thumb|RS 137 «Kristian Gerhard Jebsen» En redningsskøyte er et fartøy som er spesialbygd for å drive redning og berging til sjøs. Begrepet stammer fra de første redningsfartøyene som var seilskøyter. Også etter at redningsfartøyene ble hurtiggående båter i 1970-årene, beholdt man betegnelsen redningsskøyte, av praktiske årsaker og for å hedre de opprinnelige redningsskøytene.
thumb|RS 1 «Colin Archer» thumb|Redningsskøyta «Hermann Marwede» tilhørende det tyske redningsselskapet Deutsche Gesellschaft zur Rettung Schiffbrüchiger thumb|Redningsskøyta «Triumph» tilhørende den amerikanske kystvakta Norge
I Norge eies og drives redningsskøyter av Redningsselskapet (forkortet RS). Redningsselskapet er privat og finansieres ved hjelp av medlemsinntekter, donasjoner, innsamlede midler, operasjonelle inntekter, samt ett statlig bidrag fra Samferdselsdepartementet.
thumb|Engelsk roredningsbåt I Europa var det opprettet redningsstasjoner langs kysten som i hovedsak besto av landstasjoner. Disse hadde linekanoner som kunne skyte liner ut til strandede skip og få mannskapet halt i land. De hadde også robåter som kunne sjøsettes fra land for å plukke opp folk i sjøen. Europas kyst består mye av kystlinje uten øyer og skjærgård og det er som regel ganske langgrunt. England hadde startet sitt redningsvesen i 1824 og Frankrike like etter; Danmark i 1850 og Sverige i 1854.
I Norge er det i hovedsak Jæren, Lista og Jomfruland med lignende kystlinje og her var det etablert lignende landstasjoner. Staten hadde siden 1851 drevet disse, underlagt fyrdirektøren og bemannet av frivillige. Ut over disse stasjonene mente man at kysten var for komplisert til å kunne ha et redningsvesen.
Eilert Sundt påpekte i 1861 i en artikkel i «Folkevennen» at omtrent 750 mennesker omkom årlig på havet. Nord-Norge med de store fiskeriene der var overrepresentert. Han foreslo et redningsvesen, men ble ikke hørt.
Losskøyta blir sjødyktig thumb|Losskøyte av den gamle typen Det var ikke noen selvfølge at en seilskøyte kunne bli et redningsfartøy. Losene, som var de fremste brukere av seilskøyter, hadde opp gjennom tidene lidd store tap på havet. Etter Peder Norden Søllings innsats på tidlig 1800-tallet hadde losbåtene fått dekk og blitt mer sjødyktige. Sølling hadde forskrevet mye ballast som måtte sikres i en kasse da båtene var ganske flate i bunn og grunne. Den store ballastvekten gjorde dem kantrefrie, men dette ble fraveket da båtene ble trege i vanlig vind og hadde god stabilitet til vanlig med sin store bredde og flate bunn. Men i uvær med brottsjøer ble det fortsatt mange forlis ved at skøytene kantret. thumb|Colin Archer losbåt, den femte med jernkjøl, tegnet 1886.Colin Archer bygget sin første spissgattede losskøyte i 1872 til en Nøtterøy-los som ga den navnet «Pilen»KNS skrev i sin 50 års historie i 1933 at Archer deltok med en båt med navn «Thor» i Gøteborg i 1871. Senere er det antatt at dette var hans første losskøyte, men Archers journal og regnskaper viser at losskøyte nr. 1 ble bygget i 1872 og fikk navnet «Pilen». Ref. Tolleroddens publisering nov. 2019.. Den var klinkbygget med stevnprofiler og dekkslinje som en Hvaler-skøyte, men Archers hadde midtspantet (største bredde) godt aktenfor midtskips og var derfor vesentlig skarpere i baugen. Den var også noe dypere og jernballasten var godt sikret under dørken. Archer hadde brukt gaffelrigg på sine tidligere båter, men denne fikk spririgg da det var vanlige i ytre Olsofjord. Han fikk bestilling på flere og losskøytene hans fikk anerkjennelse for sjødyktighet og vant regattaer.
I november 1881 forliste den kjente losen Ulabrand syd for Tjøme. Skøyta ble ikke funnet, men noe av kokpitdørken drev i land. Årsaken til forliset er ikke kjent, men uten vrakrester som en grunnstøting ville ha gitt, var teorien at skøyta hadde kantret i en brottsjø i åpen vann.
