Jacob Benjamin Wegner (1795–1864) var en norsk industrimagnat, verkseier, godseier, brukseier, trelasthandler og generalkonsul for de hanseatiske bystatene. Han var mangeårig overdirektør og medeier av Blaafarveværket, Norges største industribedrift og som utvant blåfarge fra kobolt, og hadde eierinteresser i en rekke andre virksomheter innen bergverk og trelasthandel i Norge. Wegner var liberal og frihandelsvennlig, svært britiskorientert i sine forretninger og beskrives som en av de helt sentrale tidlige industrigründerne i det nylig selvstendige Norge i tiårene etter Napoleonskrigene, og som en pionér i moderne bedriftsledelse.
Han vokste opp i en uformuende borgerlig familie i havnebyen Königsberg ved Østersjøen, mistet tidlig begge foreldrene og broren Salomon, og begynte under Napoleonskrigene som lærling i et handelshus i hjembyen. I 1819 reiste han fra hjembyen; etter et opphold i London slo han seg i 1820 ned i Berlin som agent innen den baltisk–britiske trelasthandelen og kornhandelen, og som nær samarbeidspartner av firmaet Isaac Solly and Sons i London. I Berlin opptrådte han også regelmessig som representant for den engelske kjøpmannen og kunstsamleren Edward Solly, en bror av Isaac Solly, og hans tidlige karriere var i det hele tatt nært knyttet til familien Solly og engelske interesser. Han forhandlet i perioden 1820–1821 frem salget av Edward Sollys kunstsamling med 3000 malerier av blant andre Tizian, Rembrandt og Rafael til den prøyssiske kongen. Salget var et av historiens største kunstsalg, og samlingen dannet grunnlaget for Gemäldegalerie som åpnet i 1830 på Museumsinsel.
Høsten 1821 ble han involvert i Edward Sollys og bankieren Wilhelm Christian Beneckes planer om å kjøpe det norske Blaafarveværket, og året etter kjøpte han verket på auksjon på vegne av Benecke etter at Solly hadde kommet i økonomiske vanskeligheter. Han bosatte seg samme år på Fossum hovedgård i Modum som overdirektør og medeier av Blaafarveværket, som han moderniserte og utviklet til Norges største bergverk og industribedrift i perioden 1822–1848. Der ble også Norges første jernbane bygget i 1839 for å frakte malmen ut av fjellet. Han eide fra 1836 Frogner Hovedgård med Frognerseteren og Frognerseterskogen; under hans eierperode ble bl.a. Wegnerpaviljongen oppført i Frognerparken. Han var videre medeier i Hassel Jernværk og Hafslund hovedgård med rundt 340 000 dekar skog i Østfold og Østerdalen, og omfattende trelasteksport og sagbruksvirksomhet. I 1856 startet han sammen med Iver Albert Juel trelastfirmaet Juel, Wegner & Co. Videre eide han løkken Dronninghavn på Bygdøy (da kalt Ladegaardsøen). Hans forretningsaktiviteter fokuserte sterkt på eksport av tømmer, korn og koboltblått til England, der han tilbragte mye tid gjennom hele sitt voksne liv. Han var generalkonsul i Norge for bystatene Hamburg, Lübeck og Bremen, og i tillegg portugisisk visekonsul.
Han var gift med filantropen og kvinnesakspionéren Henriette Seyler (1805–75), som tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg i byrepublikken Hamburg og som var datter av L.E. Seyler, mangeårig leder og medeier i Joh. Berenberg, Gossler & Co. Ektefellen var en periode medeier i sin families bank- og handelshus; hun var barnebarn av Abel Seyler, en av 1700-tallets mest kjente europeiske teaterledere. Slekten Seyler var opprinnelig en patrisierslekt fra Basel i Sveits. Wegner synes å ha hatt et nært forhold til svigerfaren i Hamburg, og bankierfirmaet Berenberg dukker ofte opp i Blaafarveværkets arkiv. Han har etterkommere i familiene Wegner, Paus og Nørregaard.
__TOC__
Bakgrunn
Jacob Benjamin Wegner, som til vanlig bare brukte navnet Benjamin, ble født i havnebyen Königsberg ved Østersjøen 21. februar 1795 og døpt 27. februar samme år. Han vokste opp i en borgerlig familie uten særlig velstand, og i et miljø orientert i retning av sjøfart og handel.
