thumb|Piotrkowska-gaten i Łódź|alt= Łódź () er befolkningsmessig Polens tredje største by og hovedstaden i Łódź voivodskap i sentrum av landet. Byen er hovedsenteret for tekstil- og filmindustrien samt elektronikk- og underholdningsbransjen i Polen. Med sine universiteter, teatre, museer og den verdensberømte filmhøyskolen er Łódź også et viktig akademisk og kulturelt senter.
Byen har status som distriktsnivåby, og utgjør sammen med omkringliggende områder storbyområdet Łódź med om lag 1 050 000 innbyggere.
Łódź fikk byrettigheter av kong Vladislav II Jagello i 1423. Storhetstiden kom imidlertid først på begynnelsen av 1800-tallet. Den lille jordbruksbyen, som i 1820 telte knapt tusen innbyggere, ble da omdannet til et av Europas største sentre for tekstilindustri, med over en halv million innbyggere like før utbruddet til første verdenskrig. De to verdenskrigene stanset imidlertid den eventyrlige utviklingen. Også Łódź’ flerkulturelle karakter gikk tapt, hvor polakker, jøder, tyskere og russere skapte en flerkulturell digel i byen som ble kjent som «Det forjettede land». Etter andre verdenskrig ble Łódź Polens uformelle hovedstad, frem til gjenoppbyggingen av Warszawa. Den økonomiske overgangsperioden i 1990-årene tok knekken på tekstilindustrien i byen, men etter å ha satset på nye teknologibransjer har næringslivet i Łódź fått et nytt fundament. Byens historiske 1800-tallssentrum restaureres møysommelig, og gamle postfabrikkomplekser revitaliseres.
Historie Landbruksbosetningen thumb|left|Utsikt over Łódź (1812). Łódź nevnes for første gang i 1332 som landsbyen Łodzia i et dokument hvor hertug Władysław Ziemiowic av Łęczyca og Dobrzyń bekrefter landsbyens tilhørighet til kapittelet i Włocławek. Det første forsøket på å gi landsbyen byrettigheter fant sted i 1414 etter initiativ av Włocławek-biskopen, uten å gi noe resultat. Det var først et dokument underskrevet av kong Vladislav II Jagello i 1423 som gav landsbyen byrettigheter etter magdeburgsk rett. Innbyggerne ble samtidig fritatt fra all jurisdiksjon fra voivoder, slottsforvaltere og andre statsmyndigheter. De hadde retten til å opprette lokale myndigheter og til å organisere to markeder i året. Frem til slutten av 1600-tallet utviklet Łódź seg imidlertid langsomt og var ikke mer enn en mindre landbruksby.
Under den svenske invasjonen av Polen (1655–1660) ble byen avfolket. Den forble senere frem til slutten av det 18. århundre en mindre bosetning på handelsveien mellom Masovia og Schlesien, underlagt biskopene i Włocławek-bispedømmet. I 1777 hadde byen 265 innbyggere og bestod av 66 bygninger.
Med Polens andre deling i 1793 – da landet opphørte å eksistere som selvstendig stat – kom byen under prøyssisk administrasjon under sitt germaniserte navn Lodsch. Den hadde da knapt 191 innbyggere, og de prøyssiske embetsmennene overveide til og med å frata Łódź byrettighetene. Med Polens tredje deling i 1798 tok de prøyssiske myndighetene over kirkegodset og nasjonaliserte byen. Med tiden vokste Łódź’ rolle, og etter Napoleons seier mot Preussen ble byen innlemmet i hertugdømmet Warszawa i 1806. Det var imidlertid ikke før etter at byen tilfalt det russiskkontrollerte Kongress-Polen i 1815 at utviklingen virkelig skjøt fart.
Industrialiseringen thumb|right|Scheiblers fabrikk i Łódź (1896). Av helt avgjørende betydning for Łódź’ senere oppblomstring var den polske regjeringens plan rundt opprettelsen av fabrikkbyer, som skulle utgjøre grunnlaget for en nasjonal industri. Etter initiativ av Stanisław Staszic og senere Rajmund Rembieliński, som begge så det økonomiske potensialet i Łódź-området, oppstod en slik tekstilindustribosetning i Łódź. Den ble anlagt sør for byens datidige sentrum (Stare Miasto – «Gamlebyen») i årene 1821–1823 som Nowe Miasto («Den nye by»). Opprettelsen av det nye beboelsesområdet førte ikke bare til en radikal demografisk vekst, men også til forflytningen av byens sentrum: Det trapesformede gamlebytorget (Stary Rynek), som var midtpunktet i jordbruksbyen Łódź, ble forlatt til fordel for den nyanlagte, åttekantede Frihetsplassen i Nowe Miasto. I årene 1824–1828 ble den nye industribosetningen Łódka grunnlagt, denne gang sør langs Nowe Miastos hovedakse Piotrkowska-gaten.
