The Bonzo Dog Band er en britisk komiker- og musikkgruppe som ble startet i Lewisham, London, England i 1962.
Britisk plateindustri på 1960-tallet I den britiske plateindustrien på 1960-tallet stod beatmusikken sentralt. Men det var også musikalske stuntpoeter og komikere, som riktignok var mindre kjent i utlandet. I fremste rekke blant komigruppene sto The Scaffold og The Bonzo Dog Band.
Oppstarten Til å begynne med kalte bandet seg for The Bonzo Dog Dada Band (etter kunstretningen dadaismen). Deretter kalte de seg The Bonzo Dog Doo-Dah Band, men allerede da det første album ble utgitt hadde de forkortet navnet til The Bonzo Dog Band. Ofte ble de bare omtalt som "The Bonzos".
Navnet henspiller på den populære britiske tegneseriefiguren Bonzo the dog, som ble skapt på 1920-tallet av tegneren og humoristen George E. Studdy. Figuren var også kjent i Norge, blant annet fra populære postkort med humoristiske kommentarer, og gjennom et hundretalls ulike samlekortmotiv som fulgte med sigarettpakkene fra Sossidi. Den originale tegneseriefiguren tjente også som maskot for gruppa.
Den spede begynnelsen fant sted 25. september 1962 var Vivian Stanshall (tuba) og Rodney Slater (saksofon), sammen med andre kunststudenter på diverse blåseinstrumenter, blitt hyret inn for å spille under den transatlantiske radiooverføringen av boksekampen mellom Floyd Patterson og Sonny Liston. Likevel var det først noe senere at det utkrystalliserte seg en mer eller mindre fast kjerne, som med en viss velvilje kunne kalles et band.
Rodney Slater hadde tidligere spilt i kunsthøyskolens trad. jazzband, sammen med Chris Jennings (trombone) og Tom Parkinson (sousafon). Etter hvert fikk de med seg Roger Wilkes (trompet) og Trevor Brown (banjo) fra Royal College of Art, og dermed ble repertoaret stadig mer revypreget. I 1962 ble også kunststudenten Vivian Stanshall med. Det var Slater og Stanshall som fant på navnet The Bonzo Dog Dada Band. Men "Dada" ble ganske raskt endret til "Doo-Dah".
Vivian, Rodney og Tom delte leilighet, men ble kastet ut fordi de spilte musikk til alle døgnets tider. Rett etter utkastelsen fikk bandet to nye medlemmer; Vernon Dudley Bohay-Nowell, som underviste ved Goldsmiths College, og låtskriveren og pianisten Neil Innes, som leide hybel av Bohay-Nowell. Neil Innes har opplyst at det var Stanshall som fant på at Vernon Dudley skulle ta navnet Bohay-Nowell i tillegg til sitt opprinnelige navn.Words of Innespiration – The Lyrics & Unplanned Career of Neil Innes
Tom Hedges var bandets trommeslager inntil Slater møtte perkusjonisten Martin Ash, som senere tok artistnavnet Sam Spoons. Sam Spoons skaffet dem deres første spillejobb på puben The Kensington i nabolaget Notting Hill i London. Der ble de kjent med Roger Ruskin Spear; sønn av kunstmaleren Ruskin Spear. Han var interessert i skulptur, elektroniske duppeditter og lydmaskiner. Roger påsto senere om opptredenen på stampuben: "I couldn't believe anyone was that bad." Like fullt kom han med i gjengen og bidro sterkt til at bandet ikke skulle lyde spesielt samstemt. Med sin sære interesse for alt som kunne frembringe merkelige lyder eller støy, utførte Roger Ruskin Spear sine ablegøyer uten å ense hva resten av bandet holdt på med. Han forsynte bandet med en rekke roboter, utstillingsdukker, pappfigurer og underlige maskiner. Eksempelvis hadde han en robot som sang "I'm Forever Blowing Bubbles" med metallisk røst mens den blåste såpebobler.
Besetningen skiftet nok en gang da Roger Wilkes’ kjæreste forlangte at han måtte velge mellom bandet og henne. Samtidig takket også trombonisten, John Parry, for seg. De to ble erstattet av henholdsvis Bob Kerr og "Big" Sid Nichols. Det siste av kjernemedlemmene som sluttet seg til var "Legs" Larry Smith. På Stanshalls invitasjon kom han med som tubaist i 1963, men med stepping som spesialitet. Senere gikk han over til å traktere trommene.
