Albanias historie strekker seg to tusen år tilbake da folkegrupper av ukjent opprinnelse befolket området på venstre side av Balkanhalvøya ved Adriaterhavet og Det joniske hav. Etter å ha blitt erobret av Romerriket og senere av Det osmanske rike ble Albania en uavhengig stat. Albania har i moderne tid gått fra kommunisme til kapitalisme, og forventer å bli medlem av NATO i 2009. Landet søker også om å bli medlem av Den europeiske union.
Etnisk opprinnelse thumb|Theth-dalen, de store fjellene i Albania fungerte som et festningsverk og beskyttet innbyggerne i årenes løp. Noen forskere antar at albanerne er etterkommere av den forhistoriske folkegruppen illyrere, kanskje også navngitt etter en illyresk stamme kalt albanoi som da var lokalisert i dens moderne Albania.Malcolm, Noel: «Origins: Serbs, Albanians and Vlachs», sidene 22-40 i Kosovo, a short history (Macmilan, London, 1998 Andre forskere har argumentert mot dette og hevder at språket albansk er avledet fra en dialekt av de nå utdødde trakiske språkene. Noen forskere mener at majoriteten av illyrere ble erobret og opptatt i invaderende slaviske folkeslag etter at Romerriket gikk i oppløsning.The Balkans: from Constantinople to Communcism. «The Language of the Thracians» og Centum and Satem languages Antagelsen at illyrisk var hovedspråket er basert på analyser av messapianske språk i sørlige Italia som antas å være beslektet med illyrisk.
De som støtter teorien om illyrerske-albanske kontinuitet hevder at alle illyrerske stammer, unntatt albanerne, ble assimilert eller drevet sørover inn i Albania og Hellas i løpet av den tidlige middelalderen etter bølger av folkevandringer. Et formidabelt fjellandskap og et fleksibelt stammesamfunn gjorde det mulig for albanerne å overleve inn i moderne tid med deres identitet og språk i behold. I henhold til disse forskerne er navnet Albania avledet fra navnet til en illyriansk stamme kalt Arbër, eller Arbëreshë, og senere Albanoi, som bodde i nærheten av Durrës.
Forhistorie Arkeologiske funn fra paleolitisk tid (omkring 10 000 f.Kr.) har blitt funnet i en grotte i nærheten av Butrint i sørlige Albania. I neolittisk tid var det nomadiske stammer av jegere og samlere i området. På 4000- og 3000-tallet f.Kr. ble det flere bosetninger som kan følges inn i bronsealderen.
Fra eldre bronsealder har det kun blitt avdekket et fåtallig arkeologiske spor, men det er derimot blitt funnet en rekke funn fra yngre bronsealder, både boplasser og mange gravplasser (kalt tuma) som er datert fra rundt 2000 f.Kr. I jernalderen (1000-500 f.Kr.) ble det laget flere boplasser med festningsanlegg, flere med kraftige murer.
Illyrere var indoeuropeiske stammer som dukket opp i den vestlige delen av Balkan en gang rundt 1000 f.Kr., en periode betraktet som slutten av bronsealderen og begynnelsen av jernalderen. De bosatte det meste av området i det neste årtusen. Arkeologer knytter illyrere til Hallstatt-kulturen (navngitt etter funn i Hallstatt i Østerrike), et jernalderfolk som merkbart for deres produksjon av jern, bronsesverd med håndtak formet som vinger, og domestisering av hester. Illyrere okkuperte landområder som strakte seg fra elvene Donau, Sava, og Morava til Adriaterhavet og fjellet Šar Planina. Ved ulike tider har grupper av illyrianere, som messapianere og iapygene, utvandret til Italia over både land og sjøen. Zickel, Raymond & Iwaskiw, Walter R. (red.) (1994): «The Ancient Illyrians», Albania: A Country Study
Albanerne var opprinnelig en utvidelse av de sørvestlige illyriske folkene. I kontrast til andre områder var det kystnære innlandet mellom elva Neretva og Drilon bosatt av et betydelig antall av mindre stammer hvor de fleste hadde mistet deres identitet i løpet av de siste stadier av den romerske okkupasjonen. De tyve folkeslagene som blir listet opp av Plinius den eldre var kun en fraksjon av åttni civitates som ble attestert av Marcus Terentius Varro et århundre tidligere ved Narona conventus.
thumb|Kart over dagens Albania. Den sørøstlige delen av Dalmatia var befolket av de «virkelige» illyrere, og bevis fra personnavn gir et uniformert bilde med svært liten påvirkning fra andre deler av området, unntatt for en gruppe av keltiske navn i øvre Neretvadalen rundt Konjic. På 3. og 2. århundre f.Kr. var alle disse folkene en del av et illyrisk kongedømme, men da kong Genti eller Gentius (styrte 180–168 f.Kr.), den siste konge av Illyria, ble avsatt og døde, hadde de alle oppnådd en form for uavhengighet, de fleste gjennom avtaler med Romerriket.
