Det fjerde korstog (1202–04); på 1800-tallet ble det vanlig å omtale korstoget i 1202 som «det fjerde korstog», enda den opprinnelige hensikten var å erobre Egypt, heller enn det muslimske Jerusalem; og korstogets utfall ble i stedet erobringen og plyndringen av det kristne Konstantinopel i april 1204.Svenungsen, Pål Berg: «korstog» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. mars 2024 fra Dette regnes som den siste handling i det store skisma mellom det gresk-ortodokse kirke og den romersk-katolske kirke, og beskrives ofte som en av de mest lønnsomme plyndringer av en by i historien; og samtidig den mest vanærende.Phillips: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, intro., xiii).
Bakgrunn Etter nederlaget med det tredje korstog (1189–1192) var det liten interesse i Europa for enda et korstog mot muslimene. Jerusalem var nå kontrollert av Ajjubide-dynastiet som hersket over hele Syria og Egypt, unntatt noen få kystbyer fortsatt kontrollert av korsfarerkongedømmet Jerusalem, nå sentrert i Akko. Det tredje korstoget hadde også etablert et kongedømme på Kypros. Etter at pave Innocens III overtok pavestolen i 1198, oppfordret han sterkt til et nytt korstog som ble målet for hans pontifikat. Hans oppfordring ble stort sett ignorert av europeiske monarker: tyskerne var i opposisjon til pavemakten, mens England og Frankrike lå i krig med hverandre.
Men presten Fulco av Neuilly oppfordret iherdig til et nytt korstog; han døde i 1202, men ble ansett som så from at hans etterlatte klær ble ansett for å ha helbredende kraft ved berøring.«Fulco av Neuilly», Nordisk familjebok</ref> I 1199 lyktes det å organisere en korsfarerhær under en ridderturnering ved Écry-slottet i Champagne i november 1199. Her skal grevene Thibaut av Champagne og Brie (13. mai 1179 - 24. mai 1201) og Louis av Chartres og Blois ha besluttet å dra i korstog, og senere vokste det frem en myte om at Fulco hadde vært til stede og den som overtalte grevene til å ta korset.Edgar McNeal: Fulk of Neuilly and the tournament at Écry, Speculum, april 1953 Thibaut døde i 1201, men andre ledere forhandlet med Venezia, Genova og andre italienske bystater om organisering av transport til Egypt. Ett av sendebudene var den framtidige kronikøren Geoffroi av Villehardouin (1150-1213) som var engasjert i korstog i hele perioden 1197–1207.Store norske leksikon (2005-07): «Geoffroi de Villehardouin» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. mars 2024 fra Genova var uinteressert, men i mars 1201 ble det åpnet forhandlinger med Venezia som tilbød å frakte så mange som 33 500 korsfarere. Dette ambisiøse foretaket ville kreve ett års forberedelser for å bygge det tilstrekkelige antall skip og trene folk i å bemanne dem, noe som begrenset byens øvrige aktiviteter. Korsfarerhæren var antatt å bestå av 4 500 riddere med hver sin hest; 9 000 væpnere og 20 000 fotsoldater.
Den største andelen av hæren seilte ut fra Venezia i oktober 1202 og de kom hovedsakelig fra Frankrike. Den omfattet menn fra Blois, Champagne, Amiens, Île-de-France og Bourgogne. Flere andre områder i Europa bidro også med betydelige kontingenter, som Flandern og Montferrat. Andre betydelige grupper kom fra Det hellige romersk-tyske riket, slik som menn under abbed Martin fra Pairis-klosteret i ElsassPairis-klosteret og biskop Konrad av Halberstadt, soldater og sjømenn fra Venezia ledet av dogen Enrico Dandolo. Korstoget satte kurs direkte til den muslimske verdens sentrum, Kairo, og var klar til å sette seil den 24. juni 1202, godkjent av pave Innocens med et høytidelig forbud mot å angripe kristne riker.«History of the Church», Innocent III & the Latin East, s. 370, Philips Hughes, Sheed & Ward, 1948 thumb|Kong Emerik (Imre, Henrik) av Ungarn.
