Religiøs forfølgelse er forfølgelse av mennesker på grunn av religion, altså at forfølgelsen enten er årsaket i gjerningsmennenes forståelsen av deres egen religion, de forfulgtes religion, forfølgernes oppfatning av denne, eller begge deler. Et kjent historisk eksempel på religiøs forfølgelse er Romerrikets forfølging av kristne, etterfulgt av kristne keiseres bannlysning og forfølgning av paganister og hedenske kultsteder.
I Norge har vi også hatt forfølgelse av før-kristne religioner, slik som hedendommen (ofte kalt Åsatro i nytiden). Dette blir nevnt av Snorre Sturlasønn i halv-historiske sagn i Heimskringla, hvor både Olav Tryggvasønn og Olav Digre (Hellig-Olav) utsetter hedninger for voldstrusler, pining, og drap for å nekte den nye troen.
I Norge, og den breiere Finnmarka (der hvor "finnene" bor), ble samer utsatt for religiøs vold og strukturert fornorskning gjennom forsøk på å "sivilisere" de "primitive" samene til ei moderne tro og -levemåte, ofte gjennom uvitenskapelige raseteorem. Dette skjedde av ulik grad av vold, og noen av de tidligste forsøkene på å kristne samer var gjennom å gi avslag på bøter for nykristna samer i rettssaker. Formålet ved dette var å gi årsaker for samer til å bli kristne, heller enn aktiv forfølgning.
I senere tid derimot ser vi tvangskristning av samer gjennom norske kystbosetninger - fungerende som maktsentrum midt i Samelandet -, hvor prester og lovmenn straffer utøvere av samisk sed med vold og drap, samt bruk av alkohol som kontrollmiddel, hvor norske myndigheter er eneste måte å få tak i brennevin. Se Kautokeino-opprøret.
Andre former for religiøs forfølgning kan oppstå innenfor samme religion, slik some kjetteriforfølgning. Dette er da religiøs vold mellom to eller flere grupper som ser på seg selv som "den rette" tolkningen av samme grunnleggende tro. Noen døme av dette vil være ting som strid mellom Sunni- og Shia -tolkningene av Islam, stridene mellom Protestantisme og Katolisisme i Vestlig Kristendom under Reformasjonen og Motreformasjonen, eller Ikonoklast-rørslen i Østromerriket.
I Norge har vi døme av dette fra overgangstida fra Katolsk lære til Luthersk, hvor da pilegrimer kunne bli bøtelagt for å dra på en åndelig reise til hellige steder, som hvor en helgen var gravlagt, eller relikvier oppbevart, noe som ikke lengere skulle utøves. Noen historikere mener at Norges overgang til Luthersk lære var forholdsvis likegyldig, og at lekfolk ikke egentlig forsto, eller brydde seg særlig om reformasjonens bruddgrunnlag med Paven. Dette gjør det da vanskelig for vanlige folk flest å ta avstand fra skikken rundt pilegrimsreiser.
Noen ganger har religiøs forfølgelse blitt utført i samme tråd som etnisk forfølgelse; slik som forfølgning av Samisk språk, levemåte og trosutøvelse, blant annet er jødeforfølgelser som oftest ei blanding av religiøs og etnisk forakt.
Referanser
Kategori:Religion