Unge Venstre (UV), eller Norges Unge Venstre, er et norsk liberalt ungdomsparti tilknyttet det politiske partiet Venstre, og ble stiftet 27. januar 1909, med Anders Kirkhusmo som den første lederen. Fra 2024 har ungdomspartiet vært ledet av Omar Svendsen-Yagci fra Gjøvik i Innlandet.
miniatyr|Venstre-leder Guri Melby sammen med Ane Breivik, tidligere leder i Unge Venstre.
Formålsparagraf Unge Venstres formål er nedfelt i første paragraf i Unge Venstres vedtekter, formålsparagrafen:
«Norges Unge Venstre bygger på den liberale ideologien. Organisasjonen arbeider for å fremme en radikal politikk, tufta på en liberal samfunnsforståelse. Formålet er å skape oppslutning om organisasjonens idéer blant ungdom, samt få gjennomslag for organisasjonens ideer i Venstre og samfunnet for øvrig. Norges Unge Venstre er en selvstendig ungdomsorganisasjon som samarbeider med partiet Venstre.»
Politikk Unge Venstres ideologi tar utgangspunkt i liberalismen, hvor særlig tre grunnleggende ideer står sentralt: tanken om individets ukrenkelige rettigheter, enkeltmenneskets frihet som mål for politikk og et demokrati styrt av folket.
Unge Venstre ser på staten som verktøyet for å sikre alle borgeres grunnleggende friheter, og et redskap for å gjøre det mulig for enhver å forfølge sine egne mål, alene eller i frivillige fellesskap. Samfunnskontrakten legitimerer staten, og liberalismen skiller seg derfor fra anarkismen og totalitarismen.
Unge Venstre definerer seg som liberalere, og har tradisjonelt sett kjempet for at Venstre skal omtale seg som liberale og ikke sosialliberale. Liberalere blir definert av Unge Venstre som noen som ikke styrer mot utopier eller endelig definerte idealsamfunn. Snarere sørger det liberale demokratiet for at borgeren har makt over sitt eget liv og kan forme sin egen fremtid sammen med sine medborgere. Liberalere er også radikale i den forstand at de ikke gir eksisterende samfunnsstrukturer og etablerte løsninger forrang for bedre ideer. Til tross for at Unge Venstre ikke foretrekker betegnelsen sosialliberal, er ungdomspartiet opptatt av et sterkt sosialt ansvar for hverandre, og for å ta vare på klimaet og miljøet for fremtidige generasjoner.
Historie
Den tidlige tiden Unge Venstre ble stiftet den 27. januar 1909 på et møte i Det Norske Studentersamfundets gamle lokaler i Oslo, og er med det den nest eldste ungdomspolitiske organisasjonen i Norge.Paarup Michelsen, Lars-Henrik & Melby, Guri (red.) Demokratiets avantgarde (2008) Oslo Unge Venstre hadde blitt stiftet året før, som en del av konsolideringen av Venstre i 1908. Formålet med stiftelsen av Unge Venstre var å drive opplysningsarbeid og valgkamp for Venstre, samt å «bevege ungdom for å interessere seg i politikk».
Ved slutten av første verdenskrig var organisasjonen nesten blitt borte, men i 1920 ble det holdt nytt landsmøte for å blåse nytt liv i Unge Venstre. Dette lyktes bare i beskjeden grad, og i 1926 ble det arrangert et nytt landsmøte med samme formål. Denne gangen lyktes det å holde organisasjonen oppe, og man begynte med «Det Liberale sommerkursus» – forløperen til sommerleiren.
Med den tyske okkupasjonen i 1940 ble de politiske partiene forbudt, og Unge Venstre kunne ikke drive aktivitet. Mange medlemmer av Unge Venstre ble del av den illegale pressen og Hjemmefronten under krigen, og mange ble arrestert og fengslet. Enkelte ble også sendt i konsentrasjonsleir eller dømt til døden. Venstre og Unge Venstres arkiv ble konfiskert og har aldri kommet til rette.
Etterkrigstiden Etter krigen samlet Unge Venstre seg til et nytt landsmøte i Sandefjord og valgte Helge Rognlien til ny leder. Unge Venstre holdt til i et kontor på Venstres Hus, som under krigen hadde blitt sabotert og derfor bare hadde to gjenværende etasjer. Med svært svak økonomi begynte man å opprette nye lokallag, arrangere sommersamlinger med de nordiske søsterorganisasjonene og man ga ut tidsskriftet «Von og Vilje».
Unge Venstre lå den gang et stykke politisk til venstre for Venstre, og var sterkt preget av andre verdenskrig. Tre UV-ledere i 1950-årene hadde sittet sammen i fangeleiren Buchenwald: Helge Rognlien, Jon Ola Norbom og Simen Skjønsberg. Dette bidro til et sterk anti-totalitært miljø i Unge Venstre. I 1949 ble Unge Venstre tatt opp i World Federation of Liberal and Radical Youth, som senere utviklet seg til IFLRY.
