Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Unionens forløpere var EEC og EF.
EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.
EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.
De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.
Det indre marked sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen områder felles utenrikspolitikk i regi av den operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionens 27 medlemsstater hadde i 2019 tilsammen ca. 447 millioner innbyggere. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G7-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»«Nobels fredspris for 2012», nobelprize.org, 12. oktober 2012. Besøkt 12. oktober 2012.
Historie
Idéen om europeisk integrasjon
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.Otto von Habsburg: Die Paneuropäische Idee. Eine Vision wird Wirklichkeit. Amalthea Verlag, Wien-München 1999, ISBN 3-85002-424-5
Tidslinje over de viktigste traktatene
miniatyr|Fra undertegningen av Brussel-traktaten: fra venstre Paul-Henri Spaak, Georges Bidault, Joseph Bech, Pim van Boetzelaer van Oosterhut og Ernest Bevin|alt= miniatyr|Europa-colleget, et av de første resultatene fra Haag-kongressen 1951: Kull- og stålunionen
miniatyr|Den høye myndighet holdt opprinnelig til i denne bygningen i Luxembourg.|alt= Schuman-planen fra 9. mai 1950 foreslo sammenknytning mellom de franske og tyske tungindustrier. Formålet var å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.
Seks europeiske land («De indre seks») undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet fikk institusjoner med overnasjonal beslutningsmyndighet. Den høye myndighet ble en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet startet sin virksomhet i 1952.
I 1953 foreslo landene å skape en «europeisk politisk union».
1957: Roma-traktaten «De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.
EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-årene til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
1992: Maastricht-traktaten
miniatyr|Prosessen for å etablere en felles valuta var fullbyrdet da euroen ble lansert, stegvis i henholdsvis 1999 og 2002.|alt= Maastricht-traktaten fra 1992 omdannet EF til EU. Det dreide seg om et avtaleverk som blant annet inneholdt den opprinnelige Traktaten om den europeiske union. EU skulle bæres av «de tre søyler». Det var det europeiske fellesskapet videreført fra EF, et nytt samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikken og et nytt politi- og strafferettslig samarbeid.
I Maastricht-traktaten ble det avtalt en kjøreplan for oppstarten av Den økonomiske og monetære union. Europaparlamentet fikk en styrket stilling. Unionsborgerne fikk oppholdsrett i alle medlemsstater uansett arbeidsforhold og dessuten stemmerett ved kommunalvalg og valg til Europaparlamentet, der de bodde.thumb|Jernteppets fall muliggjorde medlemskap i EU for land i Øst-Europa (Berlinmuren i 1989)
2009: Lisboa-traktaten Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
2016: «Brexit» Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
Politisk system EUs politiske system danner en hybrid av en mellomstatlig og en overnasjonal organisasjon, noe som er unikt i historisk sammenheng. Det er bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene.Fredrik Sejersted, , 3. utgave, Universitetsforlaget, 2011 s. 43, Juridika
Overnasjonalitet Overnasjonaliteten viser seg ved at unionen har institusjoner som i noen saker kan treffe flertallsvedtak, og at disse vedtakene også binder de medlemsstatene som har stemt imot. Det dreier seg imidlertid om en delvis gjennomført overnasjonalitet.
Forordninger får direkte anvendelse i medlemsstatene, mens direktiver krever ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.
EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
EU-retten
De lover og andre bestemmelser som unionens institusjoner vedtar, utgjør sammen med unionens traktater EU-retten. Unionsretten er et unikt rettssystem i internasjonal rett. Det skyldes at den omfatter ikke bare statene, men også borgerne. Unionsborgerne har både rettigheter og plikter etter EU-retten. Deler av unionsretten har dessuten i noen utstrekning direkte effekt. Det vil si at den kan påberopes av den enkelte borger eller andre rettssubjekter for en domstol, også uten at rettsreglene er inntatt i den nasjonale lovgivningen. EU-retten har da prioritet foran den nasjonale rett dersom den står i motstrid til den nasjonale rett.
EU-domstolen er ansvarlig for å prøve lovligheten av rettsaktene. Når det oppstår tvil om hva EU-retten betyr i en konkret sak, vil den nasjonale domstolen be EU-domstolen om en fortolkning. EU-domstolen avgir sin fortolkning gjennom en forhåndsuttalelse som den nasjonale domstol anvender på det konkrete tilfellet.
Unionens traktater, den såkalte primærretten, er unionens øverste rettskilde. Traktatene regulerer institusjonenens sammensetning, funksjoner og beføyelser. Unionens institusjoner kan vedta bindende rettsakter, forordninger, direktiver og beslutninger i de tilfeller der medlemsstatene har gitt dem kompetanse gjennom traktatene til dette. Hver rettsakt må ha grunnlag i traktaten.
Institusjoner miniatyr|EUs politiske system på nivået for de sju institusjonene.|alt= I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.
Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.
I beslutningsprosessen deltar fremfor alt Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.
Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
Europaparlamentet