Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk, ofte forkortet til Den georgiske SSR, var en delrepublikk i Sovjetunionen. Sovjetrepublikken ble opprettet den 25. februar 1921 i kjølvannet av den sovjetisk-georgiske krigen.
Den umiddelbare forgjengeren til Den georgiske SSR var Den demokratiske republikken Georgia, som ble opprettet den 26. mai 1918. Denne republikken løsrev seg fra det russiske keiserdømmet, etter først ha vært en del av Den transkaukasiske føderasjon.
Fra 12. mars 1922 til 5. desember 1936 var Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk oppløst og innlemmet i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk sammen med Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk og Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikk.
I 1936 ble Den georgiske SSR gjenopprettet som sovjetrepublikk, og den eksisterte frem til 1991. Den 9. april 1991 erklærte republikken seg uavhengig av Sovjetunionen. Uavhengigheten ble anerkjent av den sovjetiske regjeringen i september 1991.
Sovjet-republikken opprettes (1921) Det sovjetiske styret i Georgia ble etablert av Den røde armé under den sovjetiske militære invasjonen i februar–mars 1921. Denne invasjonen ble i store trekk satt i scene av to innflytelsesrike medlemmer av Sovjetunionens kommunistiske parti, som selv var født i Georgia. Den ene var Josef Stalin, som på dette tidspunktet var folkekommissær for nasjonalitetens sovjet, overhuset i Det øverste sovjet innenfor Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk. Den andre var Grigorij Ordzjonikidze som på dette tidspunktet var sjef for kommunistpartiets transkaukasiske regionale komité (Zaikkraikom).
Den sovjetiske okkupasjonen førte til oppløsningen av Den demokratiske republikken Georgia som i 1918 var blitt uavhengig av det russiske keiserdømmet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Samtidig var okkupasjonen et angrep på mensjevikene og landets sosialdemokratiske regjering.
Ikke alle bolsjevikene ønsket å invadere Georgia. Et nevneverdig unntak var Lev Trotskij, som mente at et kommunistisk styre i landet bare kunne innføres «etter en viss forberedende periode av arbeid innenfor Georgia, for å utvikle opprør og senere komme til unnsetning».
Vladimir Lenin var også i tvil om utfallet av en slik okkupasjon og fryktet internasjonale konsekvenser og en mulig krig med Tyrkia, som på denne tiden var ledet av Mustafa Kemal Atatürk. Etter å ha gitt sitt samtykke til intervensjonen den 14. februar 1921, klaget Lenin gjentatte ganger over at han baserte sin beslutning på mangelfull, upresis og lite konsistent informasjon fra Kaukasus.Ronald Grigor Suny: The Making of the Georgian Nation, 2. utgave 1994, s. 210-212. Indiana University Press, ISBN 0-253-20915-3
Stalin og Ordzjonikidze agiterte derimot for en øyeblikkelig militær intervensjon i det uavhengige Georgia for å styrte mensjevik-regjeringen.
Lenin var klar over at det nye militær-regimet møtte utbredt fiendskap blant den georgiske befolkningen og prøvde å føre en forsonings-politikk med den georgiske intelligentsiaen og bøndene. Lenin møtte problemer i egne rekker, ettersom mange kommunister som deltok i den russiske borgerkrigen ikke var fleksible overfor opponenter, men fortsatte utøvelsen av brutalitet.
Moderate georgiske kommunister prøvde å samarbeide med Lenin. Blant annet prøvde Filipp Makharadze og Polikarp Mdivani å innføre et styre som respekterte landets politiske opposisjon, primært presentert av mensjevikene. De prøvde også å utvide demokratiet innenfor kommunistpartiet, gjennomføre en gradvis jordreform og fremfor alt å respektere rettighetene til nasjonale og etniske grupper. De ønsket også et lokalt georgisk selvstyre istedenfor sentraldirigering fra Moskva.
Stalin og Ordzjonikidze avfeide alle moderate idéer og agiterte for en hardere og mer brutal politikk. De ønsket å utrydde all politisk opposisjon og å sentralisere kommunistpartiets makt i Moskva.Ami W Knight: Beria: Stalin's First Lieutenant, s . 26-27. Princeton University Press, Princeton, New Jersey, 1993, ISBN 0691010935
Intern splid i kommunistpartiet
thumb|250px|left|Kart over Kaukasus 1922 Konflikten mellom moderate og ekstreme bolsjeviker forplantet seg til Georgia. Samtidig avviste Stalin dannelsen av en nasjonal rød armé i Georgia, og sørget også for at alle lokale arbeiderorganisasjoner og fagforeninger måtte adlyde partiets komitéer.