Etablering og platekontrakt
Den kaotiske forhistorien førte til at gruppa først kom til å regne sin historie fra det tidspunkt de fikk platekontrakt. Med navnene som undertegnet platekontrakten i 1966 hadde de omsider fått så mye å holde seg til at de visste hvem som burde kontaktes når de ble tilbudt spillejobber. Det var manageren Reg Tracey som så bandets potensial, og som i april 1966 sikret dem en avtale med Parlophone Records.
Bonzo Dog Bands første singelplate var en revyvise fra 1920-årene, "My Brother Makes The Noises For The Talkies" med "I'm Going To Bring A Watermelon To My Girl Tonight" som B-side. Teksten på sistnevnte ble stemplet uegnet for spilling på radio. Neste singelutgivelse var "Alley Oop" med "Button Up Your Overcoat" som B-side.
Med suksessen som The New Vaudeville Band opplevde rundt singelen Winchester Cathedral og Peek-a-boo (i norsk oversettelse: «Sussebass»), innenfor omtrent samme musikkgenré som The Bonzos, aksepterte Bob Kerr et tilbud om å gå over til konkurrenten. Senere dannet han sitt eget band, Bob Kerr's Whoopee Band.
Top Five Hit Til tross for den McCartney-produserte hitsingelen ”I’m the Urban Spaceman”, og invitasjonen til å opptre for The Beatles i fjernsynskomedien Magical Mystery Tour, forble bandet på mange måter en godt bevart britisk hemmelighet. De ble derimot dyrket av artister som Eric Clapton, George Harrison og Keith Moon. I 1969 deltok de også i fjernsynsserien ”Do Not Adjust Your Set” sammen med senere medlemmer av The Monty Python.
Alt i 1972 ble The Bonzos oppløst. Musikalsk leder, Neil Innes, som også regnes som The 7th Python, gjorde seg senere bemerket med Beatles-parodien The Rutles. I anledning 40-årsjubileet i 2006 samlet de sju gjenlevende medlemmene seg, og konserten ble filmet av BBC. Slike gjenopplivingsforsøk slår gjerne feil, og bare de mest ihuga fans er istand til å se noe spektakulært og fantastisk i revitaliseringen. Imidlertid viser DVD-utgivelsen et 89 minutters forrykende sceneshow med Roger Ruskin Spears' elektriske buksepresse og roboter, ’Legs’ Larry Smiths stepping, bevegelige mimedukker, såpeboblemaskin og lydeffekter, og gjesteopptredener av skuespiller Stephen Fry og gitarist Phill Jupitus. Disse var satt inn for å erstatte plassen etter frontfiguren Viv Stanshall, som omkom i brann i 1995. Konsertopptakene av renspikket galskap og mediaomtalene levnet ingen tvil om bandets legendariske posisjon. Massive krav har ført til at bandet fra tid til annen har gjenoppsstått og har fortsatt å turnere Storbritannia.
En genréreise fra jazz via psykedelia til rock Bandet startet nærmest innenfor jazzgenren med en blanding av britisk music hall og amerikansk trad. jazz, men utviklet seg både i retning psykedelia, avant-garde og rock. Spesielt ble de kjent for sine fullstendig kaotisk sceneshow med roboter, såpeboblemaskiner, elektriske buksepressere, kostymer, hodepynt, merkelige briller i alle rare fasonger og ansiktsmaling. Hjemmepublikumet elsket showene. Det samme gjorde tydeligvis de mer seriøse popgruppene, noe som førte til spillejobber for The Beatles på film, og at de ble dratt med som oppvarmingsband på lengre turneer både med The Who, The Kinks og Cream. The Bonzos turnerte Statene med The Who og opptrådte blant annet på Fillmore East med The Kinks. The Kinks gikk selv i perioden 1971-1975 langt i retning av The Bonzo Dag Bands musikalske uttrykk med Music Hall og bruk av hornorkestre både på konserter og plater.
Bandets kaotiske medlemsregister Mange artister var i årenes løp løselig bundet til The Bonzos. Gruppa kunne til tider fortone seg som et omreisende, musikalsk kollektiv, men den faste kjernen i gruppa besto av: Vivian Stanshall (1943–1995): vokalist, trompet, tuba og ukulele. Medlem 1966–1972 og i 1987. Neil Innes (1944-2019): piano, gitar, gitarbanjo og sang. Medlem 1966–1972, 1987 og 2006–. Rodney "Rhino" Desborough Slater (f. 1944): saksofon og diverse blåseinstrumenter. Medlem 1966–1970, 1987 og 2006–. Roger Ruskin Spear (f. 1943): tenorsaksofon, roboter og ulike elektriske innretninger og dingser. Medlem 1966–1972, 1987 og 2006–. "Legs" Larry Smith (f. 1944): trommer og perkusjon. Medlem 1966–1972, 1987 og 2006–.
