */gɾɑː/ ("grå") Vossamålet: grao Norrønt: kú */kuː/ ("ku") Jærmålet: keu
Korte vokaler
Åpning Samtidig som de gamle lange vokalene skifta til høyere og fremre stillinger, begynte de korte vokalene å skifte til lavere stillinger, dvs. de åpna seg. Dette ramma primært kort /o/, /i/ og /y/ som i mange målføre har hhv. gått over til /ø/, /e/ og /ø/.
kol /kol/ → kol */koːl/, køl */køːl/ ("kull") lifa /liva/ → lifua */lɪːva/, lefua /lɛːva/ ("å leve") myrkr /myɾkɾ̩/ → myrker */mʏɾkəɾ/, mørker */møɾkəɾ/ ("mørk") a /ɑ/ → a /ɑ/ u /u/ → u /u/ e /e/ → e /e/ ø /ø/ → ø /ø/
Forlenging Korte vokaler ble også forlenga dersom de forekom i lette, trykktunge stavelser:
dagr */dɑɣɾ̩/ → dagher */dɑːɣəɾ/ ("dag") sofa */sovɑ/ → sofua */soːvɑ/ ("å sove") friðr */friðr̩/ → frider */frɪːðəɾ/ ("fred")
Kvalitetsskille Med dette oppstod det nye vokalkvaliteter som utvikla seg på diverse vis blant dialektene:
Mellomnorsk: frider */frɪːðəɾ/ ("fred") Standard østnorsk: fred /freːd/ Sunnmørsdialekta: frìd /frɪːd/ Mellomnorsk: frider */friːðəɾ/ ("frid, vakker") Standard østnorsk: frid /friːd/ Sunnmørsdialekta: fríd /frijd/
Mellomnorsk: lif */liːv/ ("liv") Standard østnorsk: liv /liːv/ Jærmælet: liv Mellomnorsk: lifua */lɪːva/ ("å leve") Standard østnorsk: leve /leːvə/ Jærmålet: leiva
Svekking av trykklette vokaler Et av de mest skjebnesvangre endringene i norsk språkhistorie er svekkinga av trykklette vokaler, særlig i utlyd. Dette var med på å forskynde kollapsen av det norrøne kasussystemet og reduksjon av bøyningsrikdommen i språket. Svekking av vokalene ramma hovedsakelig østnorske målføre og kan muligens ha vært forsert av dansk språkpåvirkning. De norrøne endingsvokalene kunne være -a-, -i- og -u-; landsmål søkte å bevare mange av disse vokalene og endelsene i form av -a-, -e- og -o- slik som moderne svensk gjør, noe som gjenspeiles tydelig i eldre nynorsk:
Norrønt: einn bogi, fleiri bogar Bokmål: en bue, flere buer Nynorsk: ein boge, fleire bogar Landsmål: ein boge, fleire bogar
Norrønt: einn gest, fleiri gestir Bokmål: en gjest, flere gjester Nynorsk: ein gjest, fleire gjester Landsmål: ein gjest, fleire gjester
Norrønt: ein vísa, fleiri vísur Bokmål: ei/en vise, flere viser Nynorsk: ei vise, fleire viser Landsmål: ei visa, fleire visor
Diftonger De norrøne diftongene 'ei', 'øy', 'au' er som regel godt bevarte i vestnorske dialekter, men i diverse østernorske dialekter har de forenkla seg til monoftonger. Det antas at dette kom fra nærliggende svenske dialekter.
bein → ben eyra → øre laukr → løk
Konsonanter Omkring 1300-tallet forsvant bokstaven 'ð' edd fra norske skrifter og ble erstatta av dh eller bare d. Rundt 1400-tallet forsvant også bokstaven 'þ' thorn og ble ersatta av th. Thorn stod for frikativen /θ/ (som i engelsk thing) og edd stod for frikativen /ð/ (som i engelsk that). Disse lydene endra seg mot slutten av 1500-tallet og ble enten erstatta av plosivene /t/ og /d/ eller forsvant fra talemålet fullstendig. Til dømes þing → ting, með → med og þú → du.
Det er også rundt denne tida hvor trykklette /t/ og /k/ i utlyd svekker seg til /ð/ og /ɣ/ før de omsider faller bort i de fleste dialekter.
Norrønt → Mellomnorsk → Standard østnorsk
þat */θɑt/ → thæt */θeð/ → det /deː/ husit */huːsɪt/ → huset */hʉːsɛð/ → huset /hʉːsə/ at */ɑt/ → at /ɑð/ → å /oː/ mik */mɪk/ → migh */mɪːɣ/ → meg /mæɪ̯/
En annen sentral utvikling som klart skiller målførene våre i dag er tap av trykksvak /n/, og i visse tilfeller /m/, i utlyd. I dialekter hvor disse falt bort er det mulig at de ga vokal framfor en nonelunde nasal lyd. I dialekter med i-mål er dette mer tydelig.
Norrønt → Mellomnorsk → Øvre telemarksmålet
gentan */gɛntɑn/ → gentan */ʝɛntɑ̃/ → jenta /jɛntɑ/ husin */huːsɪn/ → husin */huːsɪ̃/ → husi /hʉːsɪ/ opin */oːpɪn/ → opin */oːpɪ̃/ → opi /opɪ/
I Østnorsk oppstod dessuten tykk l for rð og l i visse tilfeller.
Endring i grammatikk
Kasus En viktig endring bort fra det norrøne språket var innskuddsvokalen som letta uttalen av den norrøne r-endinga som var meget vanlig. På Østlandet og Trøndelag tok innskuddsvokalen som regel form av en 'e' slik at hestr (ubestemt entall, nominativ) ble forenklet til hester. På Vestlandet derimot var 'u' mest utbredt (t.d. hestur) og de nye endelsene var særs like de islandske og færøyske formene. I senere tid har r-en, deretter også innskuddsvokalen i de fleste dialektene, falt bort (hest).
Sammen med bortfall av r-endinga i hankjønnsord, førte reduksjon av de trykksvake sluttvokalene 'a', 'i' og 'u' i norrønt til 'e' at diverse kasusbøyninger fikk like former. Dette voldte omsider til en jamning av bøyningssystemet. Graden av reduksjon varierer i dialektene. Med bortfall av kasus var det nødvendig med fastere ordstilling, slik vi har i moderne norsk. På norsk er derfor Olav drepte Harald og Harald drepte Olav to forskjellige setninger, mens på norrønt betydde Olafr drap Harald og Harald drap Olafr det samme (Olav drepte Harald). Vokalreduksjonen synes svært godt i bestemt (nominativ) flertall:
Normalisert norrønt → Moderne bokmål
prestarnir → prestene vísurnar → visene gestirnir → gjestene
Bøying av pronomen