Gallienus (latin: Publius Licinius Egnatius Gallienus Augustus;Gallienus' fullstendige tittel ved hans død var IMPERATOR CAESAR PVBLIVS LICINIVS EGNATIVS GALLIENVS PIVS FELIX INVICTVS AVGVSTVS GERMANICVS MAXIMVS PERSICVS PONTIFEX MAXIMVS TRIBUNICIAE POTESTATIS XVI IMPERATOR I CONSUL VII PATER PATRIAE, «Keiser Cæsar Publius Licinus Egnatius Gallienus Gudfryktige Heldige Uerobrede Augustus Germanic Maxim Persic Tribunikalsk Makt 16 ganger Keiser 1 gang Konsul 7 ganger Far av Fedrelandet». født ca. 218, død 268) var romersk keiser sammen med sin far Valerianus (Valerian) fra 253 til 260, og alene fra 260 til 268. Han styrte under krisen i det tredje århundret som nær førte til Romerrikets sammenbrudd. Mens Gallienus vant en rekke militære seirer klarte han ikke å forhindre at flere viktige provinser brøt ut av riket både i vest og øst.
Liv og virke Tidlige år Den nøyaktige fødselsdatoen til Gallienus er ukjent. Den greske kronikøren Johannes Malalas og Epitome de Caesaribus forteller at han var rundt femti år gammel da han døde, hvilket innebærer at han var født rundt 218.Det er enighet blant historikerne at han var rundt 35 år gammel da han ble keiser i 253, se Bray, J. (1997): Gallienus, s. 16 Han var sønn av keiser Valerianus og Mariniana. Hans mor kan ha kommet fra senatorfamilie, muligens datter av Egnatius Victor Marinianus. Hans bror var Valerianus Minor. Inskripsjoner på mynter knytter ham med byen Falerii i Etruria, rundt 50 km nord for Roma. Det er mulig at dette stedet var hans fødested. Det var mange inskripsjoner relatert til hans mors familie, Egnatii.Syme, R. (1983): Historia Augusta Papers, Oxford, s. 197. Gallienus giftet seg med Cornelia Salonina rundt ti år før han ble keiser. Hun ble mor til tre sønner: Valerianus II, som døde i 258; Saloninus, som ble navngitt som medkeiser, og ble myrdet i 260 av hæren til general Postumus; og Marinianus, som ble drept i 268, kort tid etter hans far hadde blitt myrdet.Bray, J. (1997): Gallienus, s. 49–51
Da Valerianus ble utropt til keiser den 22. oktober 253 anmodet han senatet om bekrefte forfremmelsen av Gallienus til titlene som Cæsar og Augustus. Han ble også forfremmet til Consul Ordinarius for 254. Som Marcus Aurelius og hans adopterte bror Lucius Verus hadde gjort et århundre tidligere, delte Gallienus og hans far riket. Valerianus dro øst for å demme opp for den persiske trusselen, og Gallienus ble igjen i Italia for å slå tilbake germanske stammer langs grensene ved Rhinen og Donau. Delingen av riket hadde blitt en nødvendighet grunnet dets enorme størrelse og de tallrike trusler mot det, og det krevde forhandlinger med fiender som krevde å kommunisere direkte med keiseren.
Tidlig styre og opprøret til Ingenuus Gallienus tilbrakte det meste av sin tid i provinsene i området langs Rhinen (Germania Inferior, Germania Superior, Raetia, og Noricum), skjønt det er bortimot sikkert at han besøkte området ved Donau og Illyricum i løpet av 253 til 258. I henhold til Eutropius og Aurelius Victor, var han særlig energisk og suksessfull i å forhindre angrep på de germanske provinsene og Gallia, til tross for svekkelsene som forsaket av Valerianus' marsj i Italia mot Aemilianus i 253.Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 33 I henhold til numismatisk kunnskap synes det som om han vant flere seirer der,Andreas Alfoldi nevner fem i The Numbering of the Victories of the Emperor Gallienus and of the Loyalty of his Legions, Numismatic Chronicle, 1959, opptrykk New York, Attic Books, 1977, ISBN 0-915018-28-4. og en seier i romerske Dakia som kanskje også kan bli datert til denne perioden. Selv den fiendtlige latinske tradisjonen har tilskrevet suksess til ham ved denne tiden.Bray (1997): Gallienus, s. 56–58
I 255 eller 257 ble Gallienus gjort til konsul igjen, noe som antyder at han kortvarig besøkte Roma ved disse anledningene, skjønt ingen nedtegnelser er bevart om det.Bray (1997): Gallienus, s. 56 I løpet av hans opphold ved Donau, kanskje i tiden 255 eller 256, utropte han sin eldre sønn Valerianus II til Cæsar og således offisielt gjorde ham til sin arving. Gutten ble antagelig med på Gallienus krigstokt ved denne tiden og da Gallienus bevegde seg vest for provinsene ved Rhinen i 257, ble han igjen ved Donau som en personifisering av den keiserlige autoritet.Drinkwater (1987): The Gallic Empire, s. 21–22.
