right|thumb|Våpenskjoldet til grevene, hertugene og storhertugene av Luxembourg. thumb|Festningen Vianden i Luxembourg Luxembourgs historie er i stor grad knyttet til historien til statene som omgir landet, og deres skiftende dynastier. Over tid har Luxembourgs landområder blitt redusert, mens dets politiske uavhengighet har vokst gradvis frem.

Skriftlige vitnesbyrd fra det området som i dag utgjør Luxembourg, er kjent allerede hos Cæsar. Det er imidlertid vanlig å regne starten på Luxembourgs historie til år 963. I de følgende fem hundre årene blomstret det mektige huset Luxembourg, og da dette døde ut forsvant også Luxembourgs uavhengighet i høymiddelalderen. Etter en tid under hertugdømmet Burgund på 1300- og 1400-tallet kom Luxembourg under huset Habsburg i 1477.

Etter åttiårskrigen ble Luxembourg en del av De spanske Nederlandene, som ble gitt videre til den østerrikske delen av Habsburg-dynastiet i 1713. Etter at landet ble okkupert av det revolusjonære Frankrike, ble det gjennom Paris-traktaten av 1815 omformet til et storhertugdømme i personalunion med Nederlandene. Traktaten delte også Luxembourg, noe som tidligere hadde skjedd i 1659, og som skjedde på nytt i 1839. Selv om disse traktatene reduserte Luxembourgs landområder økte de også Luxembourgs uavhengighet, noe som ble bekreftet ved Luxembourg-krisen i 1867.

I de påfølgende tiårene kom Luxembourg inn under Tysklands interesseområde, spesielt etter framveksten av et eget luxembourgsk dynasti i 1890. Luxembourg ble okkupert av Tyskland fra 1914 til 1918 og på nytt fra 1940 til 1944. Siden den andre verdenskrigen har Luxembourg med sin strategiske plassering mellom store økonomier blitt et av verdens rikeste land med hurtig voksende økonomi, politisk stabilitet og tett deltagelse i den europeiske integrasjonen gjennom EU.

Forhistorie right|thumb|Moderne rekonstruksjoner av urban, gallisk bosetning ved Altburg.

Det er avdekket spor i området Luxembourg av primitiv befolkning tilbake til paleolittisk tid for over år siden. De eldste menneskeskapte gjenstander fra denne perioden er dekorerte bein funnet i Oetrange.Premières manifestations artistiques Fra mellom 5000 og 4000 år f.Kr. er det funnet spor av husbygging i det sørlige Luxembourg; flettede vegger dekket med leire og tak av strå. Dette starter 1000 år før den påfølgende perioden med overgang til jordbruk, da også avskogingen i Sentral-Europa startet.

Det er avdekket gjenstander som keramikk, kniver og smykker fra perioden mellom 1200-tallet og 700-tallet f.Kr. Ved Titelberg (luxembourgsk Tëtelbierg) helt sør i Luxembourg var det på 100-tallet f.Kr. en større keltisk bosetning, som kanskje var sentrum for den galliske stammen Treveri. Den gallisktalende befolkningen reiste et antall av befestede bosetninger langs Moseldalen fra det som i dag er sørlige Luxembourg, vestlige Tyskland og østlige Frankrike. Stedet er således bevis for en keltisk, urban sivilisasjon i dagens Luxembourg lenge før den romerske erobringen i år 54 f.Kr.

Den første kjente referanse til området som i dag er Luxembourg, har vi fra Julius Cæsar i hans Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer til gallerkrigen).Catholic Encyclopedia: Luxembourg Treveri-stammen synes mer samarbeidsvillig enn de fleste andre galliske stammer som romerne bekjempet. To opprør på 100-tallet e.Kr. ødela ikke deres nære samarbeid med romerne, og de tilpasset seg hurtig til den romerske sivilisasjonen. Luxembourg lå nær store romerske handelsbyer – dagens Trier og Aachen – og nøt godt av raskt økende handel.

Middelalderen (963–1477) thumb|200px|right|Kartskisse over de tidlige bosetningene i det området som i dag er Luxembourg by før 900-tallet med kirken Saint-Saveur, i dag St.Micheal, bygget i 987.

