Folkerepublikken under Mao Zedong (1949-1976) Fellesfronter, ny familielov og jordbruksreform (1950) Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949. Kommunistene i Kina brukte samme type metoder for å sikre og styrke sin kontroll som kommunistene i Sovjetunionen og i Øst-Europa. Man innbød til å begynne med ikke-kommunister til samarbeid (i det som innenfor kommunistisk strategi gjerne kalles fellesfronter), mens partiet målrettet sikret seg kontrollen med nøkkelposisjoner i væpnede styrker, politi og sikkerhetspoliti. Så ble ikke-kommunistiske organisasjoner infiltrert, og enten overtatt eller søkt splittet innenfra. Man brukte manipulerte valg for å ikke fremstå som åpent diktatorisk. Til å begynne med tok man ikke landeiendommene fra bøndene eller bedriftene fra forretningsfolk; slik beslagleggelse av eiendom skjedde først etter 1955-1956, som tiltak mot dem som ikke «frivillig» hadde stilt sine eiendommer til statens disposisjon. Kampanjer mot «kontrarevolusjonære» begynte tidlig; de skjøt fart etter 1955 og kostet mange menneskeliv.
Tiltakene overfor religiøse grupper fulgte omtrent samme progresjon. Meget tyder på at seieren i 1949 var kommet så brått på kommunistene, at de ikke hadde fastlagt sin generelle religionspolitikk.Anthony S.K. Lam: Decades of Vacillation: Chinese Communist Religious Policy and Its Implementation, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2003, s. 7 Men det ideologiske fundamentet stod likevel fast og skulle raskt manifestere seg i praktisk politikk. Standpunktet er som følger: marxismen er ateistisk og har intet til felles med religionene, men vil veilede dem i kampen mot imperialismen. Den vil ikke tillate forkynnelse utenfor kirker og templer, men vil heller ikke avskaffe trossamfunnene ved dekret.
Nye lover To viktige lover ble vedtatt i 1950. Først kom den nye familieloven. Den representerte på den ene side en forlengst overmoden modernisering (om blant annet innebar innføring av monogami og forbud mot tvangsekteskap). Men på den annen side skapte denne loven en ubalanse og usikkerhet i det kinesiske samfunnet. Ved å ha rokket ved de etablerte familiestrukturene på denne måten gjorde regimet det vanskeligere for befolkningen å motsette seg de senere samfunnsomveltningene som skulle komme.
Kort etter den nye familieloven ble det vedtatt en stor jordreform, som også hadde elementer av modernisering og tilsiktet ubalanse som tilrettela for lettere innføring av et nytt ideologisk system. Under påskudd av å skape bedre vilkår for jordreformens gjennomføring ble slike distraksjoner som var knyttet til kirkelig virke «midlertidig» suspendert. Det betød at nesten samtlige av kirkene på landet ble stengt, og det var også forbudt med bønnemøter og andakter. Publikasjoner som krenket folkedemokratiet ble forbudt og ødelagt.
Kristne skoler og kirkelig eiendom Kristne skoler fikk fortsette såfremt de fulgte pålagt undervisningsplan for politisk skolering; det kom inn fag som ikke vanligvis undervises på kristne skoler (som «Religion er opium for folket»). Kirkelige lærere fikk fortsette, men ikke i noen nøkkelstillinger. Kirkelig eiendom skulle ifølge landreformen kun overtas av staten etter kirkelig samtykke. Disse reglene, som ble vedtatt i 1950,''China News Analysis, Hong Kong, no. 186,gjaldt både katolikker og protestanter. I virkeligheten skulle det vise seg at suspensjonene ikke ble opphevet, og mange kirker ble jevnet med jorden. Alle skoler gikk tapt. Ikke-konfiskert kirkelig eiendom ble så kraftig skattelagt at menighetene ikke hadde muligheter til å beholde eiendommene, men ble tvunget til å selge. Etter at Koreakrigen brøt ut var det forventet at alle i Kina skulle yte både pengegaver og klær, og forventningene til kirkens folk var særlig høye. Konsekvensene av manglende «giverglede» var at man ble beskyldt for manglende solidarisk patriotisme, og slike beskyldninger kunne få så alvorlige konsekvenser at de fleste av kirkens folk gav etter og dermed ytterligere tappet ned de økonomiske reserver de trengte for å drive sin virksomhet.
Misjonærstøtte til Mao Som beskrevet var den kommunistiske politikk overfor misjonene og de utenlandske misjonærer for det meste heller imøtekommende i perioden januar 1948 til ca. juni 1950. For mange av misjonærenes vedkommende var deres innstilling avventende og snarere tvilende til at dette ville holde seg. Men det var andre som var meget optimistiske, også fordi de hadde opplevd det tapende regime som gjennomkorrupt. Så sent som i mars 1950 henvendte mer enn femti amerikanske protestantiske misjonærer seg til den amerikanske kongressen og det amerikanske utenriksdepartement med et «memorandum for USAs anerkjennelse av Folkerepublikken Kina», der de skrev:
Alt som kan bidra til å beholde økonomiske, kulturelle, politiske og religiøse kontakter med det kinesiske folk er nødvendig dersom vi skal kunne innvirke på hendelsene der ... [Diplomatisk] anerkjennelse ville hjelpe med å holde åpen i det minste den politiske kanal, men hvis man utsetter anerkjennelsen vil det gjøre det enda vanskeligere å holde på til og med de kontakter vi har nå.
