thumb|Prosesjonen av streikende fyrstikkarbeidere på vei til Westminster i juli 1888. thumb|Annie Besant (1847–1933), fotografert i 1880-årene. Fyrstikkpikenes streik i London i 1888 var en streik som pågikk i juli 1888 blant kvinner og mindreårige piker som arbeidet ved fyrstikkfabrikken Bryant and May i Bow i bydelen Tower Hamlets. Den fant sted i det fattige arbeiderklassestrøket East End i det nordøstlige London.

Streikelederne var de to politiske aktivistene Annie Besant fra den sosialistiske liga og Herbert Burrows fra den sosialdemokratiske føderasjon.

Streiken ble utløst av barnearbeid, sultelønn, en arbeidsdag på mellom 14 og 16 timer, omfattende økonomiske represalier, og alvorlige helseproblemer forbundet med gul fosfor, deriblant fosfornekrose i kjeven.

Streiken ble kronet med seier på bare tre uker. Da tvang Annie Besant fabrikken til å øke lønningene, avskaffe de økonomiske represaliene, og forbedre arbeidsforholdene. Hun hjalp de ansatte til å etablere et senter for deres sosiale rettigheter, og hun etablerte en «dagligstue» som et sosialt samlingspunkt for barna i slummen.

Den 27. juli 1888 ble fagforeningen for kvinnelige fyrstikkarbeidere (Union of Women Match Makers) dannet som den første moderne fagforeningen i England. Streiken markerer begynnelsen på den moderne britiske arbeiderbevegelsen og ble fagforeningenes første seier over arbeidsgiverne i Englands historie.

Lignende streiker oppstod etter dette i flere land. Streiken markerte derfor også begynnelsen på den moderne arbeiderbevegelsen i hele Europa. I Norge førte lignende forhold til etableringen av en fagforening og til fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i 1889.

Sosiale og etniske forhold Fabrikken thumb|Reklame for fyrstikkene fra 1897. Gjengitt i Illustrated guide til kirkekongressen.

Det geografiske området for arbeidskonflikten var bydelen Tower Hamlets i Londons historiske østkant East End. I 1843 ble det britiske selskapet Bryant and May grunnlagt av de to kvekerne Francis May (1803–1885) og William Bryant (1804–1874), med sete i Tooley Street. I 1850 startet de import av svenske sikkerhetsfyrstikker, som var produsert av Carl og Johan Lundström.

Svenskene hadde i begynnelsen patent på disse fyrstikkene. De britiske patentrettighetene ble imidlertid kjøpt i 1855 av Francis May for bare £100 av Lundström-brødrene. De sistnevnte var ikke overbeviste om sikkerhetsfyrstikkenes kommersielle verdi. thumb|Kvinner som jobber ved fabrikkbygningen til Bryant and May. I 1861 ble fabrikkbygningen Bow Quarter oppført i Fairfield Road i distriktet Bow i Tower Hamlets. Den ble bygd i en etterlignet venetiansk stil og erstattet en gammel stearinlys-fabrikk. Fabrikken produserte sikkerhetsfyrstikker under navnet «Lucifer fyrstikker». Den var en stund den største fabrikkbygningen i London, var tungt mekanisert og inkluderte 25 dampmaskiner. Under verdensutstillingen i 1862 i South Kensington, ble bedriften tildelt en gullmedalje. I 1875 besluttet May å overlate bedriften til sønnene til William Bryant:Bryant & May - the match factory which sparked a strike, bitesizedbritain.com, Theodore Henry Bryant (1843–1913) Frederick Carkeet Bryant (1879–1952)Colonel Frederick Bryant CBE CMG DSO, Royal Horse Artillery Gilbert Bartholomew Bryant Wilberforce Bryant (1837–1906).Wilberforce Bryant, oxforddnb.com, 23. september 2004

Wilberforce Bryant var formann fra 1884 til 1901 og Frederick Carkeet Bryant var direktør fra 1884 frem til sin død i 1888. Otto Trummer, Edmund Pace og Elijah Dixon var direktører fra 1884 til 1901 og Gilbert Bartholomew var general manager fra 1885 og direktør fra 1888 til 1901.A. J. Arnold: ‘Out of light a little profit’? Returns to capital at Bryant and May, 1884–1927, tandfonline.com, side 617-640, 27. juli 2011

Denne bygningen utgjør idag et inngjerdet samfunn (gated community), som er adskilt fra omverdenen med en adgangskontroll.

