Saddam Hussein Abd al-Majid al-Tikriti (1937–2006) var president i Irak fra 1979, etter et internt kupp i det panarabiske Baathpartiet, frem til han ble avsatt ved en USA-ledet invasjon i 2003. Han ble tatt til fange av amerikanske styrker 13. desember 2003, stilt for irakisk rett, dømt til døden og henrettet.
Unge år Saddam Hussein ble født i Al-Awja nær byen Tikrit ved bredden av elven Tigris, nord for Bagdad. Når han ble født, er usikkert, men den offisielle fødselsdagen, som også var Iraks nasjonaldag i perioden 1980-2003, er 28. april 1937. Saddams far forsvant før han ble født, og han ble avvist av moren etter fødselen. De tre første årene bodde han hos en onkel, før han fikk komme tilbake til moren som i mellomtiden hadde giftet seg. Stefaren behandlet Saddam dårlig og 10 år gammel flyttet han til en onkel i Bagdad. Onkelen var troende Sunnimuslim og tilhenger av det pan-arabiske Ba'athpartiet. Tyve år gammel, i 1957, ble Hussein selv medlem i partiet, og to år senere var han med på et feilslått attentat mot Iraks første president Abd al-Karim Qassim. Saddam ble skutt i foten og måtte rømme til Egypt via Syria. I Kairo utdannet han seg i jus og egyptologi.
Ba'athpartiet tok over makten i Irak ved et kupp i februar 1963 og Saddam kunne vende tilbake til hjemlandet. Partiet var plaget av indre stridigheter og måtte gi fra seg makten i løpet av 8 måneder. Saddam ble arrestert i oktober 1964 sammen med mange av partiets medlemmer og satt i fengsel inntil han greide å flykte i 1967. Etter flukten steg han raskt innen partiorganisasjonen og ble sjef for partiets sikkerhetspoliti.
Ekteskap Mens han var i Egypt i 1958 giftet Hussein seg med sitt søskenbarn, Sajida Talfah som var datteren til hans onkel. De fikk døtrene Rana, Raghad og Hala og to sønner: Uday og Qusay. Ekteskapet var arrangert.
Hussein giftet seg med sin andre kone, Samira Shahbandar, i 1986. Hussein skal ha tvunget hennes mann til å skille seg fra henne, slik at Hussein kunne gifte seg med henne istedenfor. Rykter sier at hun fødte Husseins sjette barn, noe Husseins familie har benektet.
Husseins tredje kone var Nidal al-Hamdani. Han skal også ha presset hennes tidligere ektemann til å skille seg fra henne. Sammen fikk de ingen barn. Det er ukjent om hvor hun oppholder seg, eller om hun er i live.
Det er rykter om et fjerde ekteskap, med Wafa el-Mullah al-Howeish. Det er ikke kommet klare bevis på at dette er tilfelle. Det er ukjent om hvor hun oppholder seg, eller om hun er i live.
Visepresident
I 1968 kom Ba'athpartiet til makten gjennom et nytt offiserskupp. Partiet satte inn en av Saddam Husseins slektninger Ahmad Hasan al-Bakr som president, mens Saddam ble visepresident og nestleder for landets viktigste maktorgan: Det revolusjonære kommandorådet. Etter mønster fra sine sovjetiske allierte, innførte Saddam et system av hemmelige tjenester, som med grenseløs brutalitet sikret regimets overlevelse. President al-Bakr var gammel med svak helse og i liten stand til å utføre sine plikter, og da han gikk av i 1979 overtok Saddam Hussein presidentskapet. Hussein fulgte opp den formelle maktovertagelsen med å ta livet av eller fengsle sine rivaler innen partiet.
Saddam Hussein ledet nasjonaliseringen av vestlig eide oljeselskaper i 1972. Høsten 1973 gikk verden igjennom oljekrisen, og landets inntekter økte betraktelig. Disse inntektene gikk til våpen og våpenprogram, samt til å modernisere og utvikle landet. Landsbygden fikk del gjennom jordreformer (tvangskollektivisering) og modernisering av landbruket. Utdannelse og infrastruktur ble høyt prioritert, og Irak utviklet en velferdsstat som omfattet helsetjenester og utdanning.