Unge Venstre var i etterkrigstiden svært opptatt av å bygge ned motsetninger mellom øst og vest, og hadde mye samarbeid med ungdom bak jernteppet. Allikevel var man veldig tydelig på ikke å lefle med sosialisme, noe som reflekteres i valget om å melde seg av festivaler som ble kuppet av sosialistiske ungdomsorganisasjoner. På grunn av denne kontakten med ungdom i øst og Unge Venstres tidligere skepsis til NATO, ble mange medlemmer overvåket av POT, deriblant Halle Jørn Hanssen som var leder fra 1964 til 1966.
Allerede i 1960-årene gikk Unge Venstre inn for å fjerne den kristne formålsparagrafen i skolen (1963) og å tillate selvbestemt abort (1969). Motstanden mot Vietnamkrigen var stor, og ungdomspartiet var svært kritisk til Venstres deltakelse i Borten-regjeringen. Disse sakene gjorde at Unge Venstre var på kollisjonskurs med de konservative delene av Venstre, noe som gjorde at Unge Venstre i 1969 ikke drev valgkamp for Venstres konservative kandidater.
EF-striden Unge Venstre og Venstre var kanskje tydeligst for europeisk samarbeid etter andre verdenskrig, men i løpet av 1960-årene endret det seg. Fra landsmøtet i 1966 ble Unge Venstre mer og mer skeptisk til EF, og Venstre ble snart delt i spørsmålet. EF-saken forsterket det allerede konfliktfylte forholdet innad i Venstre, og Unge Venstre var en viktig del av denne konflikten. Da saken om EF-spørsmålet endelig kom opp på Venstre-landsmøtet i Røros, ble Venstre splittet i to partier.
Etter bruddet på Røros trengte Venstre en nyorientering og valgte å fokusere på miljøpolitikk. Unge Venstre hadde allerede fra slutten av 1960-årene begynt et sterkt fokus på miljøsaker, og ble sterkt preget av ideer om økologi. Man jobbet mye med å skape en «grønn pol» i norsk politikk og plasserte seg således i sentrum. Da Willoch-regjeringen startet i 1981, var Unge Venstre og Venstre i sterk opposisjon, og Venstre bestemte seg for å gå til valg på en støtte til Arbeiderpartiet, men verken opposisjonen til Høyre eller miljøpolitikken var nok til å vinne valget i 1985; Venstre falt dermed ut av Stortinget.
1980- og 1990-årene Etter valget i 1985 foretok man igjen en nyorientering som fokuserte på liberale verdier. Unge Venstre var fremdeles teknologi-pessimistisk og fokuserte mye på økologi og miljø, men saker som felles ekteskapslov, nedlegging av statskirken og avkriminalisering av narkotika kom også på dagsordenen. Særlig narkotikapolitikken markerer et skille i Unge Venstres historie, da organisasjonen som tidligere jobbet tett med avholdsbevegelsen nå gikk inn for avkriminalisering og etterhvert tok eierskap til en nyorientering av norsk narkotikapolitikk.
I 1990-årene kjempet Unge Venstre for rett til adopsjon for homofile, avkriminalisering av narkotika og fritak for KRL-faget. I forbindelse med AUF-skandalen ble alle ungdomspartier kontrollert for medlemskapsjuks, og samtlige mistet mange medlemmer. Unge Venstre måtte forklare seg til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for ikke å være villig til å gi fra seg medlemsoversikten på grunn av personvernhensyn.
Etter 2000 På landsmøtet i Bergen i 2000 ble punktprogrammet endret, og Unge Venstre gikk inn for et klart ja til norsk EU-medlemskap. På landsmøtet i 2006 ble en enda klarere EU-politikk utformet, og Unge Venstre er i dag føderalistisk. Venstre er fortsatt delt i synet på norsk EU-medlemskap. I 2001 vant Unge Venstre mange saker i forbindelse med det nye stortingsprogrammet, blant annet saken om homofil adopsjon. Fokuset på narkotikapolitikken fortsatte å stå sentralt og Unge Venstre fikk i 2008 gjennomslag i Venstre for heroinassistert behandling. Unge Venstre fokuserte fortsatt på klima- og miljøspørsmål i tillegg til friere handel og en mer liberal innvandringspolitikk.
Under Lars Sponheim kom Venstre i regjering. Dette skapte utfordringer for Unge Venstre som igjen måtte forholde seg til at partiet måtte inngå kompromisser i regjering. Særlig var Erna Solberg upopulær på grunn av sine skjerpelser i innvandringspolitikken som kommunalminister. Unge Venstre støttet forslagene om å kaste Sponheim både i 2002 og 2004, men i 2005 bedrev ungdomspartiet den mye omtalte «Viva Sponheim»-kampanjen som hyllet Venstre-lederen.