Illyrere fortsatte med å handle og krige med sine naboer: grekere, paionere, trakere, og andre folk. Øst for Dardania var det et bredt område som framsto som en smeltedigel mellom illyrere og trakere. Dette området omfattet Donau nedenfor Beograd vestover mot Moravadalen til elven Vardar og de nordlige grensene Makedonia. I sør og langs kysten av Adriaterhavet ble illyrere meget påvirket av grekerne som hadde grunnlagt handelskolonier der. Mot slutten av 7. århundre hadde Korint-grekere fra øya Korfu etablert havner langs kysten av Apollonia (Pojanë, i nærheten av dagens Vlora) i år 588 f.Kr. og videre nord mot Lissos (Lezhe) og Epidamnos (dagens Durrës) i 623 f.Kr. De illyrere som levde i Albanias ulendte og kuperte fjellområder motsatte seg gresk bosetning. Illyrske røvere angrep kystbyene og illyriske pirater truet greske handelsskip i Adriaterhavet.
Illyrere produserte og handlet med krøtter, hester, jordbruksvarer og metaller som kobber og jern. Feider og krigføringer oppsto stadig mellom illyriske stammer. Råd med eldre (bulae) valgte høvdinger som styrte hver de ulike stammene. Ved ulike tider kunne enkelte høvdinger herske over flere stammer og danne kortvarige kongedømmer. I løpet av 5. århundre f.Kr. strakte den illyriske befolkningen seg så langt nord som til øvrige delen av elven Sava i det som i dag er Slovenia. Illyriske friser som er oppdaget i nærheten av dagens slovenske by Ljubljana avbilder rituelle ofringer, gjestebud, slag, idrett og andre aktiviteter.
Det illyriske kongedømmet til Bardhyllis ble en betydelig lokal maktfaktor i 4. århundre f.Kr. og kjempet mot greske bosettere og spesielt Makedonia, et mektig gresk kongedømme i sørøst. I år 358 f.Kr. beseiret Makedonias konge Filip II, far til Aleksander den store, illyrerne og tok kontroll over deres landområder så langt som til Ohridsjøen. Aleksander selv dirigerte styrkene til den illyriske høvdingen Clitus i år 335 f.Kr. og illyriske stammeledere og soldater fulgte Aleksander på hans erobring av Persia. Etter Aleksanders død i 323 f.Kr. ble nye illyriske kongedømmer etablert. I år 312 f.Kr. forviste kong Glaukias alle grekere fra Durras. Ved slutten av det 3. århundre f.Kr. hadde den illyriske kongen Agron forent mange av de uavhengige byene og utvidet det illyriske området. Agron gjorde Shkodër til sin hovedstad og byde en hær og marine for å beskytte sine byer og havner. Hans kongedømme, som strakte seg fra Dalmatia i nord og til elven Vijosë i sør, kontrollerte deler av nordlige Albania, Montenegro, og Hercegovina. Etter Agrons død i 231 f.Kr. gikk kontrollen over Illyria over til hans enke, Teuta. Dronningen beordret flere angrep på nabolandene, men hennes pirater som angrep handelsskip i Adriaterhavet gjorde hennes rike til en fiende av Roma. Romerske tropper beseiret hennes hær og erobret havnen Epidamnos som romerne døpte til Durrachium.
Den romerske perioden thumb|Den romerske provinsen Illyricum. De illyriske krigene i 229 og 219 f.Kr. erobret romerne illyriske bosetninger i Neretva-dalen. Romerne gjorde nye erobringer i 168 f.Kr. da romerske styrker tok Illyrias konge Gentius til fange ved Shkodër (som romerne omdøpte til Scodra) og tok ham med til Roma i 165 f.Kr. Et århundre senere utkjempet Julius Cæsar og hans rival Pompeius deres avgjørende slag i nærheten av Durras (Dyrrachium). Roma undertrykte de siste gjenstridige illyriske stammer i vestlige Balkan under regimet til keiser Tiberius i år 9 e.Kr. Romerne delte landområdet som omfatter dagens Albania i de romerske provinsene Makedonia, Dalmatia og Epirus.