Angrepet på Zara Ettersom korsfarerne ikke hadde avtalt at de skulle seile samlet fra Venezia, valgte mange å seile fra andre havner, spesielt i Flandern, Marseille og Genova. I 1201 var de fleste likevel samlet rundt Venezia, skjønt langt færre enn antatt; 12 000 istedenfor 33 500. Venezia hadde oppfylt sin del av avtalen med store transportskip for menn og hester, mer enn nok for tre ganger de fremmøtte. Venezia under dogen Enrico Dandolo ville ikke la korsfarene seile uten at det avtalte beløpet først var betalt, 85 000 mark sølvPhillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, s. 57 - det dobbelte av Frankrikes samlede årsinntekter. Men de pragmatiske venetianerne ville ha betalt for de 240 skipene de hadde bygd og utrustet, og dogen Dandolo sikret en avtale om at i bytte mot overfarten til Egypt, skulle korsfarerne stoppe ved havnebyen Zara som både Venezia og kongedømmet Ungarn gjorde krav på.Zara ble kalt for «Jadera» i latinske dokumenter og «Jadres» av franske korsfarere. Det venetianske (italienske) «Zara» er en senere forvanskning av det samtidige folkelige «Zadra». Om Zara ble gjenerobret, ville venetianerne til gjengjeld stille med 50 krigsskip til korstoget i bytte mot halvparten av erobrede områder. Mange av korsfarerne var uenige i denne avtalen som innebar et brudd på løftet om ikke å skade kristne samfunn; og noen, ledet av den eldre Simon de Montfort, nektet å være med på dette og gjorde i stedet vendereis.Mark Cartwright: Fourth crusade, Worldhistory.org 3. september 2018
Venezia hadde satt sin handelsvirksomhet på vent under forberedelsene av korstoget. I tillegg til de 20-30 000 av Venezias befolkning på rundt 60 000 mennesker som trengtes for å håndtere flåten, kom Venezias økonomi under stort press.Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, side 57 Nå så de noe igjen for korstoget. Etter massakren av alle utlendinger i Konstantinopel i 1182 ble de venetianske handelshusene utvist av Konstantinopels herskende greske angelanske dynasti.Nicol, Donald: The last centuries of Byzantium, 1261-1453 (Cambridge, 1993) Dette gjorde venetianerne fiendtlig stemt mot Bysants. Byen Zara hadde vært dominert økonomisk av Venezia gjennom hele 1100-tallet, men gjorde opprør i 1181 og allierte seg med kong Emerik/Imre/Henrik av Ungarn (ca 1174-1204)<ref>[https://www.biolex.ios-regensburg.de/BioLexViewview.php?ID=777 «Emmerich», konge av Ungarn, Leibnitz-Institut] og Kroatia (en personalunion). Påfølgende angrep fra Venezia var slått tilbake, og i 1202 var byen økonomisk uavhengig under den ungarske kongens beskyttelse.Jonathan Phillips, s. 110-11 Kong Emerik var katolikk og hadde selv sagt seg villig til å delta i korstoget (men ikke gjort noen forberedelser til å reise).
Straks den romerske kurie fikk kjennskap til stormingen av Zara 24. november 1202, bannlyste pave Innocens venetianerne som de skyldige. Men korstoget var for lengst ute av pavens hender. Venetianerne anerkjente ikke kardinal Pietro Capuano som noen representant for paven; til det var hans hensikt med korstoget for forskjellig fra deres. Pietro måtte snu og senere ta seg til det hellige land på egen hånd,Barbara Frale: The Templars and the Shroud of Christ]</ref> der han hentet liket av apostelen Andreas til Amalfi i 1206. Pietro fikk bygget krypten i Amalfis katedral, der den døde ble lagt til hvile 8. mai 1208;St. Andreas hentet til Amalfi av kardinal Capuano relikviet ble sagt å skille ut manna.Katedralen i Amalfi
Omveg til Konstantinopel thumb|300px|Korsfarernes inntog i Konstantinopel, maleri av Eugène Delacroix, 1840. Den mest betryktede handlingen til det fjerde korstoget var plyndringen av den kristne byen Konstantinopel. Før korsfarerne seilte ut fra Venezia, dro Bonifatius av Monferrato for å besøke sin fetter, Filip av Schwaben (1177-1208), yngste sønn av den tysk-romerske keiseren Fredrik Barbarossa.<ref>[https://www.deutsche-biographie.de/gnd118593854.html#ndbcontent «Philipp von Schwaben», Deutsche Biographie Grunnen til Bonifatius' besøk er omdiskutert; han kan ha forstått venetianernes planer og forsøkt å unngå bannlysning, eller ønsket å møte den bysantinske prins Alexios, Filips svoger og sønn av den nylig avsatte bysantinske keiser Isak II Angelos. Alexios hadde flyktet til Filip da hans far ble avsatt i 1195, men det er ukjent om Bonifatius kjente til at prinsen var ved Filips hoff. Der tilbød uansett Alexios hele 200 000 mark sølv, 10 000 menn for å hjelpe korsfarerne, vedlikehold av 500 riddere i det hellige land, tjenesten til den bysantinske flåten for å frakte korsfarerne til Egypt og legge den gresk-ortodokse kirke under den romersk-katolske kirke om korsfarerne seilte til Bysants og avsatte den regjerende keiser Alexios III Angelos. Det var et fristende tilbud for et foretak uten midler. Gresk-latinske forbindelser hadde vært komplisert helt siden Det store skisma av 1054.