Misfornøyd med den georgiske regjeringens moderate behandling av politiske motstandere og dens ønske om å desentralisere makten, ankom Stalin Tbilisi tidlig i juli 1921. Under en tale til en samling arbeidere, la han frem et program for å utrydde lokal nasjonalisme. Stalin ble pepet ut av folkemengden, og hans egne kollegaer reagerte med fiendtlig taushet.David Marshall Lang: A Modern History of Georgia, Weidenfeld and Nicolson, London, 1962, s. 238. I løpet av de neste dagene sørget Stalin for å avsette Filipp Makharadze som leder av Georgias øverste sovjet, grunnet manglende lydighet, og erstattet ham med Polikarp Mdivani. Samtidig ga Stalin ordre om å «knuse nasjonalismens hydra». Makharadzes støttespillere, deriblant lederen av den georgiske Tsjekaen, Kote Tsintsadze – og hans underordnede, ble erstattet av mer hensynsløse offiserer: Kvantaliani, Atabekov og Lavrentij Berija.
Før ett år var gått, kom Stalin også i åpen konflikt med Mdivani og hans støttespillere, deriblant spørsmålet om Georgias fremtidige status som sovjetrepublikk. Stalin og Ordzjonikidze ønsket én enkelt kaukasisk sovjetrepublikk under dannelsen av Sovjetunionen, mens georgiske kommunister ønsket en georgisk sovjetrepublikk. Stalin reagerte med å kalle georgiske kommunister for «nasjonale avvikere», mens kommunistpartiet i Georgia reagerte med anklager om «den store russiske sjåvinisme». I dette spørsmålet fikk Stalin støtte fra Lenin.
Lenin kritiserer forholdene «Den georgiske konflikten» (russisk: Грузинское дело), som den ble kalt, var også en kritisk episode i maktkampen omkring den syke Vladimir Lenin, som georgierne søkte å oppnå støtte fra.
Konflikten nådde nye høyder i november 1922, da Ordzjonikidze brukte fysisk vold mot en av Mdivanis støttespillere under en verbal konfrontasjon.M. Kort: The Soviet Colossus, s.154. M.E. Sharpe, 2001, ISBN 0765603969 De georgiske lederne klaget til Lenin og presenterte en lang liste med anklager, deriblant mot Ordzhonikidze.
Lenin var ikke lenger istand til å overse konflikten i Georgia og gikk ut med åpen kritikk av Ordzjonikidze. I slutten av november 1922 sendte han Feliks Dzerzjinskij, lederen for Tsjekaen, til Tbilisi for å etterforske forholdene. Dzierżyński sympatiserte med Stalin og Ordzjonikidze, og ga Lenin et betydelig tilsminket bilde av deres aktiviteter i sin rapport.
Lenins tvil overfor motivene til Stalin og hans allierte omkring det georgiske spørsmål ble likevel større. Han fryktet også at konflikten kunne spre seg til utlandet og til andre sovjetrepublikker. I slutten av desember 1922 anklaget Lenin både Ordzjonikidze og Stalin for å tvinge russisk nasjonalisme på ikke-russiske nasjoner.Ian D. Thatcher: Trotsky, s. 122. Routledge, 2003, ISBN 0415232503 Han betraktet nå Stalin og hans mektige sentraliserings-politikk som stadig farligere og tok avstand fra Stalins agenda.
Konflikten førte også til det endelige bruddet mellom Lenin og Stalin og inspirerte Lenins testamente.Jeremy Smith:The Georgian Affair of 1922. Policy Failure, Personality Clash or Power Struggle?, Europe-Asia Studies, Vol. 50, No. 3, mai, 1998, sidene. 519-544.
Transkaukasisk SSR opprettes Etterhvert som Lenins helse ble dårligere, stod de georgiske lederne alene uten noen mektig alliert og måtte være vitner til at Georgia ble tvunget inn i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk som sammen med Den russiske SFSR, Den ukrainske SSR og Den hviterussiske SSR, signerte en avtale som førte til dannelsen av Sovjetunionen den 30. desember 1922.Dominic C. B. Lieven; Perrie Maureen; Suny, Ronald Grigor (ed.), The Cambridge History of Russia, 2006, s. 175.