Det irske problem

thumb|upright|Utsnitt av «fattigdomskartet» til Charles Booth, som viser Old Nichol. Røde områder indikerer middelklassen, mørke blå fattige, og sorte underklassen. Mange av de ansatte holdt hus i slummen i bostedsområdet Old Nichol, en enklave av Cockney hvor andre og tredje generasjons innvandrere utgjorde majoriteten av befolkningen. De sammenfalne bygningene der var de eneste bostedene som de aller fattigste hadde råd til å bo i. Saksstudier for området, knyttet til gjennomføringen av Poor Law Amendment Act 1834, viser at Old Nichol ofte var siste stopp før de ble sendt til arbeidshus der fattige ble forsørget og satt i arbeid. thumb|upright|Boundary Street i Old Nichol i 1890. Like viktig var en etnisk dimensjon. Streikeregisteret viser at mange ansatte ved fabrikken hadde irske navn, og bodde i kort avstand fra hverandre. De var etterkommere av irske fremmedarbeidere, såkalte «irske reisende» eller Pavee, ofte kalt «didikai». I det engelske samfunnet ble de regnet som en pariakaste.

23 av de ansatte bodde i «fenianbrakkene», mens 5 av navnene var husende til Fern Street og Rook Street, Poplar. Under folketellingen fra 1891 var dette gater med hovedsakelig irske innvandrere. «Fenianbrakkene» var spesielt beryktede. I 1883 skrev presten Andrew Mearns:

I sitt flerbindsverk om LondonCharles Booth: Life and Labour of the People in London, 17 bind, Macmillian, London, 1902–1903 skrev Charles Booth at «Gatene mellom Gale Street og Furze Street er de verste i hele distriktet, verre enn nesten noe annet distrikt i London. Tre politimenn ble skadet der forrige uke». «Fenianbrakkene» sendte flere politifolk til sykehus enn noe annet boligkompleks i London, fordi irske innvandrere beskyttet hverandre med barrikader mot «inntrengere».Charles Booth Online Archive: Charles Booth Notebook B346, s. 31–33 Charles Booth Online Archive: Charles Booth Notebook B346 s. 57–63

thumb|upright|Bilde av fyrstikkpiker i The Child Slaves of Britain av Robert Sherard (1905) Kallenavnet «fenianbrakker» var en hentydning til det irske ordet Fenian, som ble brukt om de irske nasjonalistene Irish Republican Brotherhood. Under «Fenianopprøret i 1867» hadde de organisert et opprør mot britisk styre i Irland. I tillegg var fattigloven av 1834 i stor grad en konsekvens av hungersnøden i Irland 1845–1849, da mange irlendere søkte om hjelp. Det er viktig å poengtere at irske innvandrere delte en felles identitet og kontaktflate gjennom kulturelle, religiøse og politiske nettverk, og forsvarte den med kamp.

Annie Besants delvis irske bakgrunn

Streikederen Annie Besant var født i London. Hun hadde en engelsk far, William Burton Persse Wood (1816–1852). Moren var Emily Roche Wood (d. 1874). Hun var irsk og irsk katolsk.

Annie Besants engasjement i den militante delen av den irske uavhengighetsbevegelsen, kan ha vært viktig i deres gjensidige støtte og vilje til å kjempe sammen under streiken. Hun hadde nære kontakter med personer innenfor Irish Home Rule movement, som kjempet for selvstyre for Irland innenfor rammene av det forente kongerike Storbritannia og Irland. Hun var også en nær venn av Michael Davitt (1846–1906), som ønsket å mobilisere irske leilendinger i en væpnet oppstand mot godseierne for å overta landeiendommene. I flere tiår støttet hun saken til Davitt og hans Irish National Land League i både taler og avisinnlegg.

I 1887 takket Annie Besant ja til tilbudet om å holde en tale ved et folkemøte ved Trafalgar Square den 13. november. Der kritiserte hun regjeringens forsømmelse av de arbeidsledige, under en lang økonomisk depresjon som satte inn i 1873, og som vedvarte resten av århundret. Hun krevde også stans i Englands undertrykkelse av Irland og at parlamentsmedlemmet William O'Brien (1852–1928) måtte settes fri fra fengsel. Regjeringen svarte med å sette inn politi mot demonstrantene, og hendelsesforløpet ble kjent som «den blodige søndagen».