President Da Saddam Hussein tok over som president var Irak, med hjelp av landets store oljeforekomster, blitt en regional stormakt. I nabolandet Iran hadde muslimske fundamentalister, under ledelse av Ayatollah Khomeini fjernet den vestvennlige sjahen og satt igang den iranske revolusjonen. Irakerne hadde på dette tidspunktet en av verdens tiende sterkeste hærer, og Saddam Hussein trodde han skulle seire raskt da han beordret angrepet på Iran den 22. september 1980. I begynnelsen hadde irakerne stor framgang, men ved 1982 hadde Iranerne gjenerobret all tapt territorium og krigen gikk over i en utmattelseskrig som varte i åtte år, før Iran ba om våpenhvile i august 1988. Resultatet var to land i økonomisk ruin og over en million døde. Grensen mellom de to landene var den samme som før krigen.
Parallelt med krigen mot Iran gjennomførte Hussein en nådeløs undertrykkelse av mulig intern opposisjon. Store områder langs grensen mot Iran ble ryddet for sivile. Sjiittiske religiøse ledere som nektet å underkaste seg ble myrdet, mange tusen ble arrestert og torturert. Massegraver fra denne perioden oppdages fortsatt.
Særlig brutalitet ble brukt mot både kurdere og turkmenere i Nord-Irak, og ifølge den kurdiske presidenten i Irak, Jalal Talabani, var turkmenere den mest undertrykte gruppen i Kirkukhttp://www.iraqupdates.com/business-news/politics/turkmen-in-kirkuk-%E2%80%9Cthe-most-oppressed%E2%80%9D-under-saddam-%E2%80%93-president/2008-12-12. Den såkalte anfal-kampanjen omfattet utslettelse av mange tusen landsbyer og massakrer på hundretusener av mennesker. Kjemiske våpen ble brukt i stor skala, og mest beryktet er gassangrepet på den kurdiske byen Halabja, som etterlot rundt 5 000 døde og mange tusen med store kjemiske skader.
Spesielt på 80-tallet var det stor arabisering av både turkmenere og kurdere i Irak. Tusener av turkmenere og kurdere måtte flytte fra sine hjem i Nord-Irak som ledd i denne arabiseringen, spesielt i den byen Kirkuk http://www.jamestown.org/uploads/media/Jamestown-JenkinsTurkeyNIraq.pdf. Etter det har spesielt mange turkmenere begynte å registrere seg som arabere, noe som vanskeliggjør estimeringen av antall turkmenere i Irak http://www.aina.org/reports/icgkirkuk.pdfhttp://folk.ntnu.no/hasan/ITHRS/Documenter/ZK5.pdf Turkmenske og kurdiske navn på byer, landsbyer, veier, skoler m.m. i området ble byttet ut med arabiske Anderson, Liam D.; Stansfield, Gareth R. V. (2009), Crisis in Kirkuk: The Ethnopolitics of Conflict and Compromise, University of Pennsylvania Press, ISBN 0-8122-4176-2.
Under krigen fikk Irak assistanse fra Sovjetunionen, som sto for mesteparten av våpenleveransene til Irak. Etter hvert fikk Irak også assistanse fra Frankrike, Tyskland, USA og andre vestlige og arabiske land som fryktet smitteeffekten av den islamske revolusjonen .BBC: «How Saddam could embarrass the West» I denne perioden hadde også Irak flere store prosjekter for utvikling og produksjon av masseødeleggelsesvåpen, og brukte kjemiske våpen i stor skala mot irakiske kurdere og Iran uten særlige protester fra andre land.
Etter krigen mot Iran hadde Irak stor gjeld og trengte penger for å få igang økonomien. Det oljerike nabolandet Kuwait hadde lånt Irak penger til å føre krigen. Irak skyldte dem om lag 40 milliarder dollar og forlangte at Kuwait avskrev lånet siden Irak hadde beskyttet dem mot Iran. Kuwait nektet, og det endte med at Irak invaderte Kuwait i august 1990, og startet det som skulle bli den såkalte Gulfkrigen. Krigen endte med at USA-ledete koalisjonsstyrker drev irakerne ut av Kuwait og invaderte den sørøstlige delen av Irak. De militære operasjonene ble innstilt etter 100 timers bakkekrig, lenge før hovedstaden Bagdad var nådd. Koalisjonsstyrkene trakk seg kort tid senere ut av landet.