I 1882 hadde Colin Archer bygget 16 klinkbygde losskøyter. Han ville nå gjøre dem ytterligere sikre og tegnet et dypere skrog med vesentlig mere ballast. Samtidig ville han kravellbygge dem. På nyåret 1883 ble den første levert til Nevlunghavnlosen Wilhelm Josephsen som da fikk sin andre Archerskøyte, også den med navnet «Garibaldi». Samtidig fikk han en bestilling fra Vardø losforening og med en noe mer pengesterk kjøper, fikk denne utvendig jernkjøl. Disse ble gaffelrigget, som også flere av hans klinkbygde ble levert med. Gaffelrigg var også vanlig på Sørlandets losskøyter og er mer letthåndterlig på større båter enn spririggen. Flere andre kjøpere smme året ble også overtalt til den nye modellen og alle Archers losskøyter etter dette var kravellbygde med jernkjøl.
Losene var først skeptiske til nyvinningen men båtene fikk snart godt rykte. De ble nå kantrefrie og meget solide. De skarpe linjene, større dypgående og mer tyngde, ga dem en helt ny manøvrerbarhet og ble kjent for alltid å komme rundt i bauten. Samtidig ble de raske og hevdet seg i losbåtregattaer som i Arendal i 1886 hvor de tok de fire første plassene. Losene kappet om å nå ut først til skipene som skulle ha los, så det var viktig for dem å ha raske båter. I 1886 ble Archer utnevnt til Ridder av St. Olavs orden for forbedringen av losbåtene. Ulabrands sønn, Tor Andersen, ble kunde i 1885.
Båtbygger Thor Martin Jenssen hadde jobbet som formann på Colin Archers verft fra 1879. I 1886 startet han eget verft i Porsgrunn og bygget losskøyter etter Colin Archers tegninger. Det gikk nesten ti år før flere båtbyggere tok etter Colin Archers nye kravellbygde losskøyter.
Oscar Tybring Legen Oscar Tybring (1846-95) ble i 1882 vitne til et dramatisk forlis utenfor Smøla som krevde mange liv uten at man kunne komme de skipbrudne til unnsetning. Tybring engasjerte seg for å etablere en bedre redningstjeneste for hele kysten, men han møtte også mye motstand. Kysten var så lang med tusenvis av øyer og skjær at det ville være umulig å dekke hele kysten.
Oscar Tybring bosatte seg på Tjøme i 1887. Han hadde hørt om Colin Archers nye, sjødyktige losskøyte og skrev til Archer for å kjøpe en trygg legebåt. Bestillingen lot vente på seg da båten var for dyr for ham. Han forespurte Colin Archer om billigere båt, men Archer ville ikke gå på akkord med sjødyktigheten. Tybrings spurte da Archer om han ville være med å arbeide for et landsdekkende redningsvesen, noe Archer stilte seg positiv til. Oscar Tybring hadde kontakt med kommandør Johan Koren og med Colin Archer dannet de en liten komité for redningssaken.
Losskøyter som redningsfartøy ble ikke lansert før Redningsselskapet ble opprettet i 1891. Med antallet båter nødvendig for den lange kysten, ble nok Archers losskøyter vurdert for kostbare. Oscar Tybring mente man måtte gjøre noe som var så rimelig at alle distrikter kunne få sine redningsstasjoner. Dette ville engasjere massene og gi økonomisk grunnlag for et redningsvesen. Han fokuserte derfor fortsatt på landstasjoner med robåter. Archer bidro med en robåt han mente var bedre enn de europeiske. Archers fikk et lite seil for å få større aksjonsradius, var selvlensende og hadde en liten jernkjøl så de ikke kunne kullseile.
Oscar Tybring reiste rundt i landet og arrangerte møter for redningssaken. Han fikk stadig bredere oppslutning selv om fartøy ikke var avklart. Pengeinnsamling ble startet og i Bergen ble det samlet inn betydelige beløp.