En gang mellom 258 og 260, den nøyaktige datoen er uklar, mens Valerianus var distrahert med den pågående østlige invasjonen av områdene til Sjahpur I av Persia, og Gallienus var opptatt med sine problemer i vest, grep Ingenuus sjansen og utropte seg selv til keiser. Han var antagelig guvernør av en eller flere av provinsene i Pannonia.Bray (1997): Gallienus, s. 57; Drinkwater (1987): The Gallic Empire, s. 22, mener at han også hadde ansvar for Moesia. Valerianus II hadde antagelig dødd ved Donau, mest sannsynlig i 258.Drinkwater (1987): The Gallic Empire, s. 22. Ingenuus kan ha vært ansvarlig for den ulykken. Alternativt var nederlaget til Valerianus II og at han ble tatt til fange i slaget ved Edessa vært hva som utløste de påfølgende opprørene til Ingenuus, Regalianus, og Postumus.For en meget gjennomgående presentasjon av ulike vurderinger, se Bray (1997): Gallienus, s. 72-73; også, Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 230, note 34 I uansett tilfelle reagerte Gallienus så raskt han bare kunne. Han etterlot sin sønn Saloninus som Cæsar (arveprins) ved byen som i dag er Köln, under oppsyn av Albanus (eller Silvanus) og det militære lederskapet under Postumus. Deretter hastet han av sted til Balkan, og tok med seg sitt nye kavalerikorps (comitatus) under ledelse av AureolusBray (1997): Gallienus, s. 74–75 og beseiret Ingenuus ved Mursa (i dagens Kroatia)Aurelius Victor, 33,2; Orosius: Historiæ adversus Paganos, 7.10; Eutropius 9.8 eller Sirmium.Zonaras, 12.24 Seieren må hovedsakelig tilskrives bruken av kavaleriet og dens dyktige hærfører. Ingenuus ble drept av sine egne soldater eller begikk selvmord ved drukne seg etter at hans hovedstad Sirmium falt.Bray (1997): Gallienus, s. 76; Fitz, Jeno (1966): Ingenuus et Régalien, Coll Lat. 81, s. 44.
Alamannernes invasjon thumb|Gallienus' avbildning på segl av lær. Mellom 258 og 260 kom det betydelige invasjoner av alamannerne og andre germanske stammer,Bray (1997): Gallienus, s. 47 antagelig grunnet det vakuum som ble etterlatt da soldater ble trukket ut for å bekjempe Ingenuus. Frankerne brøt gjennom nedre Rhinen, invaderte Gallia, og en del nådde så langt sør som Hispania, og herjet Tarraco (dagens Tarragona).<ref name="Watson34">Watson (1999): Aurelian and the Third Century, s. 34</ref> Alamannerne invaderte, antagelig gjennom Agri Decumates (et område mellom øvre Rhinen og øvre Donau),Bray (1997): Gallienus, s. 78 sannsynligvis fulgt av juthungere. Etter å ha herjet Germania Superior og Raetia (deler av sørlige Frankrike og Sveits), gikk de inn i Italia, den første invasjonen av Den italienske halvøya, med unntak av de mest fjerne nordlige regionene, siden kartagiske Hannibal rundt 500 år tidligere. Da germanerne nådde utkanten av Roma, ble de slått tilbake av en improvisert hær samlet av det romerske senatet, bestående av lokale tropper (antagelig pretorianergarden) og krigere fra den sivile befolkningen.Bray (1997): Gallienus, s. 79 Da germanerne trakk seg tilbake gjennom nordlige Italia ble de brutt og beseiret i slaget ved Mediolanum (i nærheten av dagens by Milano) av hæren til Gallienus som hadde marsjert fra Gallia, eller fra Balkan etter å ha tatt seg av frankerne. Dette slaget var avgjørende og alamannerne kom ikke til å forstyrre Romerriket igjen i løpet av de neste ti årene. Juthungerne greide å krysse Alpene med deres krigsbytte og fanger fra Italia.Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 256 En moderne historiker har foreslått at initiativet til senatet førte til sjalusi og mistenksomhet fra Gallienus, og bidro til at han stengte senatorer ute fra posisjoner som militære ledere.Duruy, Victor (1886): Empire History of the Roman Empire, bind VI, del II, London, s. 418