Beslutningen om ikke å føre bakkekrigen helt til Bagdad og dermed styrte Saddam Husseins regime var omstridt. Det har blitt lagt frem flere forklaringer på at koalisjonen ikke «avsluttet jobben». En grunn var at USA ikke ønsket det kostbare ansvaret med å administrere Irak etter en eventuell okkupasjon. Man fryktet at amerikanerne kunne bli sittende fast i landet i årevis, uten mulighet for retrett; faren for geriljakrig ble også forutsett. Den amerikanske regjeringen ønsket dessuten å unngå en deling av Irak. Det ble lagt vekt på at maktbalansen i Persiabukten måtte opprettholdes: et splittet Irak ville skape et maktvakuum og gi Iran muligheten til å øke sin innflytelse i Midtøsten. Man antok dessuten at den irakiske hæren var blitt så svekket av krigen at regimet kunne styrtes av opposisjonsgruppene. Dette var en feilvurdering. Saddam Hussein var ikke så svekket at hans maktposisjon var i fare. I stedet fikk Saddam og hans nære familiekrets bortimot full kontroll over det irakiske samfunnet utover 1990-tallet.
Sanksjoner thumb|Saddams palass i Babylon ved Eufrats bredder i 2003. Etter invasjonen av Kuwait hadde FNs sikkerhetsråd innført strenge sanksjoner, som innebar nærmest total stopp i handel og samkvem mellom Irak og andre land. Etter krigen ble disse sanksjonene forlenget med tilføyelser om at landet skulle slippe inn våpenkontrollører som skulle kontrollere at produksjon av masseødeleggelsesvåpen ble stoppet og at ferdige våpen ble destruert. Saddam regnet med at han skulle klare å sette de forskjellige blokkene i sikkerhetsrådet opp mot hverandre og lure kontrollørene. Det første klarte han, men FN hadde plassert svensken Rolf Ekeus i rollen som sjef for kontrollørene som klarte å finne og destruere så å si alt Irak hadde av masseødeleggelsesvåpen innen de måtte forlate landet i 1998. Ekeus sluttet i 1997 og under den nye sjefen Richard Butler ble kontrollørene et redskap for den amerikanske etterretningen, blant annet ble all telefontrafikk innenfor Saddams private kommunikasjonssystem avlyttet og sendt videre til CIA.
Det Saddam klarte var å sette sikkerhetsrådets medlemmer opp mot hverandre. I løpet av Gulfkrigen skiftet USAs syn på Saddam Hussein. Han hadde vært ansett som en litt tvilsom alliert, nå ble det amerikansk politikk å skifte ut regimet i Bagdad .CNN: «Regime change»
Andre land som Frankrike, Tyskland og Russland hadde økonomisk interesse i at regimet fortsatte, og Saddam forsterket interessene ved å inngå intensjonsavtaler for en stor del av oljeproduksjonen. Irak skiftet også oljevaluta fra dollar til euro i 2000.
I løpet av sanksjonsperioden døde ca. 1.5 millioner irakere, fortrinnsvis kvinner og barn, ifølge FNs egen rapport av mangel på mat og medisiner, mens Saddam og hans nærmeste fortsatte sitt luksusliv.
Situasjonen ble litt bedre i 1996 da Olje for mat-programmet startet. Det viste seg senere at programmet var heftet med mye korrupsjon; flere milliarder havnet på Saddam-klanens utenlandske kontoer, og tjenestemenn i FN var også innblandet.
Det er usikkert om Irak noen gang hadde mulighet for å komme seg ut av sanksjonene med Saddam Husseins regime i behold, kanskje hvis de hadde samarbeidet med kontrollørene i starten. USA gjorde forskjellige forsøk på å fjerne Saddam gjennom blant annet attentat, luftangrep og støtte til eksilirakere, men vek tilbake for å gå til direkte angrep. Situasjonen endret seg etter terrorangrepet 11. september 2001 da styrket nykonservative krefter innen Bush-regjeringen sin posisjon og fikk presidenten med på å invadere Irak. Invasjonen var blant annet begrunnet med at landet hadde masseødeleggelsesvåpen og kontakt med islamittiske-terrororganisasjoner. I ettertid viste det seg at de bevisene USA presenterte for FN var uten hold. Etter et omfattende diplomatisk spill endte det med at en USA i spissen av en koalisjon av 49 land kalt the coalition of the willing angrep Irak uten mandat fra FN.
Saddams fall thumb|Saddam Hussein kort tid etter at han ble tatt til fange Invasjonen av Irak startet 20. mars 2003, og ble erklært over 1. mai samme år. Koalisjonen møtte forholdsvis sterk, men overkommelig motstand til å begynne med. Man visste at mesteparten av styrkene befant seg i og omkring Bagdad, og fryktet en blodig krig inne i byen. Men da invasjonsstyrkene nærmet seg hovedstaden, brøt motstanden sammen og koalisjonsstyrkene kunne innta byen nesten uhindret. Regimet gikk da i oppløsning, med informasjonsminister Muhammed Said al-Sahaf som siste mann på post.