Luxembourgs nasjonshistorie begynte med byggingen av festningen eller borgen Luxembourg i tidlig middelalder. Det var Siegfried I, greve av Ardennene, som byttet noe av sine nedarvete landområder med munkene i klosteret St. Maximin i Trier i 963 for en antikk, antagelig romersk festning som den gang het Lucilinburhuc. Moderne historikere har forklart etymologien av ordet med Letze i betydning befestning som kan ha referert til levningene av et romersk vakttårn eller et primitivt tilfluktssted. Dette antyder at dannelsen av borgen Luxembourg er «klassisk» føydal – som samlingssted i den urolige tiden med magyarske og norrøne herjinger i Europa.

I omgivelsene til festningen utviklet det seg gradvis en by som ble sentrum for en liten, men betydningsfull stat med stor strategisk betydning for Frankrike, Tyskland og Nederlandene. Luxembourgs festning, plassert på et berglendt frembrudd kjent som Bock, ble jevnt utbygget og forsterket i årenes løp av etterfølgende eiere, blant annet huset Bourbon, huset Habsburg og huset Hohenzollern, som gjorde den til en av de sterkeste festningene i Europa. Dens formidable forsvar og strategiske posisjon ga den kallenavnet «Gibraltar i nord».Gibraltar of the North

Dette var en periode hvor den klassiske føydalismen i Europa endret karakter i høymiddelalderen – mindre, lokale føydalseter opplevde et sentraliseringstrykk som blant annet skyldtes ny militær teknologi og sterkere kongemakt. I denne prosessen vokste også etter hvert Luxembourg til en meget stor, dynastisk stat, med utgangspunkt i den føydale borgdannelsen. Statens geografiske vekst gikk meget raskt, gjennom giftemål og krig.

Det luxembourgske dynasti frambrakte flere keisere til det tysk-romerske riket, konger av Böhmen, foruten også erkebiskoper av Trier og Mainz. Fra tidlig middelalder og fram til renessansen ble Luxembourg referert til under ulike navn, avhengig av forfatteren, blant annet Lucilinburhuc, Lutzburg, Lützelburg, Luccelemburc, Lichtburg.

Luxembourg forble et uavhengig len under det tysk-romerske riket fram til 1354, da keiser Karl IV opphøyde det til et hertugdømme. Luxembourg ble rammet av svartedauden våren 1349. Den vanlige utviklingen i Sentral-Europa etter svartedauden var intensivert føydalisme og sterkere adelsmakt over bøndene, altså det motsatte av det som skjedde i Norge. Årsaken var at befolkningstapet i Europa måtte kompenseres med en økonomisk konsentrasjon eller «kraftsamling» rundt de overlevende føydalsetene for å kunne videreføre bøndenes sikkerhet og samfunnets produksjon.

Det var fire tyske føydalslekter som etter svartedauden framstod som ledende i Sentral-Europa: Huset Luxembourg, som besatt Luxembourg, Brabant og Böhmen, etter hvert Schlesien og Brandenburg Huset Wittelsbach, som besatt Bayern, Hinault og Holland Huset Wettin, som besatt Sachsen Huset Habsburg, som besatt Østerrike

Huset Luxembourg regjerte 1310–1437 i Böhmen, stort sett som en apanasje av en atskilt del av familien. Luxembourg-familien kontrollerte hele det tysk-romerske riket 1308–1313 og 1347–1437, samt Ungarn i årene 1387–1437. Böhmen var en spesielt viktig besittelse ettersom kongene her var kurfyrster, det vil si at de hadde stemmerett ved det tysk-romerske keiservalget. Husittenes protestantiske revolt i Böhmen på 1400-tallet ledet til et pavelig korstog mot kjetterne, som huset Luxembourg og andre tyske familier stod i spissen for. Derimot lyktes husittene med å beholde makten i Böhmen, og de kastet ut luxembourgerne ved å velge en mindreårig habsburgsk prins til konge.

I 1437 døde familien ut på den mannlige siden, og ytre besittelser gikk tapt. Det gjenværende hertugdømmet og festningen ble regjert av den bøhmiske prinsesse Elisabeth von Görlitz av Böhmen, hertuginne av Luxembourg, en etterkommer av Karl IV som var barnløs. I 1440 ble det inngått en avtale med hennes mektige nabo Filip III, hertug av Burgund som gikk ut på at han skulle styre hertugdømmet og arve det etter prinsessens død, noe som skjedde i 1451.