Redningsdampskip Redningsdampskip drevet av staten ble foreslått av «Kristiania Sømandsforening» allerede i 1877. En komité ble opprettet som innstilte på kombinert bruk av marinen som «Divisjonschefsfartøi». Bygging ble ikke satt ut i livet pga. kostnader og skepsis til om fartøyet ville finne båter på havet som var i nød. Forslaget ble fremmet igjen i 1883 av flere og i 1888 igjen i et samlet opprop av 18 sjømanns- og handelsforeninger. Marinen beregner byggekostnadene til 250.000 kr. Haugesund Sømandsforening fremmer på nytt forslaget sommeren 1889. miniatyr|Redningsdampskipet «Heimdal», sjøsatt juni 1892. I 1888 og 1889 var det flere store skipsforlis langs kysten, og på nyåret 1889 fikk Tybring med seg flere i sin komité hvorav en fra Kristiania Kjøbmandsforening. Tybring reiste til utlandet for å studere redningsvesen og komiteen hadde ikke møte før 18. november. De går da inn for redningsdampskip og det ble også søkt om statsstøtte.
Selv om Archer var beæret med utnevnelsen til Ridder av St. Olavs orden for de nye trygge losskøytene sine, var det ikke sikkert Kjøbmandsforeningen hadde nok forståelse av at de nå var så sikre at de kunne utføre redningsoppdrag langt til havs. Kanskje hadde de også et stort forlis i 1842 i minne. Det russiske linjeskipet «Ingermanland» gikk på grunn utenfor Kristiansand med nesten 900 mennesker ombord. Det fikk slått hull på skroget, men fløt med dekket i vann og drev forbi Mandal. De små losskøytene kom der til kort som redningsfartøy. Archer hadde ikke vært med på møtene som besluttet å satse på dampskip. Disse hadde Colin Archer liten tro på. Han mente de var lite anvendelige som redningsfartøy, og prisen var høy. Drift med stort mannskap ville også bli meget dyrt. Archer trakk seg derfor høflig fra komiteen med unnskyldning om at hans virksomhet mer var rettet mot andre deler av det et redningsvesen skulle arbeide for (trygge losskøyter) og at dette ble underordnet en så stor oppgave som det å bygge redningsdampskip. Archers navn var derfor ikke på oppropene som ble publisert i 1890 i landets aviser til støtte for et Redningsselskap som skulle satse på dampskip.
Publisiteten og interessen for redningsdampskip førte imidlertid til at marinen fant at de kunne bygget et kombinert fartøy som «Chefs- og Redningsskib». Det ble kalkulert med en kostnad på 400.000 kr for et stålskip på 180 fot med 700 hk dampmaskin. Driftsutgifter var beregnet til 30.000 kr pr år.
Haugesunds Sømandsforenings fremmet sitt forslag til stortinget og midlene ble bevilget 24. januar 1891. Redningsselskapet stiftes Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning (Redningsselskapet) ble stiftet 9. juli 1891. Redningsdampskipet marinen nå hadde under bygging ville kun være til nytte for et begrenset område og mest for større skip til havs. Redningsselskapet hadde derfor fortsatt en stor oppgave i å trygge loser, fiskere og fraktemenn langs hele kysten.
Colin Archer var nå med igjen og ble med i Redningsselskapets styre. Oscar Tybring var nå syk av tuberkulose og malaria, og kunne ikke lenger delta.
På møtet fremkom det at man i distriktene hadde erfart stor skepsis til at pengeinnsamlingen skulle gå til et redningsdampskip som ikke ville komme distriktene til gode. Det var frykt for; «at Kristiania alene vil komme til at stelle med Sagen». Møtet fremhevet derfor viktigheten av dannelse av lokale redningsforeninger slik at hvert distrikt ble overlatt å vurdere hva som var best i deres farvann.
Stiftelsesmøtet vedtok ikke noe konkret angående type redningsfartøy, men uttalte «.. noget, der i største Række fortjener Opmerksomhed, er at skaffe Lodserne saa trygge og paalidelige Baade som muligt, der kan sætte dem istand til med fuld Tillid at udføre sin viktige Gjerning, netop under Omstændigheder, hvor der er størst Fare for Forlis.»
Redningsskøyta blir til
Losredningsskøyte 3. februar 1892 opprettet Redningsselskapet en 5-manns fartøykomité med bl.a. Archer og med mandat «… for at tage et Forslag fra Hr. Gunnestad, gaaende ud paa at lade bygge et par store og med alle mulige Redningsapparater forsynede Lodsskøiter, der paa Grund sin sterke Bygning og fuldtallige Besætning skulde kunne gaa ud i al Slags Veir og sætte Lodser om bord og bringe Fartøier i Havsnød Hjælp».