Han var sønn av kongelig politikommissær i Königsberg Johann Jacob Wegner (ca. 1757–1797) og Regina Dorothea Harder (1770–1813), som bodde i Königsbergs forstad (Vorstadt). Faren var innflytter, mens moren tilhørte en borgerlig familie fra byen. Foreldrene ble gift 25. april 1792 i KönigsbergViede, Königsberg og Kneiphof, lutherske kirkebøker, 1792 og faren døde før sønnen fylte to år (12. januar 1797) i en alder av 40 år.Begravelsesinnførsel for Joh. Jacob Wegner, begravelser, kirkebøker, Königsberg og Kneiphof, 1797 Moren var datter av bokholder og «edsvoren veier» i Königsberg Christoph Harder (ca. 1724–1791), og hennes familie kan føres tilbake til 1600-tallet i Königsberg-bydelen Altstadt.
Faren Johann Jacob Wegner var i sitt første ekteskap gift med Regina Dorotheas eldre søster Anna Christina Harder, og Regina Dorothea ble som enke i 1798 gift med skipsbygger og skipsreder Philipp Gutzeit (1773–1838). Philipp Gutzeit var opprinnelig skipstømmermann og var senere skipsbygger og reder eller partreder i skip han hadde bygget selv. I 1813, da Benjamin Wegner var atten år gammel, døde også moren Regina Dorothea, og året etter ble stefaren Philipp Gutzeit gift med Anna Dorothea Jacobine født Wegner (1786–1836), den eldste datteren av Johann Jacob Wegner og Anna Christina Harder, som dermed var Benjamin Wegners halvsøster på farssiden og kusine på morssiden, og nå også ble hans stemor. Benjamin Wegner hadde en helbror, Friedrich Salomon Wegner (f. 1793), og minst et dusin halv- og stesøsken. Stefaren Philipp Gutzeit var yngre bror av skipsreder Benjamin Gutzeit (1771–1813), som var far til Wilhelm Gutzeit, som dermed var hans «stefetter». Königsberg var i hans barndom en av de største tyskspråklige byene i Europa og et sentrum for motstand mot Napoleon under Napoleonskrigene; byen lå sentralt plassert i det russisk-baltiske handelsområdet, med en aktiv handel særlig med Storbritannia. Benjamin Wegner begynte etter fullført skolegang rundt 14-årsalderen som lærling i et handelshus i Königsberg, der han fikk merkantil utdannelse.«Benjamin Wegner», i Store norske leksikonLars Roede: «Industriherren Benjamin Wegner på Frogner», i Lars Roede, Frogner hovedgård: Bondegård, herskapsgård, byens gård (s. 148–161), Pax forlag, 2012
Forretningsmann i Berlin
I 1819 forlot han fødebyen Königsberg og dro til Berlin. Etter et opphold i London slo han seg i 1820 igjen ned i Berlin, der han etablerte egen agenturforretning innen den baltisk–britiske trelasthandelen og kornhandelen, dvs. i storeksport av trelast og korn fra Østersjøområdet til England. Han fikk et nært samarbeid med det engelske handelshuset Isaac Solly and Sons, som var det ledende engelske firma som var aktivt i import av tømmer fra østersjølandene og som ble ledet av Isaac Solly. Videre fikk han et nært samarbeid med Isaacs bror Edward Solly, som også bodde i Berlin og som var en av Europas fremste kunstsamlere på denne tiden, og opptrådte regelmessig som representant for både firmaet Isaac Solly and Sons og for Edward Solly i forretninger. Wegner fikk også et nært samarbeid med handelshuset Gebrüder Benecke i Berlin og spesielt dets leder Wilhelm Christian Benecke, et samarbeid som kom til å bestå i mange årtier. Ingerid Hagen skriver at «som Wilhelm Christian Benecke vanket Edward Solly sammen med kongelige og andre personer som tilhørte Berlins mest fornemme kretser. Flere prøyssiske ministere samt den prøyssiske kronprinsen var nære venner og bekjente av ham.»Hagen (2022) s. 23
Det var antagelig det nære forholdet til Isaac og Edward Solly og Solly-firmaets dominerende stilling i britisk handel med Østersjøregionen som gjorde at Benjamin Wegner som 25-åring, uten noen spesielt privilegert familiebakgrunn eller større formue, i 1820 var blitt en del av Berlins høysosietet, involvert i personlige forhandlinger om kunstsalg med kongen. Det er mulig han ble kjent med Solly-firmaet under oppholdet i London eller allerede kjente til firmaet fra sitt arbeid i Königsberg, og at han reiste tilbake til Berlin med tanke på å representere firmaet i den da fremvoksende prøyssiske hovedstaden. Det er også tenkbart at han dro til London etter å ha etablert kontakt med brødrene Solly. Edward Solly bodde tidlig på 1800-tallet i Danzig, og flyktet da byen ble inntatt av franskmennene til Königsberg, der han fikk et nært forhold til den prøyssiske regjeringen og kongehuset som holdt til i byen i perioden 1808–1809. Det er dermed fullt tenkelig at Wegner ble kjent med Edward Solly allerede i ungdomsårene som foreldreløs handelslærling i Königsberg. Forholdet til Edward Solly virker uvanlig tett. Også med Sollys nevø i England, Isaac Solly Lister (1795–1862), får han et nært vennskap som varer i mange år også etter at han drar til Norge.