Filip framskyndet imidlertid begivenhetenes gang ved å utvise Elisabeth i 1443. Arvingene til hele Luxembourg-dynastiet var ikke begeistret over ordningen som burgunderne hadde kommet til, og forsøkte flere ganger å vri området ut av Burgunds grep. Den habsburgske prinsen Ladislaus V, konge av Böhmen og Ungarn (død 1457), holdt tittelen på 1450-tallet, og etter hans død holdt svogeren hans (eller i det minste hevdet å holde), Vilhelm III av Thüringen (1425 til 1482), den fra 1457 til 1469.

I 1467 frasa Elisabeth av Habsburg, dronning av Polen, den siste overlevende søsteren av Ladislaus V sin rett til fordel for Burgund ved en avtale og konsesjon. Besittelsen Luxembourg viste seg bortimot umulig å forsvare mot Burgund. Etter å ha blitt erobret av Filip III av Burgund i 1443 og endelig fra 1467 til 1469, ble hertugdømmet det ene av Nederlandenes sytten provinser. Med ekteskapet til Maria av Burgund i 1477 kom alle de nederlandske provinsene, også Luxembourg, inn under huset Habsburgs styre i person av hennes ektemann Maximilian og senere med deres sønn Filip I den smukke.

Dynastisk konkurranse (1477–1815) thumb|Ludvig den 14. invaderte Luxembourg i 1684. thumb|Luxembourgs areal før og nå, dagens grenser mellom Luxembourg og nabolandene Belgia, Tyskland og Frankrike er trukket med svart right|thumb|Episode fra den belgiske revolusjonen av 1830. (Wappers, 1834) Senmiddelalderen og renessansen var en periode med intensivert dynastisk strid i Europa. Noen hovedårsaker er økt økonomisk rikdom på grunn av oppdagelsen av Amerika og økt handel med Asia. Dette skapte nye tyngdepunkter og konkurranser om handelen. Hyppigere krigføring virket også i seg selv sentraliserende fordi forsvar og militærmakt fikk større betydning. Den «gamle» strategiske hovedmotsetningen i Vest-Europa mellom Frankrike og England ble avløst av et sterkere fokus på kontroll over den framvoksende handelsrikdommen i Nederlandene, hvor den nye, ledende sjømakten Spania kivet med Sentral-Europas sterkeste militærmakt Østerrike. Dette brakte etter hvert Luxembourg enda mer i sentrum for flere stormakters konkurranse.

Fra 1400-tallet fremmet Brandenburg, senere kongene av Preussen, sine krav på å arve Luxembourg via Vilhelm III av Thüringen og Anna av Böhmen, de omstridte hertugene av Luxembourg på 1460-tallet. Anna var den eldste datteren av den siste arvingen av Luxembourg. Fra 1609 og framover kontrollerte de det nærliggende hertugdømmet Kleve, begynnelsen på det framtidige prøyssiske Rhinland (Rheinprovinz eller Rheinpreußen). Dette kravet førte til noen resultater da noen distrikter av Luxembourg ble forent med Preussen i 1813.

Det første kravet fra huset Hohenzollern, som nedstammet fra både Anna og hennes yngre søster Elisabeth, ble framsatt av kurfyrste Johann Georg av Brandenburg (1525–1598). Hans bestemor på morssiden var Barbara Jagiellonica av Polen. På slutten av 1700-tallet var den yngre linjen av huset Oranien-Nassau også blitt beslektet med brandenburgerne.

I 1598 testamenterte Filip II av Spania Luxembourg og andre landområder i Nederlandene til sin datter Isabella Clara Eugenia av Spania og hennes ektemann erkehertug Albrecht av Østerrike. Albrecht var arving og etterkommer av Elisabeth av Habsburg (død 1505), dronning av Polen og yngste datterdatter av den tysk-romerske keiseren Sigismund av Luxembourg. Således kom landområdet Luxembourg tilbake til arvingene av det gamle huset Luxembourg, i det minste til etterkommerne av Elisabeth. Nederlandene var en atskilt politisk enhet under parets regime.

Etter at Albrecht døde barnløs i 1621 ble Luxembourg gitt videre til hans grandnevø og arving Filip IV av Spania grunnet at Filips bestemor på farsiden, Anna av Østerrike, dronning av Spania, var Albrechts søster og således hadde førstefødselsrett framfor den før nevnte dronning Elisabeth av Polen.

På 1500-tallet og 1600-tallet hadde Luxembourg langt større utbredelse enn i dag, særlig øst-vest, og språkgrensen mellom fransk og tysk delte landet ganske nøyaktig i to. Dette var en økonomisk fordel, da det lettet handelen og det økonomiske samkvemmet med begge språkområdene.