I omtrent fire århundrer styrte romerne de illyriske befolkede landene og fremmet økonomisk og kulturell framgang og avsluttet de fleste av de stadige stridene mellom de lokale stammene. Illyriske fjellstammer opprettholdt sin lokale autoritet, men underkastet seg keiseren og anerkjente hans sendebud. I løpet av en årlig feiring av keiserne sverget de illyriske stammehøvdingene fra fjellene deres lojalitet til keiseren og bestyrket deres politiske rettigheter. En form av denne tradisjonen, kjent som kuvend, har overlevd til moderne tid i nordlige Albania.
Romerne etablerte tallrike militærleirer og kolonier foruten å latinisere fullstendig kystbyene. De sørget også for bygging av akvedukter og veger, inkludert utvidelsen av Via Egnatia, den gamle illyriske vegen og senere berømte militære vegen og handelsruten som førte fra Durras gjennom dalen med elven Shkumbin og til Makedonia og til Bysants. Kobber, asfalt, og sølv ble utvunnet fra fjellene. Hovedeksporten var vin, ost, olje, og fisk fra innsjøene Scutari og Ohridsjøen. Det ble importert redskaper, metallarbeider, luksusvarer og andre varer. Apollonia ble et kulturelt sentrum og Julius Cæsar sendte selv sin nevø, den senere keiser Augustus, for å studere her.
Illyriere utmerket seg som krigere i romerske legioner og gjorde en betydelig del av pretorianergarden. Flere romerske keisere ble født på Balkan og blir hevdet av albanere å ha vært av illyrisk opprinnelse, blant annet Decius, Claudius II, Aurelian, Probus, Diokletian, og Konstantin den store.
Kristendommen thumb|right|Apostelen Paulus skal ha vært i Albania ifølge tradisjonen, statue av apostelen Paulus foran Peterskirken i Vatikanet.Den kristne tro kom til illyriskbefolkede landområder i det første århundret. Apostelen Paulus skrev at han prekte i den romerske provinsen Illyricum, og tradisjonen vil ha det til at han besøkte Durras. I 379, under keiser Theodosius den store, som en del av prefekturet Illyricum Orientale, ble den sørlige regionen delt i tre provinser: Epirus Vetus, med hovedstaden Nicopolis (dagens Preveza), Epirus Nova, med hovedstaden Durras, og Prævalitania, med hovedstaden Shkodër. Hver by dannet et erkebispedømme.
thumb|left|Romerriket ble delt i en vestlig og en østlig del i 395.Da Romerriket ble delt i en østlig og en vestlig del i 395 ble Illyria øst for elven Drinus (Drina mellom Bosnia og Serbia), inkludert landområder som nå omfatter Albania, administrert av Østromerriket, men var kirkelig avhengig av Roma. I år 732 underkastet den bysantinske keiseren Keo III fra Isauria området til patriarken av Konstantinopel. I århundrene deretter var de albanske landområdene valplass for kirkestrider mellom Roma og Konstantinopel. Gjenværende under romersk innflytelse opprettholdt albanere som levde i fjellene i nord deres romersk-katolske tro mens de i sørlige og midtre regioner ble gresk-ortodokse i deres tro og dannet nære forbindelser med grekere i sør.
Etter dannelsen av det slaviske fyrstedømmet Dioclia (dagens Montenegro) ble erkebispedømmet opprettet i hovedstaden Bar i 1089, og bispedømmer i nordlige Albania (Shkodër, Ulcinj) ble underlagt dette. Fra 1019 ble albanske bispedømmer i de bysantiske kirkeskikker underlagt det uavhengige erkebispesetet Ohrid inntil Durras og Nicopolis (Preveza) ble opprettet på nytt som erkebispeseter. Deretter var det kun bispesetene i indre Albania (Elbasan, Krujë) som forble knyttet til Ohrid. På 1200-tallet, under Venezias okkupasjon, ble det latinske erkebispesetet Durras dannet.
Folkevandringstiden og tidlig middelalder