Memorandumet viste at i det minste ett segment av de protestantiske misjonærer trodde fast på koeksistens mellom de kristne kirker og kommunistataten. Den kommunistiske politikk de hadde førstehånds erfaring med syntes å representere en fordelaktig, om enn delikat, atmosfære for fortsatt misjon.Nancy Bernkopf Tucker: «An Unlikely Peace: American Missionaries and the Chinese Communists, 1948-50», i The Pacific Historical Review, vol. 45, nr. 1 (februar 1976), s. 99-100
Selv om dette var et mindretallsstandpunkt blant misjonærene, og et som ikke ble delt av den katolske misjon som var den dominerende i landet, er den et vesentlig aspekt ved utviklingen. Den er med på å gi noe av bakgrunnen for hvorfor det gikk relativt smertefullt for kommunistene å senere omorganisere protestantene i en regimetro kirke. Men det var også en rekke andre årsaker til dette.
Optimisme: Selv om det ikke kan betraktes som en støtte, så var det likevel uttrykk for en begrunnet optimisme at en vesentlig del av de gjenværende protestanter som hadde opplevet den ikke-truende fremferd fra de kommunistiske styrker i løpet av 1950 bestemte seg for å forbi i Kina. Dette var etter og tildels imens det pågikk en storstilt evakuering av protestantiske misjonærer. Noen av dem som ville bli, hadde sikkert rent heroiske motiver (komme hva komme vil), men mange var rett og slett optimister og stolte på god behandlig og gode arbeidsvilkår. Det gjaldt for eksempel amerikanske frelsesarmefolk i ShanghaiSouth China Morning Post, Hongkong, 28. september 1949 og en gruppe på 22 amerikanske misjonærer i Chengdu.Hongkong Standard, 21. november 1949 En av pilotene av det hongkongbaserte lutherske misjonsflyet St. Paul, som var travelt opptatt med å evakuere misjonærer fra det indre av Kina, meldte at nesten alle de 200 europeiske misjonærene i Chongqing og omegn hadde bestemt seg for å forbli der.Hongkong Standard, 28. november 1949
Byrået for religiøse anliggender I januar 1951 følte kommunistpartiet et behov for å opprette et særskilt byrå bemannet med folk med spesialistkompetanse om religionene. Tre motiver var fremtredende: De fleste partikadre var uvitende om religioner, selv om de var fiendtlig innstilte. De manglet bakgrunn for å håndtere komplekse religiøse problemer, og noen av dem var med på «avvik» som klosterraseringer, noe man fryktet bare ville virke kontraproduktivt ved å styrke de troendes motstandsvilje. Man ønsket altså å moderere disse partielementer. For det andre hadde Beijing bestemt at religiøse grupper skulle integreres i folkefrontene, og for å oppnå dette trengtes det kadre med større finesse og innsikt. For det tredje ønsket utenlandske besøkende, særlig buddhister og muslimer, å møte representanter for sine trosfeller. Staten trengte dermed å fremskaffe slike som ville gi besøkerne et fordelaktig inntrykk. Dermed opprettet man Byrået for religiøse anliggender, et særlig byråkratisk hierarki som strakk seg fra Beijing og helt ned til små kommunale enheter på landsbygden. Byrået var formelt et statlig organ, men reelt og konfidensielt underlagt partiet i den grad at statsapparatet hadde ordre om ikke å legge seg opp i byråets virksomhet.Eric Osborne Hanson: The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic, doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976, s. 128-129
Byrået klassifiserte religionene etter hvor problematiske de var for kommunismen. Den ene ytterlighet var buddhismen og daoismen, som ble frikjent for imperialistiske bånd.Eric Osborne Hanson: The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic, doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976, s. 130 De kristne ble definert som større fiender, særlig katolikkene. En assisterende direktør for byrået på nasjonalt nivå er sitert for å ha sagt flere år etter:
Katolikkene bekjemper oss med shaolinboksekunst: Deres slag er harde og sterke. Protestantene bedriver taijiboksing med oss: De benytter en myk måte å gjøre motstand på. Katolikkene er åpent motstandere av tre-selv-bevegelsen, mens protestantene samarbeider på overflatisk vis men prøver i all hemmelighet å forpurre det. Vi setter derfor arbeidet med katolikkene øverst på dagsordenen for å slukke deres reaksjonære flamme definitivt. Men vi må også være på vakt mot protestantenes holdning 'overflatisk adlydende, hemmelig ulydige.Kilden er en kinaeksperts upubliserte notater, gjengitt hos Eric Osborne Hanson: The Chinese State and the Catholic Church: The Politics of Religion within the Confucian-Sectarian Dynamic, doktorarbeid, Stanford: Stanford University, 1976, s. 130
De protestantiske og katolske «patriotiske» bevegelser blir til 1950-1951 thumb|Zhou Enlai, 1940 Blant protestantene (Utdypende artikler: Tre-Selv-kirken, Wu Yaozong og K.H. Ting)