Den 13. desember 1922 ble Den georgiske SSR tvangsinnlemmet i Den transkaukasiske SSR – som også omfattet Armenia, Aserbajdsjan (og områdene Abkhasia og Sør-Ossetia). Sovjetunionens regjering tvang Georgia til å avgi provinsen Tao-Klarjeti og deler av Batumi til Tyrkia. I tillegg ble provinsene Hereti og Saingilo overført til Aserbajdsjan, regionen Lori ble en del av Armenia, mens Russland annekterte den nordøstlige delen av provinsen Khevi, i det østlige Georgia.
thumb|center|370px|Anastas Mikojan, Josef Stalin and Grigorij Ordzjonikidze i Tbilisi i 1925 Maktkampen endte med seier til Stalin og Ordzjonikidze, og deres allierte Anastas Mikojan, og resulterte i den moderate georgiske kommunist-regjeringens fall.
Den 25. januar 1923 vedtok Politbyrået i Sovjetunionen å ekskludere Mdivani og hans støttespillere fra offentlige verv i Georgia. Dette representerte den endelige seieren til Ordzjonikidze og hans sammensvergede.
Den 5. mars 1923 kuttet Lenin alle personlige bånd til Stalin. Lenin gjorde et forsøk på å la Lev Trotskij overta håndteringen av det georgiske problem, og påbegynte tre skriv og en tale, der han ville erklære overfor partikongressen at Stalin burde fjernes som kommunistpartiets generalseketær.Robert H. McNeal: Lenins Attack on Stalin: Review and Reappraisal, American Slavic and East European Review, 18 (3), 1959: s. 295-314 Den 9. mars 1923 fikk Lenin deretter et tredje slag, som til slutt førte til hans død. Trotskij nektet å konfrontere Stalin med spørsmålet, muligens på grunn av sine langvarige fordommer mot de georgiske mensjevikene.
Under den 12. partikongress i april 1923 var de georgiske kommunistene blitt isolerte. Lenins skriv og planlagte fordømmelse av Stalin ble fortiet, Stalins kritikk av georgisk og ukrainsk nasjonalisme møtte stormende applaus, mens enhver kritikk av russisk, nasjonal sjåvinisme ble tiet ihjel.Lang (1962), p. 243. Lenins sykdom, Stalins intense maktkamp i partiet, og det forhold at Lev Trotskij ble skjøvet til side, førte til at de moderate kreftene i det georgiske kommunistpartiet som ønsket desentralisering, ble skviset ut.Svante E. Cornell: Autonomy and Conflict: Ethnoterritoriality and Separatism in the South Caucasus – Case in Georgia , 2002, pp. 141-144. Department of Peace and Conflict Research, University of Uppsala, ISBN 91-506-1600-5
Undertrykkelse og henrettelser thumb|Lavrentij Berija De moderate georgiske kommunistene mistet sine verv, men også Ordzhonikidze fikk etterhvert et dårlig rykte og ble tilbakekalt fra Kaukasus. Mdivani og hans medspillere ble alle sammen degraderte til mindre viktige verv. Sent på 1920-tallet ble de aktivt trakasert av den sentrale partiledelsen. På slutten av 1930-tallet ble de fleste av dem henrettet.
Det sovjetiske styret under Josef Stalin var grusomt. I årene 1921–1924 ble mer enn 50 000 georgiere henrettet eller drept. 150 000 personer ble «utrensket» under Stalin og sjefen for hans hemmelige politi, georgieren Lavrentij Berija, i periodene 1935–1938, 1942 og 1945–1951.
Lavrentij Berija var i to perioder førstesekretær i den georgiske sentralkomitéen i Georgias kommunistparti.Geronti Kikodze (1954) Notes of a Contemporary, første utgivelse i 1989, Mnatobi, Issue 1, Tbilisi, Georgia.
Undertrykkelsene førte blant annet til Opprøret i Georgia i august 1924.
Andre verdenskrig Den transkaukasiske SSR ble oppløst den 5. desember 1936 og Den georgiske sovjetrepublikken ble gjenopprettet, dog med betydelige territoriale tap. Under innledningen av Operasjon Barbarossa i juni 1941 var okkupasjonen av Kaukasus og kontroll over områdets oljeforekomster, et av hovedmålene i Nazi-Tysklands militære strategi.
Aksemaktene klarte likevel ikke å komme så langt som til Georgia. Landet bidro med nesten 700.000 soldater til Den røde armé, hvorav omtrent 350.000 ble drept. Georgia var også en vital kilde for ammunisjon og tekstiler.