Dennis Cowan (d. 1972): bass. Medlem 1968–1972. Joel Druckman (): bass. Medlem 1967–1968. Dave Clague (): bass. Medlem 1967–1968. Vernon Dudley Bohay-Nowell (f.): banjo og bass. Medlem 1966–1967 og 2006–. Ellers er også Sam Spoons (pseudonym for Martin Ash), "Happy" Wally Wilks, Tom Parkinson, Chris Jennings, Claude Abbo, Trevor Brown, Tom Hedge, Eric Idle, Eric Clapton, Elton John, Paul McCartney, Leon Williams, John Parry, Raymond Lewitt, "Big" Sydney Nicholls, James "Jim Strobes" Chambers og Bob Kerr vært løslig knyttet til gruppa i en tidlig fase. I senere formasjoner av gruppa har "Borneo" Fred Munt (ex-roadie), Chalky Chalkey, Aynsley Dunbar, Jim Capaldi (fra The Traffic), Anthony "Bubs" White, Andy Roberts (fra Liverpool Scene og The Grimms, Dave Richards, Dick Parry, Hughie Flint (fra McGuinness Flint) og Glen Colson vært assosierte medlemmer.
The Intro and the outro Det viste seg at Parlophone ikke lot seg overbevise om å låne studiotid for gruppa, og først etter overgangen til Liberty Records fikk The Bonzos utgitt sitt første album, Gorilla. På låta "Jazz, Delicious Hot, Disgusting Cold" parodierte de sine tidlige trad. jazz røtter og leverte noen av de mest overlagt malplasserte jazzriff som noen gang er blitt festet til platerillene. Plateselskapet ga dem kun to timer til innspillingen av hvert spor. Dermed valgte de å feste samtlige låter til mastertapen på første takning for å kunne tillate seg litt mer tid til innspillingen av "The Intro and the Outro", som med datidens innspillingsteknikk virket som en totalt ugjørlig oppgave. Vanskeligheten besto i å la hver enkelt av musikerne bli introdusert for å spille en kort solo mens kompet gikk. Den starter for så vidt greit med presentasjon av de ordinære medlemmene av bandet.: Hi there, nice to be with you, happy you could stick around. Like to introduce "Legs" Larry Smith, drums And Sam Spoons, rhythm pole [rytmepinner] And Vernon Dudley Bohay-Nowell, bass guitar And Neil Innes, piano. Come in Rodney Slater alto saxophone With Roger Ruskin Spear on tenor sax. I, Vivian Stanshall, trumpet. (Stanshall som er forteller rekker å blåse en skingrende tone)
Så fortsetter presentasjonene med en rekke imaginære deltakere: Big hello to big John Wayne, xylophone And Robert Morley, guitar. Billy Butlin, spoons. Looking very relaxed Adolf Hitler on vibes. Nice.
Princess Anne on sousaphone. Mmm. Introducing Liberace on clarinet With Garner Ted Armstrong on vocals Lord Snooty and his pals tapdancing In the groove with Harold Wilson, violin Franklyn MacCormack on harmonica Eric Clapton on ukelele [det er faktisk ingen ringere enn Clapton som spiller ukulele på platen], Hi Eric! On my left, Sir Kenneth Clarke, bass sax. Great honour, sir. And specially flown in for us, the session's gorilla on vox humana. [høyt, sint brøll] Nice to see Incredible Shrinking Man on euphonium. Drop out with Peter Scott on duck call. [kvekking] Hearing from you later, Casanova on horn. Yeah! Digging General de Gaulle on accordion. [kort trekkspillsolo] Really wild, General! Thank you, sir. Roy Rogers on Trigger [lyden av alkohol som helles opp i et glass]. Tune in Wild Man of Borneo on bongos Count Basie Orchestra on triangle. [en enkelt tone slås på triangel] Thank you. Great to hear the Rawlinsons on trombone Back from his recent operation, Dan Druff harp And, representing the Flower people, Quasimodo on bells, Wonderful to hear Brainiac on banjo, We welcome Val Doonican as himself. [med tydelig irsk aksent svares det "Hello there!"]. Very appealing, Max Jaffa. Mmm... that's nice, Max. What a team, Zebra Kid and Horace Batchelor on percussion. A great favorite and wonderful performer for all of us here, J. Arthur Rank on gong