Opprøret til Regalianus På omtrent samme tid utropte Regalianus, en militær leder i Illyricum, seg som keiser. Årsakene for dette opprøret er uklare, og bortimot den eneste kilden til disse hendelsene er Historia Augusta, som er generelt en upålitelig kilde. Det er mulig at årsaken var misnøye blant de sivile og militære som følte at forsvaret av provinsen ble neglisert.Bray (1997): Gallienus, s. 82, 83
Regalianus holdt makten i rundt seks måneder og utstedte mynter med sitt portrett. Etter en del suksess mot sarmatere, ble hans opprør beseiret ved at en invasjon av roksolanere, muligens en skytisk folkegruppe, strømmet inn i Pannonia. Regalianus selv ble drept da barbarene erobret byen Sirmium.Bray (1997): Gallienus, s. 83 Det er blitt foreslått at Gallienus selv fikk roksolanere til å angripe Regalianus, men andre historikere avviser dette forslaget.Nagy, T. (1962): Les moments historiques de Budapest, bind II. For førstnevnte og Fitz, Jeno (1966): Ingenuus et Régalien, Coll Lat. 81, s. 50, for sistnevnte, som sitert i Bray (1997): Gallienus, s. 83 Det er også foreslått at invasjonen ble til sist slått ned av Gallienus i nærheten av Verona, og at han selv ledet gjenoppbyggingen av provinsen.Fitz, Jeno (1976): La Pannonie sous Gallien, Coll. Lat. 148, s. 5–81, som sitert i Bray (1997): Gallienus, s. 83
Valerianus fanget og Macrianus' opprør
I øst ble Valerianus møtte med alvorlige vanskeligheter. Grupper av scythai, skytere, begynte med maritime angrep mot den romerske Pontos (oldtidsrike)#Romersk provins Pontus, som lå ved sørkysten av Svartehavet i hva som i dag er Tyrkia. Etter å ha herjet provinsen bevegde de seg sørover til Kappadokia. En romersk hær fra Antiokia ledet av Valerianus forsøkte å hindre dem, men mislyktes. I henhold til Zosimus ble denne hæren rammet av en pest som svekket den. I denne tilstanden måtte hæren slå tilbake en ny invasjon av provinsen Mesopotamia som ble begått av Sjahpur av det persiske Sasanideriket. Denne invasjonen skjedde antagelig tidlig på våren 260.Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 255
Den romerske hæren ble beseiret i slaget ved Edessa, og Valerianus ble tatt til fange av fienden. Sjahpurs hær herjet Kilikia og Kappadokia i Anatolia (dagens Tyrkia), og herjet i henhold til Sjahpurs egne inskripsjoner, hele 36 byer. Det var en motoffensiv av den romerske offiseren Balista (også kjent som Callistus), en myndighetsperson og skatteinnkrever ved navn Fulvius Macrianus, levningene av den romerske hæren i øst, og Odenathus og hans kavaleri fra Palmyra, som klarte å demme opp for Sjahpurs angrep.Potter (2004): The Roman Empire at Bay, s. 255–256. Perserne ble drevet tilbake, og i denne suksessen utropte Macrianus sine to sønner Quietus og Macrianus (tidvis feilstavet Macrinus) som keisere. Det ble preget mynter med deres bilder i de store byene i øst som inkerte anerkjennelse for tilranelsen av keisermakten. De to Macriani etterlot Quietus, Ballista, og antagelig Odenathus til å ta seg av den persiske trussel mens de invaderte Europa med en hær på rundt 30 000 menn, i henhold til Historia Augusta. I begynnelsen møtte de ingen opposisjon.Bray (1997): Gallienus, s. 142Historia Augusta, The two Gallienii, II.6
Legionene i Pannonia gikk over til opprørerne. Gallienus sendte sin dyktige kommandant mot opprørerne, og et avgjørende slag ble utkjempet antagelig i Illyricum (skjønt Zonaras lokaliserte det til Pannonia) våren eller tidlig på sommeren 261. Uansett detaljene, avgjørelsen var at opprørerne ble beseiret og overga seg. Deres to ledere ble henrettet.Bray (1997): Gallienus, s. 143–144