Jean Harlow (født Harlean Harlow Carpenter; 1911–1937) var en amerikansk skuespiller.
Harlow fikk sitt gjennombrudd i Howard Hughes-filmen Luftens dæmoner i 1930, og ble kjent som «Platinum Blonde» på grunn av sitt plantinablonde hår. Hun hadde stor suksess i filmer som Rødt hår, Fristelser, Middag kl. 8, Bombshell og Det gule hav, før hun farget håret brunt og tonet ned sitt sexy image i filmer som Hustru kontra sekretær og I fyr og flamme.
Harlow døde av nyresvikt 26 år gammel.
Barndom thumb|Harlow og moren i 1934. Harlean Carpenter ble født 3. mars 1911 i Kansas City i Missouri, som det eneste barnet til tannlegen Mont Clair Carpenter og Jean Poe Carpenter (pikenavn Harlow). Faren hadde arbeiderklassebakgrunn, mens moren var datter av en velstående eiendomsmegler. Harlows mor, som etter fødselen foretrakk å bli kalt «Mor Jean», ønsket å oppkalle datteren etter seg selv, men hennes far, Skip Harlow, forbød det.Stenn, s. 10 Hun foreslo da navnet Shirley Jean, men heller ikke dette navnet ble akseptert. Valget falt da på Harlean, en sammensmelting av Jean Harlow. Harlows mor kalte henne imidlertid bare «Babyen» og det var ikke før hun begynte på skolen at Harlow fant ut at navnet hennes var Harlean.Stenn, s. 13
Familien Carpenter bodde i et luksuriøst 25-romshus, som var en gave fra Skip Harlow, med flere tjenere, en barnepike og sjåfør.Stenn, s. 11 Harlow manglet aldri noen materielle goder i oppveksten. Hun hadde imidlertid få venner, og utviklet et nært forhold til sin overbeskyttende mor. Harlows mor var misfornøyd med ekteskapet og fikk skilsmisse fra ektemannen 29. september 1922. Hun fikk foreldreansvaret for datteren, og Harlow fikk sjelden møte faren etter dette.Stenn, s. 14 Harlows mor ønsket å slå gjennom som skuespiller og flyttet sammen med datteren til Hollywood i 1923. To år senere hadde hun fortsatt ikke fått fart på karrieren, og ble av økonomiske årsaker tvunget til å flytte tilbake til Kansas City.Stenn, s. 17
Skip Harlow sendte barnebarnet på en katolsk internatskole i håp om å skape litt avstand mellom mor og datter. Harlow sluttet etter et semester og begynte i stedet på en skole der hun hadde muligheten til å reise hjem hver dag.Stenn, s. 18 I sommerferien sendte Skip Harlow barnebarnet på sommerleiren Cha-Ton-Ka i Michigamme. Harlow fikk skarlagensfeber og måtte holdes adskilt fra de andre ungdommene. Da hennes mor fikk vite dette reiste hun straks til leiren, og ble der i tre uker for å pleie datteren, til tross for protester fra leirledelsen.Stenn, s. 19 Da Harlow og moren var på vei hjem igjen kom de i kontakt med den gifte italienskfødte Marino Bello.Stenn, s. 20 Harlows mor innledet et forhold til Bello, og sendte Harlow på skole i Illinois, i nærheten av Chicago der Bello bodde.Stenn, s. 21
Høsten 1926 møtte Harlow Charles «Chuck» McGrew som hun innledet et forhold til.Stenn, s. 23 Bello skilte seg fra sin kone og giftet seg med Harlows mor 18. januar 1927. Harlow sluttet på skolen og flyttet inn sammen med dem.Stenn, s. 25 Den 21. september 1927 giftet Harlow seg med McGrew. Hun var 16 år gammel og han var 20. To måneder senere fylte han 21 år og fikk tilgang på en arv på 200 000 dollar etter sine avdøde foreldre.Stenn, s. 26 I begynnelsen av 1928 flyttet ekteparet fra Chicago til Beverly Hills.