En konstant tilstrømning av arbeidere, forretningsmenn og håndverkere fra hele kontinentet gjorde Łódź til det største sentret for tekstilindustri i Kongress-Polen og det russiske riket. Nybyggerne kom hovedsakelig fra de sørlige deler av Tyskland og Böhmen, men også fra land som Portugal, England, Frankrike og Irland. Det var imidlertid i første rekke polakker, jøder og tyskere som bidrog til byens utvikling. Nykomlingene ble garantert langtgående hjelp fra myndighetene, særlig med tanke på tomter, lån og fabrikkbygging.
thumb|right|Frihetsplassen i Łódź (1899). Den første bomullsfabrikken åpnet i 1825, og 14 år senere åpnet portene opp for både Polen og Russlands første dampdrevne fabrikk i byen (Den hvite fabrikk). Łódź stod for produksjonen av ull-, lin- og bomullstekstiler, som ble eksportert i første rekke til Russland, Kina og Persia. Byen bød på store muligheter og ble raskt kjent som «Det forjettede land». Med tiden utviklet den seg til å bli et av verdens ledende sentre for tekstilproduksjon.Zbigniew Kotecki, Krzysztof Stefański, Łódź. Szkice do portretu miasta, Studio Filmowe Itaka, Łódź 2007 ISBN 978-83-924356-1-7
thumb|left|Piotrkowska-gaten (1896). Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet opplevde Łódź en rekordhøy demografisk vekst. I løpet av et titall år ble den lille landsbyen (med 4 000 innbyggere i 1830 og 40 000 i 1865) en industriell metropol med 300 000 innbyggere i 1900 og 500 000 innbyggere i 1914.
Byen gikk inn i en viss stagnasjonsperiode etter den antirussiske novemberoppstanden, som førte med seg tollbarrierer og reduserte handelsmuligheter fra Russlands side. I 1850 ble imidlertid den pålagte tollen mellom Russland og Kongress-Polen avskaffet. Łódź kunne nå selge sine varer på det russiske markedet og dette bidrog på ny til byens økonomiske utvikling. I 1865 fikk byen dessuten jernbaneforbindelser til Wien og Warszawa, og noen år senere også til Białystok. Dette ble en viktig forutsetning for at byens innbyggertall ble fordoblet hvert tiende år i perioden 1823–1873.
I andre halvdel av 1800-tallet vokste industriimperiene til de store fabrikantene – i første rekke Ludwik Geyer, Izrael Poznański, Karol Scheibler og Ludwik Grohman – som alle satte betydelige spor etter seg i bybildet. De var eiere av vakre villaer, palasser og enorme fabrikkområder. De sistnevnte fungerte nærmest som selvstendige byer – ved siden av fabrikkbygningene fantes egne skoler, butikker, brannvesen, sykehus og boligområder for arbeiderne. Rundt de gigantiske tekstilfabrikkene oppstod banker samt kultur- og vitenskapsinstitusjoner. Årene 1870-1890 markerte den mest intense industrielle utviklingen i byens historie, men samtidig vokste også gapet mellom fabrikantenes formuer og arbeidernes fattigdom. Łódź ble snart et av hovedsentrene for den sosialistiske bevegelsen i Kongress-Polen. I 1892 ble de fleste fabrikkene i byen lammet av en stor streik med over 70 000 deltakende arbeidere. Arbeiderklassen deltok også i den antirussiske 1905-revolusjonen, hvor over 300 arbeidere ble drept i kamper med tsarpolitiet.
Mot slutten av det 19. århundre og begynnelsen av det 20. århundre var Łódź det største industrisentret i Kongress-Polen, og opplevde kraftig demografisk så vel som størrelsesmessig vekst. Nye bydeler ble grunnlagt, og flere av de omkringliggende landsbyene ble innlemmet i Łódź.
Første verdenskrig og mellomkrigstiden thumb|right|St. Stanisław Kostkas katedral i mellomkrigstiden. Frem til første verdenskrig vokste byens befolkning konstant. I 1914 var Łódź en av de mest tettbefolkede industribyene i verden (13 280 innbyggere per kvadratkilometer). Et av krigens største slag på østfronten ble utkjempet nær byen i 1914, og under første verdenskrig ble byen okkupert av Tyskland. Krigen stanset den industrielle og demografiske utviklingen i Łódź, og de fleste fabrikkene ble ødelagt av tyskerne.