I løpet av 2000-årene startet Unge Venstre en rekke internasjonale prosjekter, blant annet på Balkan (fra 2000), i Hviterussland (fra 2006) og i Vest-Sahara, og har jobbet for å skape oppmerksomhet rundt situasjonen i disse landene. Unge Venstre plukket også tidlig opp saken om datalagringsdirektivet, og var den første ungdomsorganisasjonen som tok standpunkt mot implementering av direktivet i norsk lov. I både 2005 og 2009 var Unge Venstre få stemmer unna å snu Venstre i EU-spørsmålet på landsmøtet, men lyktes ikke. På landsmøtet i 2011 vedtok Unge Venstre en uttalelse om at Venstre måtte åpne for regjeringsforhandlinger med alle borgerlige partier gitt at partiet fikk gjennomslag for sine saker. Dette skapte en debatt rundt Venstres vei frem mot stortingsvalget i 2013 som endte med gjennomslag for Unge Venstres syn på moderpartiets landsmøte våren 2012.Her setter Venstre døra på gløtt for Frp
I etterkant av terrorangrepene 22. juli 2011 fikk alle de politiske ungdomsorganisasjonene mange nye medlemmer; dette gjaldt også for Unge Venstre som hadde en vekst i 2011 på 62,3 %. Unge Venstre hadde ikke hatt så mange medlemmer siden 1995, da det oppga medlemmer. Til sammenlikning hadde Unge Venstre i 1999 drøyt 200 medlemmer.
Organisasjon Unge Venstre er en selvstendig ungdomsorganisasjon, men regnes som en av Venstres sideorganisasjoner. Unge Venstre er representert på alle nivåer i Venstre, men Venstre har ingen formell påvirkning på vedtak fattet i ungdsomspartiet. Organisasjonens arbeid er i hovedsak basert på frivillig arbeid, og har per 2024 bare to ansatte i sitt sekretariat, som jobber sammen med Unge Venstres ledere.
Partiledelse Ledere 2024– Omar Svendsen-Yagci 2021–2024 Ane Breivik 2017–2021 Sondre Hansmark 2013–2017 Tord Hustveit 2010–2013 Sveinung Rotevatn 2007–2010 Anne Solsvik 2003–2007 Lars-Henrik Michelsen 2001–2003 Monica Tjelmeland 1998–2001 Jennie Johnsen 1997–1998 Sverre Molandsveen 1994–1997 Helge Solum Larsen 1992–1994 Per Tore Woie 1990–1992 Gunn-Vivian Eide 1988–1990 Atle Hamar 1986–1988 Guro Fjellanger 1985–1986 Hege Berg-Nielsen 1983–1985 Erling Moe 1981–1983 Jesper W. Simonsen 1980–1981 Øystein Heggen 1979–1980 Torgeir Anda 1976–1979 Olav Ljøsne 1975–1976 Ottar Grepstad 1974–1975 Jørn Rattsø 1972–1974 Carl Johan Sverdrup 1970–1972 Odd Einar Dørum 1968–1970 Kjell G. Rosland 1966–1968 Ola H. Metliaas 1964–1966 Halle Jørn Hanssen 1962–1964 Olav Myklebust 1960–1962 Magne Lerheim 1956–1960 Odd Grande 1955–1956 Ragnar Sem(under Skjønsbergs utenlandsopphold) 1952–1956 Simen Skjønsberg 1950–1952 Jon Norbom 1950 Helge Røed(under Kortners utenlandsopphold) 1948–1950 Olaf Kortner 1946–1948 Helge Rognlien 1934–1946 Aasmund Næs 1930–1934 Johannes Teigland 1926–1930 Anton Laurin 1920–1926 Olav Gullvåg 1916–1920 Torkell Løvland 1914–1916 Toralv Øksnevad 1912–1914 Hans Hope 1909–1912 Anders L. Kirkhusmo1. nestledere 2024– Tejn Rolland 2022–2024 Hans Jacob Huun Thomsen 2022 Kristin Schultz 2021–2022 Timo Nikolaisen 2019–2021 Ane Breivik 2018–2019 Konstanse Løfors 2017–2018 Tiril Eid Barland 2015–2017 Grunde Almeland 2014–2015 Ingrid Keenan 2013–2014 Alva Eide 2012–2013 Andreas Skjæret 2011–2012 Hanne Kvilhaugsvik 2010–2011 Haakon Riekeles 2009–2010 Sveinung Rotevatn 2007–2009 Jonas Stein 2006–2007 Audun Vindøy 2005–2006 Helene Skulstad
Politisk nestleder