Latinerne fra det første, andre og tredje korstog hadde vært fiendtlig innstilt til Konstantinopel og beskyldte grekerne for å ha forrådt korsfarerne til tyrkerne. Et stort antall venetianske handelsmenn var blitt angrepet og utvist i løpet av de anti-latinske opptøyene i Konstantinopel i 1182. Imidlertid betydde prinsens forslag at han selv kom på tronen, og ikke at hans hovedstad skulle bli herjet da grev Bonifatius inngikk avtalen. Alexios IV reiste tilbake sammen med markien for å reiste sammen med flåten til Korfu etter å ha seilt fra Zara. Flere av korsfarerlederne tok avstand fra planen, og mange deserterte. Flåten besto av 60 krigsgaleier, 100 hestetransportskip og 50 større transportskip – hele flåten var bemannet med 8 000 venetianske roere og sjøfolk, og nådde Konstantinopel i slutten av juni 1203.Madden, T.: Crusades: The Illustrated History, 105 I tillegg var det 300 beleiringsmaskiner som ble fraktet ombord i flåten.Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, 113
Byen hadde da en befolkning på 150 000 mennesker, en garnison på 30 000 soldater, deriblant 5 000 væringer, og en flåte på 20 galeier.Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, side 159 Korsfarernes opprinnelige motiv var å gjeninnsette Isak II Angelos på den bysantinske tronen slik at de kunne få den støtte som de var blitt lovet. Conon de Béthune avleverte denne beskjeden til Lombardias sendebud som ble sent til den regjerende keiser Alexios III Angelos som hadde avsatt sin bror Isak. Borgerne av Konstantinopel var ikke opptatt av den avsatte keiser og hans landsforviste sønn; tronrøvere skjedde ofte i bysantinsk politikk, og denne gangen hadde tronen uansett forblitt i den samme familien.
Korsfarerne seilte langs Konstantinopel med 10 galeier for å vise fram prinsen, men fra Konstantinopels bymurer ble korsfarerne hånt og spottet av borgerne, noe som forbauset dem da de hadde blitt lovt at prinsen ville bli varmt ønsket tilbake.Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, side 164 Først angrep, erobret og herjet korsfarerne byene Khalkedon og Khrysopolis, og deretter ble 500 bysantinske kavalerisoldater beseiret av bare 80 frankiske riddere.Phillips, J.: The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople, side 162
Beleiringen i juli 1203 For å ta byen med makt måtte korsfarerne først krysse Bosporos, stredet som skiller Europa fra Asia. 200 skip, transportskip og galleier ble benyttet for å frakte hæren over det smale stredet hvor Alexios III Angelos hadde stilt opp den bysantinske hæren i kampformasjon langs bredden, nord for forstaden Galata. Korsfarernes riddere angrep rett fra transportskipene og den bysantinske hæren flyktet sørover.
Korsfarerne fulgte etter og angrep Galata-tårnet som holdt enden av kjeden som blokkerte tilgangen til Det gylne horn. Etter å ha beleiret tårnet gikk grekerne til motangrep med en del innledende hell. Da korsfarerne slo tilbake trakk grekerne seg tilbake til tårnet og korsfarerne var i stand til å følge soldatene gjennom porten og tårnet overga seg. Det gylne horn lå da åpent for korsfarerne og den venetianske flåten gikk inn.