Etter krigen – da Polen i 1918 hadde gjenvunnet sin selvstendighet – befridde innbyggerne byen ved at de selv avvæpnet og deporterte de tyske soldatene. Under og etter første verdenskrig mistet Łódź 40 % av sin befolkning, først og fremst på grunn av verneplikt, sykdommer og det faktum at en stor del av den tyske befolkningen flyttet til Tyskland etter krigens slutt i 1918.
Etter krigen ble det gjort forsøk på å gjenopprette byens tidligere økonomiske posisjon, men den store industrielle vekstperioden var likevel over. Det ble samtidig lagt arbeid i utviklingen av kultur og vitenskap i Łódź.
I 1922 ble byen hovedstad i Łódź voivodskap. Den store depresjonen på 1930-tallet og handelsembargoen mellom Tyskland og Polen stengte markeder for polske tekstiler i vest, mens den russiske revolusjon (1917) og borgerkrigen i Russland (1918–1922) ble en stopper for den fortjenstfulle handelen i øst. Byen ble følgelig skueplass for store protestmøter og arbeideropprør.
I 1925 åpnet flyplassen Lublinek nær Łódź.
I mellomkrigsårene var Łódź fremdeles møteplass for forskjellige nasjoner og kulturer – i 1931 bestod byens befolkning av 52 % polakker, 33 % jøder og 14 % tyskere.
Andre verdenskrig
thumb|left|«Etter Førerens befaling heter denne byen Litzmannstadt» Under Tysklands invasjon av Polen ble Łódź forsvart mot de første tyske angrepene av general Juliusz Rómmel. Byen ble imidlertid erobret av tyske tropper den 8. september 1939. Under okkupasjonen ble byens innbyggere utsatt for masseutryddelser, fordrivelse eller deportering til konsentrasjonsleirer, og de tyske nasjonalsosialistene opprettet mange fengsler og leirer i byen. Under krigen var Łódź et av de største sentrene for polsk motstandskamp i Det tredje riket.
Łódź skulle ifølge de tyske planene egentlig bli en polsk enklave som del av Generalguvernementet, men den nasjonalsosialistiske ledelsen innlemmet likevel Łódź i det tyske riket. Denne innlemmelsen ble foretatt etter ønsket til Arthur Greiser – den lokale guvernøren for Reichsgau Wartheland – og flere av de etniske tyskerne som bodde i byen. Byens navn ble samtidig forandret til Litzmannstadt etter den tyske generalen Karl Litzmann, som hadde erobret byen under første verdenskrig, og byvåpenet ble endret til en dobbel svastika på blåfarget bunn. Imidlertid nektet mange tyskere fra Łódź å skrive seg under på Volksliste og bli Volksdeutsche, og ble isteden deportert til Generalguvernementet.
I begynnelsen av okkupasjonen ble alle polske religiøse og patriotiske symboler fjernet fra byen, og samtlige polske gate- og stedsnavn endret. Blant annet ble Tadeusz Kościuszko-monumentet revet ned på Polens nasjonaldag den 11. oktober 1939, og den representative Piotrkowska-gaten fikk navnet «Adolf Hitler Straße». Samtidig ble flere representanter for intelligentsiaen og presteskapet samt politiske forkjempere arrestert.
thumb|left|Den store synagoge i Łódź, brent ned av tyske nasjonalsosialister i 1939. thumb|right|En trebro for jødene i gettoen. De største represjonene ble rettet mot jødene. Nesten alle synagogene i byen ble brent ned, og nasjonalsosialistene opprettet raskt en getto i byen og befolket den med 200 000 jøder som bodde i Łódź-området (Ghetto Litzmannstadt). Kun 900 personer overlevde likvideringen av gettoen i august 1944.
I nærheten av Łódź ble det også bygd flere arbeids- og konsentrasjonsleirer for områdets ikke-jødiske befolkning, blant dem det beryktede Radogoszcz-fengselet og flere mindre leirer for romanifolket og polske barn.
Ved slutten av andre verdenskrig hadde Łódź mistet 420 000 (67 %) av sin førkrigsbefolkning – 300 000 jøder og 120 000 polakker. I januar 1945 flyktet byens tyske befolkning av frykt for Den røde armé.