1928–1930: Tidlig karriere og Luftens dæmoner Våren 1928 kjørte Harlow venninnen Rosalie Roy til en avtale hos Fox Film Corporation. Mens hun ventet utenfor, ble hun oppdaget av ansatte i filmselskapet. De trodde at hun var der i håp om å bli skuespiller og gav henne søknadspapirer. Da Roy fortalte om denne episoden i et selskap noen uker senere veddet Harlows venner på at hun ikke turte å prøve seg som skuespiller. Hun aksepterte veddemålet og leverte papirene hos filmselskapet dagen etter.Stenn, s. 28 Navnet hun oppgav var Jean Harlow, morens pikenavn. Noen dager senere fikk hun sitt første tilbud om en statistrolle, men takket nei ettersom hun ikke hadde lyst å satse på en skuespillerkarriere. Det kom også flere tilbud som hun også avviste. Da hennes mor, som nylig hadde flyttet til Los Angeles, fikk vite om dette beordret hun datteren til å akseptere det neste tilbudet.Stenn, s. 29
Harlows filmdebut var som statist i stumfilmen Honor Bound i 1928. Deretter fulgte en rekke småroller i andre stumfilmer, inkludert Helan og Halvan-filmen Liberty. Hal Roach, som drev Hal Roach Studios, la merke til henne og tilbød henne en femårskontrakt med en lønn på 100 dollar i uken. Hun signerte kontrakten 26. desember 1928.Stenn, s. 30 Da Roach måtte ta en pause fra filmproduksjon i januar 1929 for å bygge nye studioer tilpasset lydfilm, tok Harlows mor datteren med til Paramount Pictures der hun spilte en statistrolle i filmen Close Harmony. Måneden etter returnerte Harlow til Hal Roach Studios og spilte i Helan og Halvan-filmene Double Whoopee og Bacon Grabbers. Den 2. mars 1929 ble hun løst fra kontrakten med Roach etter å ha hevdet at filmkarrieren ødela ekteskapet hennes. I virkeligheten var det Skip Harlow som protesterte mot de dristige rollene hennes. Harlow og hennes mor overtalte han til slutt til å la henne fortsette skuespillerkarrieren, mot at hun ikke fikk økonomisk støtte fra han. Harlow separerte seg fra Charles «Chuck» McGrew i juni samme året og flyttet sammen med sin mor og stefar. Harlows mor og Bello flyttet deretter inn sammen med henne. Hun måtte forsørge dem begge.
Harlow hadde statistroller i filmer som Byens lys, med Charlie Chaplin i hovedrollen, og Prinsgemalen. Hun hadde også en liten rolle i To sjeler – en tanke, med Clara Bow og James Hall i hovedrollene.
I 1929 måtte Howard Hughes filme deler av krigsdramaet Luftens dæmoner på nytt, for å omgjøre den fra stumfilm til lydfilm. James Hall og Ben Lyon spilte de to pilotene Roy og Monte Rutledge i Royal Air Force, som begge blir tiltrukket av den forførende blondinen Helen. Hughes trengte en ny kvinnelig hodedrolleinnehaver, ettersom den norske stumfilmskuespilleren Greta Nissens aksent ikke gjorde henne troverdig i rollen som britisk aristokrat. Han vurderte en rekke blonde, håpefulle skuespillere, men fant ingen han var fornøyd med. Lyon og Hall foreslo til slutt Harlow. Hughes gav henne rollen etter å ha sett prøvespillingen hennes. Den 24. oktober 1929 signerte Harlow en treårskontrakt med Hughes' produksjonsselskap Caddo Company. Hun skulle få betalt 1500 dollar for åtte ukers arbeid med Luftens dæmoner, og deretter 250 i uken når hun jobbet og 200 når hun var mellom filminnspillinger. Hughes hadde ikke noen andre skuespillere under kontrakt, slik at all tid og midler kunne brukes til å promotere Harlow.
Den 27. mai 1930 deltok Harlow på premieren på Luftens dæmoner på Grauman's Chinese Theatre. Filmen ble hennes store gjennombrudd som skuespiller, men kritikerne lot seg ikke imponere over talentet hennes. Variety vitset om utseendet hennes: «Hun kommer sannsynligvis alltid til å måtte spille denne type roller, men ingen har noensinne sultet når de er i besittelse av det hun har.» Hughes sendte Harlow for å promotere filmen i flere amerikanske byer og økte lønnen hennes til 150 dollar i uken.