Sollys kunstsalg
Som Edward Sollys representant og fullmektig forhandlet Wegner i perioden 1820–1821 frem avtalen med den prøyssiske kongen om overtagelse av Sollys kunstsamling på rundt 3000 malerier. Solly hadde i den kaotiske tiden under og etter Napoleonskrigene bygget opp Europas største private malerisamling, særlig av italienske og nederlandske mestere fra renessanse og tidlig nytid, og salget var uten tvil et av historiens største kunstsalg. På grunn av sine økonomiske problemer rundt 1820 følte Solly seg tvunget til å selge samlingen. Forhandlingene ble ført av Wegner og Benecke, delvis med fyrst Hardenberg og delvis med kong Fredrik Vilhelm III direkte.Hagen (2022) s. 25 677 malerier ble deretter gitt av kongen til Gemäldegalerie i Berlin, og dannet kjernen i galleriets samling da det åpnet på Museumsinsel i 1830. Salgssummen var 500 000 reichsthaler; «til sammenligning var hele det prøyssiske statsbudsjettet for året 1820 på 15 millioner reichstaler. Ifølge kunsteksperter skal visstnok salgssummen likevel bare ha vært halvparten av hva Sollys samling i virkeligheten var verdt».
Samlingen omfattet malerier av Tizian, Rafael (maleriet kalt «Solly-Madonna», etter Edward Solly), Rembrandt, elever av Leonardo da Vinci, Jan van Eyck, Jan Gossaert, Petrus Christus, Pieter Brueghel den yngre, Lucas Cranach den eldre, Lucas Cranach den yngre, Hans Holbein den yngre, Nicolas Poussin, Jacopo Bellini, Giovanni Bellini, Fra Angelico, Lorenzo Costa, Andrea del Castagno, Annibale Carracci, Sandro Botticelli, Paris Bordone, Francesco Francia, Bernardo Daddi, Paolo Uccello, Giorgio Vasari, Piero di Cosimo, Luca Signorelli, Parmigianino, Giotto, Vittore Carpaccio og mange andre. Noen av kunstnerne var kjente navn allerede på den tiden, mens andre – som Giotto, Botticelli, Jan van Eyck og Jan Gossaert – på den tiden var lite kjente, men siden har økt i anseelse. 200-årsjubileet for kjøpet ble i 2021/2022 markert med en egen utstilling i Gemäldegalerie, og en katalog som diskuterte samlingens opprinnelse og forhandlingene om kjøpet av den.
Med blikk mot Norge Wegners forretningspartner Benecke fattet i 1820 interesse for Norge, og gav etter forhandlinger med Herman Wedel-Jarlsberg Norge det statslånet som reddet statsfinansene, men som førte til at Wedel-Jarlsberg ble stilt for riksrett og frikjent i 1822. Statslånet bidro til at de tre forretningspartnerne Wegner, Solly og Benecke i 1821 vendte oppmerksomheten mot Norge. I november 1821 skriver den jevnaldrende vennen og London-kjøpmannen Isaac Solly Lister (1795–1862), en nevø av Isaac og Edward Solly, til Wegner og foreslår at de skal bli partnere i et forretningsforetagende i papirindustrien i Stettin, men Wegner avslår. Han er på det tidspunktet klar for å reise til Norge på vegne av Edward Solly og Benecke.Steinsvik (2000) s. 126
Blaafarveværket og andre industriinteresser i Norge thumb|left|Benjamin Wegner i 1850- eller 1860-årene