Den engelske kunstneren William Morris (1834–1896), som var blant grunnleggerne av den sosialistiske liga, holdt tale i begravelsen til de to protestantene som ble drept under sammenstøtene med politihester denne dagen, og gjenga episoden i partiavisen Commonweal i 1890 under tittelen News from Nowhere. Den sentrale deltageren og forfatterinnen Margaret Harkness gjenskapte hendelsesforløpet i novellen Uten arbeid (Out of Work) i 1888.Margaret Harkness: Out of Work, Swan Sonnenschein, London 1888; Ivan R. Dee Publisher, 25. september 1990, ISBN 0929587391

Et foredrag i Fabian Society

thumb|upright|«Lucifer fyrstikkpiken», illustrasjon av Henry Mayhew mellom 1861 og 1862 i London Labour and the London poor Den 15. juni 1888 holdt forfatterinnen og organisatoren Clementina Black et foredrag i Fabian Society i Hampstead om arbeidsforholdene ved fyrstikk-fabrikken. Hun var blitt invitert dit av journalisten Henry Hyde Champion. Hun foreslo å danne en forbrukerforening (Consumers' League), som skulle oppfordre forbrukere til bare å kjøpe fra produsenter som var «renset» for underbetalte ansatte.

Blant de tilstedeværende var forfatteren Sydney Olivier, den engelske presten Stewart Headlam, den private næringsdrivende Hubert Bland, som var med å grunnlegge Fabian Soiety, sosialpsykologen og pedagogen Graham Wallas, skatteinnkreveren Herbert Burrows og den anglo-irske forfatteren George Bernard Shaw.

Som tilhører i Hampstead var også Annie Besant fra den sosialistiske liga, sjokkert over det hun hørte om lønningene og arbeidsforholdene. Dette var et revolusjonært kommunistisk parti som var blitt grunnlagt i 1884. Dets første manifest, som ble skrevet av William Morris og Ernest Belfort Bax, var blitt anerkjent av Friedrich Engels som et uttrykk for marxisme. thumb|upright|Catherine Booth (1829–1890), grunnlegger av Frelsesarméen og aktiv i sosiale spørsmål De ansatte var hovedsakelig unge kvinner. Mange «fyrstikk-piker» var 12–15 år gamle barn. Lønnen var 1 shilling og 4 pence for en 16-timers arbeidsdag, selv om 1847 Factory Bill lovfestet begrensning av arbeidsdagen til 10 timer. De fikk heller ikke full lønn, fordi ledelsen i Bryant & May innførte bøter fra 3 pence til 1 shilling for å miste fyrstikker eller gå på toalettet uten tillatelse. Dersom de kom for sent på jobb, ble de straffet med en halv dagslønn.

Kjemikaliene i fabrikken førte ofte til dødelige forråtnelser i tenner og kjever, gjennom kontakt med gul fosfor. Symptomene var at hele ansiktet først fikk en grønn farge, deretter svart, med utskillelse av en illeluktende puss. Ubehandlet medførte sykdommen døden. Sykdomsforløpet og dødeligheten var allment kjent i Storbritannia, uten at regjeringen eller ledelsen ved fabrikken grep inn.

Den 2. juni 1888 skrev Daily Chronicle at «...i tilfellet med Caroline Hawkins, ble de første symptomene oppdaget den siste 19. januar. Hun hadde vært på jobb i en Lucifer fyrstikk-fabrikk – en jobb som alltid var forbundet med farene for å inhalere avgassene som oppstod, og som i tilfeller som ikke var uvanlige, medførte nekrose i kjeven.»

Helseskadene var velkjente i andre europeiske land. Fyrstikkenes «hoder» inneholdt gult fosfor, svovel, kaliumklorat, kalsium og lim. Mengden med gul fosfor på de første typene fyrstikker var 2 mg, som er en dødelig dose for barn. Gul fosfor i fyrstikker ble forbudt i Finland i 1872, i Danmark i 1874, i Sverige i 1879 og i Sveits i 1881.Richard Threlfall: The Story of 100 Years of Phosphorus Making: 1851 – 1951, Albright & Wilson Ltd., Oldbury, 1952

Frelsesarméens grunnlegger William Booth og hans kone Catherine Booth hadde engasjert seg i fyrstikkpikenes levevilkår, og arbeidet for folkeopplysning om forholdene ved fabrikken. William Booth forsøkte forgjeves å overtale regjeringen til å gripe inn, og organiserte guidede turer for parlamentsmedlemmer og journalister inne i fabrikken såvel som i «hjemmene» til de ansatte som levde på sultelønn.