1931–1932: Platinum Blonde, Rødt hår og Fristelser thumb|Harlow og Clark Gable i filmen The Secret Six (1931). I slutten av 1930 hadde ikke Harlow spilt i en film på et år. Stefaren Marino Bello ble ansatt som manageren hennes. Hans første oppgave var å prøve å få Harlow løst fra kontrakten med Caddo Company, noe Hughes nektet. Metro-Goldwyn-Mayer-produsenten Paul Bern, som var en venn av Harlow, overtalte Hughes til å låne henne ut til gangsterfilmen The Secret Six, med Wallace Beery i hovedrollen. Der spilte hun mot Clark Gable, en annen nykommer. Han uttalte senere: «Ingen av oss visste noe særlig om filmindustrien. På slutten av hver scene spurte hun meg, ‘Hvordan går det med meg?’ Og jeg spurte henne om det samme.» Harlow ble deretter utlånt til Universal Pictures for å spille i dramafilmen Iron Man, med Lew Ayres. Hun spilte Rose Mason, konen til bokseren Kid Mason (Ayres), som bare er interessert i pengene hans. Innsatsen hennes ble for det meste dårlig mottatt av kritikerne. Andre Sennwald i The New York Times skrev: «Det er uheldig at Jean Harlow, hvis egenskaper som skuespiller er begrenset til hennes blonde skjønnhet, må bære en god del av filmen.»
Hennes neste film var gangsterfilmen Samfunnets fiende, med James Cagney i hovedrollen. Harlow spilte Gwen Allen, kjæresten til gangsteren Tom Powers (Cagney). Warner Bros. betalte Hughes 1000 dollar i uken for å bruke henne, men han betalte henne 200 og tok resten selv. Både filmen og Cagneys rolletolkning ble rost av kritikerne, men Harlows innsats ble negativt mottatt. Deretter spilte Harlow i komedien Goldie, med Spencer Tracy og Warren Hymer. Hun spilte den svikefulle stuperen Goldie, som innleder et forhold til sjømannen Spike (Hymer), men prøver å forføre kameraten hans, Bill (Tracy). Bland Johaneson i New York Daily Mirror skrev følgende om rolletolkningen hennes: «Frøken Harlow [er], som vanlig, platinablondinen frøken Harlow.»
Etter å ha spilt i fire filmer på fem måneder sendte Hughes henne til Oriental Theatre i Chicago for å gjøre personlige opptredener. Han fikk 3500 dollar for en ukes opptredener, men betalte Harlow 200.Stenn, s. 59 Hun hadde ingen sketsj å fremføre, så det eneste hun gjorde var å gå ut på scenen å plukke opp et lommetørkle som hadde falt ned. Dette førte til at brystene hennes nesten falt ut av kjolen. En kveld tok Al Capone med seg gangstervennen Abner Zwillman for å se Harlow. Etter forestillingen inviterte Bello dem bak scenen for å møte henne. Harlow og Zwillman fant tonen, og han tok kontakt med Columbia Pictures-sjefen Harry Cohn og overbeviste ham om å bruke henne i to filmer.Stenn, s. 61 thumb|left|Promobilde fra ca. 1931. Harlows første film for Columbia var Gallagher, regissert av Frank Capra. Hun var svært nervøs for å jobbe med han. Capra fikk på sin side merke at hun var uerfaren, men satte pris på innsatsviljen: «Hun ønsket å lære hele tiden. Jeg husker at jeg ba henne om å reise hjem etter at hun hadde fullført scenene sine, [men] hun ble alltid igjen på settet [og] så på de andre, forsøkte å lære seg hvordan man skulle bli en skuespiller.»Stenn, s. 65 For å promotere Harlow gav Hughes PR-sjefen i Caddo Company, Lincoln Quarberg, i oppgave å finne et passende kallenavn på henne. Han endte opp med «Platinum Blonde». Hughes overbeviste deretter Cohn til å endre tittelen på Harlows film fra Gallagher til Platinum Blonde.Stenn, s. 66 Caddo Company organiserte også over tre hundre «Platinum Blonde»-klubber over hele USA, og tilbød 10 000 dollar til den som kunne matche Harlows blonde hårfarge. Det ble ikke kåret noen vinner, men salget på blekemidler økte med 35 prosent. Harlows neste film for Columbia var Three Wise Girls, der hun for første gang i karrieren spilte en sympatisk rollefigur. Kritikerne lot seg imidlertid fortsatt ikke imponere over henne.Stenn, s. 67